- Snakk om å være skeiv!

- Jeg møter unge som synes det er forferdelig å erkjenne at de er homofile. De tror livet er ødelagt.

- Det sier Ingun Wik, helsesøster på Norges eneste helsestasjon for skeiv ungdom.

Ingen fasitsvar

På Grünerløkka helsestasjon i Oslo pryder et fargerikt hjerte døren. Inni står det LHBT, skrevet helt ut: Lesbisk, homofil, bifil og transkjønnet. Innenfor sitter Ingun Wik. Mens bilder av struttende mager og gode ammeråd preger venterommet utenfor, er det brosjyren «Er du homo, eller?» som først fanger blikket her.

Helsestasjonen er for Oslo-ungdom mellom 13 og 30 år, men får også henvendelser fra resten av landet. Ingen blir avvist. Ungdommene tar kontakt via telefon, e-post eller direkte oppmøte. Mange er redde for hva som vil skje om noen finner ut at de er skeive. For Wik er det viktig å formidle at det å være homofil er like bra som å være heterofil. Hun vil ha helsesøstre på banen.

– Vi må vise ungdom at seksualiteten er mangfoldig, sier hun.

Mer uhelse

I 1999 viste en rapport at homofile og bifile hadde lavere livskvalitet enn befolkningen generelt. Spesielt unge lesbiske kvinner og unge homofile menn vurderte egen helse som mye dårligere enn den generelle befolkningen. De hadde også i større grad brukt rusmidler og vært i selvmordsfare. Rapporten fikk mye oppmerksomhet og førte blant annet til opprettelse av helsestasjonen for skeiv ungdom.

Sosiolog Kristinn Hegna, en av forskerne bak rapporten, sier funnene var heftet med usikkerhet, men seinere studier hun har gjort, bekrefter tendensen.

– Vi kan ikke slå fast at problemene skyldes deres seksuelle identitet, men statistisk er det en større andel ungdom med en annen seksuell orientering som sliter, sammenlignet med heterofil ungdom.

Hun er overrasket over at andelen er såpass stabil, etter flere tiår med økende åpenhet rundt seksualitet og seksuelt mangfold.

– Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor det er sånn, men tror det handler om de grunnleggende forventninger vi får fra samfunnet rundt oss og som vi stiller til oss selv. Alt er bygget rundt en forestilling om at vi skal treffe en av det motsatte kjønn, gifte oss og få barn. Når man forelsker seg i en av samme kjønn, må forventningene redefineres. Unge kan oppleve at seksuell orientering kan tenkes å få konsekvenser for mange områder av livet. Noen tror de må redefinere hele framtiden.

Tør ikke ha gym

Erkjennelsen av å være homofil kommer ofte i ungdomsårene, når identiteten vår formes. For de fleste kan det være vanskelig å etablere en positiv identitet i disse årene, men enda vanskeligere kan det være hvis identiteten knyttes til handlinger eller en seksuell orientering som er stigmatisert. Det kan være en forklaring på at skeiv ungdom oftere oppgir at de har et depressivt stemningsleie, bruker rusmidler eller har hatt selvmordstanker.

Ingun Wik treffer gutter som ikke tør ha gym, i frykt for hets i dusjen. Ungdom som får slengt «jævla homo» etter seg i gangen.

– Noen blir utstøtt av familien, eller de aksepteres av de nærmeste, men får beskjed om å ikke si de er homo i familieselskaper.

Mange av de yngre uttrykker skam.

– De lurer på hvordan de kan bli kvitt det, forteller Wik.

Romsligere med alderen

Studier tyder på at det er særlig vanskelig for ungdom å stå fram som skeiv i tidlige ungdomsår. Kristinn Hegna tror det handler om at unge i puberteten i mindre grad er i stand til å håndtere det å være annerledes.

– Og det kan både gjelde dem selv og deres jevnaldrende, tror hun.

– På ungdomsskolen er verden mer svart/hvit. «Alle» går i samme klær og er forelsket i de samme popstjernene. Jeg har ikke empirisk belegg for å si det, men jeg tror det også påvirker synet på seksualitet. Med økende alder blir man mer empatisk og romslig. På videregående skole blir man mer opptatt av å være unik og annerledes, og da har man kanskje også lettere for å akseptere en annen seksuell orientering.

Men hun vil også nyansere bildet:

– Når vi snakker om det problematiske, er det lett å glemme at det for mange dreier seg om en periode som de fleste kommer godt ut av. De fleste homofile lever gode liv. Men det fritar oss ikke fra ansvaret for å gjøre det lettere for dem som sliter.

Hun mener det er kjempeviktig at den allmenne helsetjenesten blir mer bevisst på seksuell orientering.

