Til barnas beste

Her forleden ble jeg sittende og se på Brennpunkt på NRK 1. Det var et interessant program som omhandlet surrogati i India, og den meget omtalte Volden-saken. En enslig kvinne fra Røst med brennende ønske om å bli mor dro til India for å få barn ved hjelp av surrogatmor. For over et år siden fødtes to flotte tvilling-gutter, men Kari Ann Volden fikk store problemer med å få tvillingene hjem, fordi hun ikke er guttenes biologiske mor. Man hadde benyttet eggdonor og sæddonor. Dette er lovlig i India, men ikke i Norge. Ut fra norsk lov er surrogatmoren definert som barnas mor. Den indiske kvinnen som bar fram disse barna hadde imidlertid frasagt seg foreldreansvar. Hun hadde levert og fått betalt for en tjeneste, som er lovlig i India, men ikke i Norge.

En norsk kvinne med to små barn ble sittende "fast" i India. Guttene var statsløse, de hadde verken norske eller indiske pass. Deres norske mor fikk endelig avslag på adopsjonssøknaden, og mottok først beskjed fra norske og indiske myndigheter om at hun måtte forlate guttene og dra tilbake til Norge. Barna ville da bli plassert på et indisk barnehjem.

Lettere for menn

I det samme TV-programmet fikk vi også møte tre andre norske foreldre til indiskfødte surrogatbarn. Tre norske menn var blitt fedre, og hadde hentet hjem sine barn. To av disse fedrene var enslige, den ene homofil. I alle tilfellene hadde man benyttet mennenes sæd, og de er dermed barnas biologiske fedre. Et norsk par var blitt foreldre, men her måtte kvinnen adoptere barnet, fordi man hadde anvendt en annen kvinnes egg.

I slutten av mars utstedte i utenriksdirektoratet oppholdstillatelse i Norge til Voldens gutter med hjemmel i utlendingsloven §7, tredje ledd, på grunnlag av utenrikspolitiske hensyn. Og nå er Volden og tvilling-guttene trygt hjemme i Norge. Volden får fortsatt ikke adoptere, men vil fungere som guttenes verge.

Loven er streng

Den nye bioteknologien gir oss fantastiske og grensesprengende muligheter. Mange av de etiske utfordringene knyttet til nyere bioteknologi, slik som surrogati, egg- og sæddonasjon er eksempler på forhold som ikke bare omhandler enkeltindivider i nåtid, men i like stor grad hensynet til samfunnsutviklingen og samfunnet både i nåtid og framtid (1).

Vi har et strengt lovverk i Norge innenfor dette feltet. En av grunnene til det er at man ikke ønsker å åpne opp for muligheten til kjøp og salg av barn, og at fattige kvinner i utviklingsland skal kunne utnyttes kommersielt av vestlige kvinner og menn, enslige eller par, som ønsker seg barn.

Den norske Bioteknologinemnda går inn for fortsatt forbud mot surrogati i Norge. Flertallet i nemnda (14 stk.) mener at surrogati tingliggjør og nedvurderer kvinner, og ønsker å beskytte kvinner i fattige land mot utnyttelse. Mindretallet (7 stk.) ønsker å åpne for surrogati i Norge, fordi man da vil unngå utnyttelse av fattige kvinner, og vil kunne sørge for en etisk forsvarlig ordning i Norge for surrogati (2). Uenigheten sier litt om hvor vanskelige slike spørsmål er.

Hva med barna?

Jeg har forståelse for at norske myndigheter var redde for å gjøre unntak for loven og gi etter for presset i Volden-saken. Dersom Volden hadde fått tillatelse til å adoptere tvillingguttene, fryktet man at flere norske kvinner ville kunne følge hennes eksempel for å få barn.

Voldens feilgrep medførte imidlertid at to flotte gutter uforskyldt ble født. Volden forholdt seg ikke til norsk lov, men hun har uten tvil vært en god mor for guttene sine. Like god mor som om hun hadde vært deres biologiske forelder (3).

Menneskerettighetskonvensjonen

Det var med hjemmel i utlendingsloven at denne saken fikk en juridisk og politisk løsning. Som etiker og ikke-jurist forundres jeg noe over denne begrunnelsen, som setter utenrikspolitiske argumenter høyere enn hensynet til barna.

Europarådets menneskerettighetskonvensjon og FNs barnekonvensjon er vedtatt som norsk lov, menneskerettighetsloven. Etter menneskerettighetsloven skal bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i lovens § 2 gå foran annen lovgivning dersom det er motstrid mellom disse. Også i Volden-saken burde det kunne være aktuelt å drøfte hvorvidt barnekonvensjonens bestemmelse om at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som foretas overfor barn.

Det kan ikke være tvil om at barnas beste i denne saken var å komme hjem til Norge, og få vokse opp under trygge forhold hos den eneste moren de kjenner.

Til refleksjon:

• Hvordan ville du argumentere etisk for og mot adopsjon i Volden-saken?
• Hvilke råd ville du gitt til politikere og jurister som avgjorde saken?
• Bør sykepleiere engasjere seg i denne type etisk debatt?

Referanser:

1. Hofmann B. Utvalgte utfordringer innenfor bioetikk. I: Brinchmann BS, red. Etikk i sykepleien. Oslo: Gyldendal akademisk, 2009: 225–251.

2. Fosse S, Skeie Holm A, Kvame Natvig Eivind H. Tjenestepikene. Magasinet Plot 2011; 1:12- 40.

3. Solberg, Berge. Hun er deres forelder. Aftenposten, 12.10.2010.