Helt i toppsjiktet
Nancy Lees kontor ligger i øverste etasje på Stanford Hospital. Det er ikke tilfeldig.
Denne dagen begynner sjefsykepleieren på Stanford Hospital på jobben klokka kvart på syv. Nancy Lee (55) gruer seg noe helt forferdelig – hele den 60 kilometer lange veien fra San José til sykehuset i San Francisco.
Det er USAs nasjonale sykepleieuke, og i dag er det planlagt en brunsj for alle sykepleiere på sykehuset. Men stemningen er mildt sagt vanskelig.
Sykehusets ledelse har, etter lange og harde forhandlinger, fortsatt ikke kommet til enighet med fagforeningen om årets oppgjør. Vel har de ansatte gått med på tilbudet om fire prosents lønnsøkning. Men detaljene om et nytt system for lønnsopprykk er ikke kommet på plass. Faren for konflikt på Stanford er overhengende.
Nancy Lee har ansvar for alle pleietjenestene på sykehuset. Hun har deltatt i forhandlingene med den sterke lokale fagforeningen på Stanford. Sykepleierne er ellers i året hennes største ressurs og et stolt tema på mange foredrag utenfor huset. Det råder vanligvis en hyggelig stemning blant sykepleierne. Men nå mens hun skrur på pc-en på sitt kontor i fjerde etasje, er hun bekymret for at stemningen heller vil være anspent, at de vil se på henne som «motpart» denne formiddagen.
Ute bader anleggene til universitetssykehuset i det vårlige sollyset. Grønne plener, friskt sprutende fontener, benker der du kan sette deg ned og fundere litt i varmen.
Nybygget til det medisinske fakultetet ligger som en moderne ferje ved kai, et steinkast fra hovedinngangen til sykehuset. Og videre, forbi universitetsområdet, ligger Silicon Valley som en påminnelse om alt som den menneskelige hjernen kan frambringe.
Lee, hvis forfedre på fars side faktisk het Nielsen og kom fra Norge, er tankefull. Men ikke så lenge. Det ligger kanskje ikke hennes natur? Den høyreiste 55-åringen, i dag i stram, blå buksedrakt, er rask i vendingene og overveiende handlingsorientert. Og så forsøker hun å si til seg selv at problemene hennes faktisk er små når du ser stort på dem.
Stanford Hospitals rykte ute i verden forteller heller om berømmelse stjernestatus. Siden 2007 har sykehuset formelt kunnet smykke seg med utmerkelsen «Magnetsykehus». Magnet er, som det heter på Stanfords nettsider, et bevis på «exellence in nursing». Bare ganske få av USAs sykehus har oppnådd denne utmerkelsen.
Med en bemanning på 1,395 sykepleier per pasient, omregnet i fulle stillinger, er Stanford blant de fremste i klassen. Da kan andre problemer virke små, må Lee innrømme for seg selv.
– Magnet betyr at vi tiltrekker oss sykepleiere, sier hun til Sykepleien når det verste tungsinnet har begynt å lette.
– Vi får de beste sykepleierne på markedet. Våre sykepleiere tjener bra. Det er prestisjefylt å jobbe her.
Nå gjelder det bare å bli enige med dem – om lønn og opprykk.
På 60-tall et oppl evde amerikanske sykehus kjempeproblemer med å rekruttere nok sykepleiere. USAs sykepleierforbund ANA identifiserte et femtitalls sykehus som likevel hadde lav turnover. ANA forsøkte å finne ut hva det var som gjorde at nettopp disse sykehusene var mer attraktive enn andre. Svaret var at antallet sykepleiere per pasient var høyere enn hos andre, at sykepleierne hadde en mer uavhengig rolle i beslutningene rundt pasienten og at det ble gjort mer for å holde sykepleierne faglig oppdatert.