– Vi kan ikke delegere alt ansvaret til dem som driver spesialtilbud for homofile og lesbiske. De vil heller aldri nå alle. Noen av dem som strever med seksualitet og identitet, definerer ikke seg selv som homofile, og da oppfatter de ikke at slike tilbud har noe med dem å gjøre.

– Spør alle

Rolf Angeltvedt, leder i Helseutvalget for bedre homohelse, tror mange helsesøstre vegrer seg for å ta opp seksuell legning.

– De er usikre på hvordan de skal gå fram, og ønsker kanskje ikke å utsette heterofile jenter og gutter for spørsmål om de er homo. Hans inntrykk er at helsepersonell som møter ungdom i krise i liten grad knytter problemene til seksuell orientering.

– Er det kaos på ett felt i livet, er det gjerne kaos på et annet også, sier han.

Derfor mener Angeltvedt spørsmål om seksuell orientering burde være en del av rutinen ved helsestasjoner for ungdom, i psykiatrien og innenfor rus og barnevern.

– Ingen har en så utviklet gay-radar at de vet hvem som er homofile bare ved å bruke blikket. Men når de skal spørre, kan de bruke åpne spørsmål som «har du kjæreste» og så spørre om det er gutt eller jente. På den måten gir man rom for at ikke alle forelsker seg i det motsatte kjønn.

- Skal man spørre spesifikt om homofili, er mitt råd å si at «dette er noe jeg spør alle om». Et annet enkelt tiltak er å ha synlige plakater med homofile på veggen eller et skeivt magasin liggende framme. Det kan fremme åpenhet.

– Har du inntrykk av at unge homofile sliter med å stå fram?

– Mange vet ikke hvordan de skal ta det første steget. De opplever å være helt alene, både i familien og på skolen. Samtidig er mitt inntrykk at flere og flere står fram tidligere. Det er blitt større åpenhet rundt det å være homofil, og flere homofile er synlige. I samfunnet er holdninger i endring, men på individnivå kan det fremdeles være vanskelig å være homofil. Vi er ikke arbeidsledige, for å si det sånn.

– Snakk om det som er bra

Ingun Wik kjenner seg igjen i det å være alene. Mange av dem hun snakker med, vet ikke om noen andre som føler som dem. Selv om meget usikker statistikk anslår at 1 av 20 ungdommer opplever å være homofil, og det i gjennomsnitt vil si én i hver skoleklasse. Hun undrer seg over at ikke helsesøstre er mer på banen.

– Helsesøster skal være den nærmeste ungdom kan snakke med om følelser rundt egen seksualitet. Likevel sier de fleste som henvender seg hit at de ikke har noen å snakke med.

Hun mener helsesøstre er altfor opptatt av å forebygge svangerskap og kjønnssykdommer.

– Vi snakker om problemene, ikke gleden. Vår oppgave er også å fremme ungdoms seksuelle identitet og helse. En måte å gjøre det på er å sette ord på mangfoldet, sier hun.

Astrid Grydeland Ersvik, leder for landsgruppen av helsesøstre, er enig. Men hun mener det ikke handler om vrangvilje, men tid.

– Å snakke bredere om seksualitet krever en annen tilnærming enn når det handler om prevensjon. Vi ønsker oss mer tid i klasserommene.

Hun er også enig i at helsesøstre ikke automatisk må tenke at ungdom er heterofile.

– Er dere nok på banen?

– De som jobber med ungdom, er veldig bevisste. Men det er nok helsesøstre som bør jobbe med egne holdninger. For noen kan nok dette være utfordrende.

Flere kommer

I motsetning til helsestasjoner for ungdom, er det flest gutter som tar kontakt med helsestasjonen på for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Det er gjerne de eldre ungdommene som kommer dit, de yngre bruker e-post eller telefon.

Lege Geir Helge Roaas, som har jobbet der siden starten, sier besøkstallet har økt.

- Nå har vi tre til seks ungdommer innom på en onsdag kveld, og det er veldig bra.

Hans erfaring er at det er to ”store” grupper. De som vil teste seg for seksuelt overførbare sykdommer, og de som har spørsmål rundt egen identitet.

- De kan slite med å anerkjenne seg selv eller trenge støtte og gode råd til å stå fram som de er, sier han.

- Disse ungdommene kommer gjerne flere ganger, og vi har hatt gleden av å følge flere over tid og se hvordan de har jobbet seg gjennom vanskelige perioder til stolte og tryggere mennesker.

Roaas er også opptatt av at det å stå fram er en prosess som tar tid, og at det kan medføre helserisiko å presse noen til å stå frem før de er modne for det.

Vil nå flere

Ingun Wik håper helsesøstre vil informere om at helsestasjonen er til og kan brukes.

 – Hvem er det dere ikke når?

– Minoritetsungdom. De bruker oss nesten ikke.