På 90-tallet utviklet man så et system som ga sykehusene poeng hvis de skåret bra på sykepleiefaglige parametre. Det var starten på Magneteventyret. Noen sykehusdirektører forsto raskt at de måtte henge med på disse parametrene om de skulle ha håp om å kunne tiltrekke seg de beste sykepleierne. Snart kunne sykehus med god score offisielt skilte med Magnetstatus.
Etter hvert kom fenomet til Europa og Asia. Særlig England er langt framme på Magnet-fronten, mens Skandinavia ennå famler i mørket.
For å besøke Nancy Lee har vi måttet ta heisen opp til øverste etasje, og en egen kommunikasjonsrådgiver må åpne dørene for oss. Den dempede lyden og utsikten mot en frodig takterrasse indikerer at lønnsnivået er komfortabelt på avdelingen. Lees kontor ligger faktisk vegg i vegg med selve Martha Marsh, sykehusets direktør, og med sjefsoverlegen.
– Vi tre arbeider tett sammen og er i stand til å ta raske avgjørelser. Jeg er med på alle viktige prosesser på sykehuset og møter også på styremøtene. Jeg ser på det som uttrykk for at sykepleierne har en klar definert og anerkjent rolle. Sykepleierne har en avgjørende rolle med sikte på å forbedre pasientsikkerheten, få ned antallet feilbehandlinger og øke pasienttilfredsheten. Min plassering her på toppen av sykehuset synliggjør det, mener Lee.
Hun vipper litt utålmodig på kontorstolen. Tiden hennes er kostbar.
Det er nettopp sykepl eiernes uavhengige rolle, i partnerskap med leger og andre yrkesgrupper på sykehuset, som er Lees hjertesak.
– Ikke misforstå. Det handler ikke om maktkamp mellom profesjonene, men om å utnytte de ressursene som sykepleierne har. For en pasient vil sykepleierne alltid være der, mens legene bare er innom en gang iblant. Pasienten må føle tryggheten hos sykepleieren. Hun er sykehusets ansikt og trolig den første vedkommende møter i en sårbar situasjon. En lege vil i liten grad være opptatt av om en pasient har forstoppelse eller andre «trivielle» plager, men en sykepleier kan følge mye bedre med i hele sykdomsbildet, mener Lee.
Hun viser til nye undersøkelser som understreker hvor viktig pleie og stell er i forhold til pasientens helseprognoser, blant annet i forhold til hjertelidelser. En pasient som føler seg komfortabel og trygg på sykehuset, har mye større sjanser til å bli frisk raskere enn pasienter som nærer skepsis til sykehusets ansatte. Og bildet som pasientene danner seg av et sykehus, blir i høy grad bestemt av møtet med den personen de møter først: I de fleste tilfeller en sykepleier.
Lee mener at sykepl eierne må trenes opp til å stole på sine observasjoner og sitt faglige skjønn om pasientens sykdomsbilde. Sykepleierens kliniske blikk må utvikles videre og bli pasientenes viktigste ressurs i behandlingen på sykehuset. Samtidig må sykepleierne lære å utvikle kommunikasjonsstrategier med sine pasienter. Til det formål har Stanford egne service-coacher som observerer de ansatte i sitt daglige arbeid.
– Alle sykepleierne på sykehuset skal coaches for å forbedre samhandlingen med pasientene og deres pårørende. Det går på både holdninger og kunnskap. For 30 år siden var det lite i utdanningen som lærte sykepleiere hvor viktig pasienttilfredshet er i sykdomsprosessen. Men nå vet vi gjennom forskning at dette kan være helt avgjørende. Derfor er våre holdninger noe av det viktigste vi jobber med her på sykehuset.
Servicecoachene på Stanford analyserer sykepleiernes atferd på posten, og de kommer med råd om hva yrkesutøverne kan gjøre annerledes.
– Kanskje Lisa ikke skal henge over senga med alle papirene sine og snakke nedover til pasienten? Men heller ta pasienten til et annet rom hvor de kan sitte og snakke sammen ved et bord? Slike ting kan være viktigere enn vi tror, mener Lee.
Hun mener god sykepleie kan ligge i slike detaljer – og at detaljene derfor også er hennes bord.
– Når jeg ser en sykepleier som er inn og ut hos pasientene og samtidig spiser maten sin uten å ivareta håndhygienen, så kan jeg bli riktig arg. Vi kan ikke akseptere slike holdninger. Derfor er den saken ikke «for liten» til at jeg kan være opptatt av den.
Brunsjen nærmer seg og Lee er nå opptatt av hvor hun skal bli fotografert på sykehuset. Hun ber sin kommunikasjonsrådgiver finne et egnet sted, helst på en travel avdeling med mye folk. Imens følger hun interessert med når Sykepleiens utsendte forklarer henne at Barack Obamas helsereform var utløsende årsak til vår interesse for Stanford.
Da hun var masterstudent førte Lee ivrig kampanje for Hillary Clinton, som skulle «lande» Bill Clintons planer om en helsereform. Det var før Bush ble president. Planene strandet, men hennes entusiasme for å reformere helsevesenet og gjøre det tilgjengelig for alle, er ikke blitt mindre med åra.
Som mange andre sykepleiere gir Lee nå helhjertet støtte til Obamas planer om å gi alle amerikanerne rett til helsetjenester. Men mye er fortsatt uklart når det gjelder gjennomføring og finansiering, frykter hun.
– Det blir uansett en enorm utfordring for helsetjenesten å fange opp alle som fram til nå har falt helt utenfor forsikringssystemet. Utfordring nummer én er at det rett og slett ikke vil være nok leger og annet helsepersonell til å klare etterspørselen etter helsetjenester med et slikt system. Dette må løses. Jeg tror at USA vil trenge svært mange nurse practitioners som kan gjøre noen av legens oppgaver.
Cirka to tredeler av Stanfords pasienter har i dag egne private helseforsikringer som finansierer behandlingen ved sykehuset. Resten får sine kostnader dekket av det offentlige. Hvordan dette vil utvikle seg når helsereformen trer i kraft, er Lee usikker på. Men én ting er sikkert: Det vil nok ikke bli færre sykepleiere på sykehuset.
California har en lovgivning som gir en relativt høy bemanningsnorm for sykepleiere på sykehus. En undersøkelse i regi av Linda Aiken har nylig vist at sykehus i California har lavere pasientdødelighet enn det som er tilfelle i stater som ikke opererer med lovfestede bemanningsnormer, i dette tilfelle Pennsylvania og New Jersey. Undersøkelsen slo ikke akkurat ned som en bombe, men er likevel med på å demonstrere hvor mye bemanning betyr på et sykehus.
Nancy Lee er ikke overrasket over resultatene.
– Hvem er en bedre mamma? Det er helt banalt, men en mor med tolv barn vil være dårligere til å se etter dem enn en mor med bare fire barn. Det sier seg selv at bedre bemanning gir bedre tid til pasienten – og færre infeksjoner, feilmedisinering og feilbehandling. Jeg sier ikke dermed at hver pasient må ha sin sykepleier.
Som universitetssykehus er Stanford gjenstand for mye forskning på kvaliteten på sine tjenester. Det gjelder ikke bare pasienttilfredshet, som amerikanske sykehus nesten er tvunget til å delta i. Hvis ikke får de 3 prosent trekk i sine finansielle tilskudd fra det offentlige for å behandle pasienter. Hver enhet på sykehuset blir også regelmessig gransket. Sykepleie-parametre utgjør halvparten av spørsmålene i en årlig undersøkelse.
I tillegg blir sykepleiere på Stanford evaluert av sine kolleger.
– Forskning setter oss i stand til løpende å identifisere problemområder som vi må jobbe med i forhold til den enkelte sykepleieren. Klarer vedkommende for eksempel å møte pasientens emosjonelle behov? Hos oss har sykepleiernes samhandling med pasienten stort fokus, fastslår Lee.
Hun mener at ledelsen på gode sykehus må gå foran med sitt eksempel og vise holdninger som man ellers etterspør hos de ansatte. For Magnetstatus handler ikke minst om ledelse og hvordan denne holdningen skal gjennomsyre alt sykehuset gjør.
– Det nytter ikke å sende ned en beskjed til alle avdelingene om at de nå skal ta pasientene på alvor. Ledelsen må selv ta sine pasienter og ansatte på alvor, stole på deres vurderinger og verdsette dem.
En måte å nå dette målet på er å satse på bedre utdanning av sykepleierne på sykehuset. Det finnes en rekke videreutdanningstilbud og stipender for å finansiere det. Fra 2013 må sykehuset møte nye krav til utdanningsnivået blant sine sykepleiere hvis Stanford skal beholde sin Magnetstatus. I dag har 70 prosent av sykepleierstaben minst en utdanning på bachelornivå. Dette tallet skal økes.
– Magnetstatus betyr nettopp at man aldri egentlig er helt i mål. Å bli bedre er en kontinuerlig prosess som alle må jobbe med her hos meg, mener Lee.
Etter å ha grublet og gruet seg gjennom formiddagen, går hun til slutt ned til de ansattes kantine. Der er brunsjen godt i gang. Men når Lee kommer inn, er det ingen sure minner – til tross for at konflikten med fagforeningen ennå ikke er løst. Det er smil, latter og applaus når Lee fra talerstolen kunngjør hvem som har vunnet de såkalte Daisey Awards, priser til sykepleiere som har utmerket seg spesielt gjennom sitt kliniske blikk.
Etterpå pustet Lee lettet ut.
– Finnes det noe bedre enn Stanford?
Fakta om:
Stanford Hospital & Clinics
Rangert som nr. 15 blant USAs sykehus, av US News & World Report Har 444 senger og er knyttet til Stanford universitet. Kjent for kreftbehandling, hjerteoperasjoner, nevrologi og organtransplantasjoner Har også et barnesykehus, Packard, rangert som 5. beste i USA.
Fikk status som Magnetsykehus i 2007
Magnetsykehus
Sykehus som gjennom målrettet vektlegging av fagkompetanse, ledelse og kunnskapsutvikling setter en «gullstandard» for sykepleiepraksis. Bidrar til å redusere dødsfall blant pasientene og til å rekruttere og beholde medarbeidere. Magnetsykehus er en form for sertifisering. Sykehus som ønsker det, må søke om en slik anerkjennelse. Magnetmodellen ble utviklet i USA. England var første land ute i Europa. Norsk Sykepleierforbund ønsker at også norske sykehus skal jobbe for å få Magnetstatus, men foreløpig er ikke noen sykehus sertifisert.
Amerikanske sykehus
Innleggelse på amerikanske sykehus blir enten finansiert av offentlige midler gjennom Medicaid eller gjennom pasientens private helseforsikring. Sykehus med stor andel av «private» pasienter har bedre økonomi enn offentlig finansierte. Private sykehus tiltrekker seg de best kvalifiserte leger og annet helsepersonell. De er ofte organisert i større selskap som driver flere sykehus. Noen private sykehus er non-profit organisasjoner som ikke sikter mot overskudd. Barn, handikappede, kronikere og eldre får finansiert innleggelse gjennom Medicaid. Universitetssykehus får offentlige tilskudd til forskning og utvikling. De er attraktive arbeidsplasser og det er i dag vanskelig for sykepleiere å få jobb i disse. Nyutdannede sykepleiere havner i større grad på sykehjem og i kommunale tjenester.
50 millioner amerikanere har i dag ingen helseforsikring. Obamas helsereform tar sikte på å gi disse et helsetilbud. Dagens system forhindrer å satse på forebyggende helsetjenester. Det gjør at mesteparten av helsepengene brukes på pasientens siste seks uker.
0 Kommentarer