Får ikke hjelp

Dette blir fastslått i en fersk rapport fra Folkehelseinstituttet.

Rapporten baserer seg på to undersøkelser blant vanlige familier i Norge. Utvalget baserer seg på besvarelser fra om lag 900 ungdommer og deres foreldre.

Selv om godt fungerende familier er i flertall i undersøkelsen og ikke-vestlige innvandrere er noe underrepresentert, mener Folkehelseinstituttet at datamaterialet er et godt utgangspunkt for å si noe generelt om hverdagsliv og psykisk helse hos vanlig norsk ungdom.

Familie og venner viktig 

13 prosent av ungdommene i undersøkelsen har betydelige emosjonell plager. Plagene er mer utbredt blant jenter enn blant gutter.

Hovedfunnet er at ungdommenes psykiske helse har sammenheng med hvordan de har det i familien. Støtte fra naboer og jevnaldrende har også stor betydning, mens lærere i liten grad synes å nå frem til ungdom med psykiske plager.

Bare 17 prosent av ungdommene med betydelige psykiske helseplager har hatt kontakt med psykisk helsevern og bare noen svært få har vært i kontakt med fastlegen.

  Oppsøker lavterskeltilbud

Leder i Landsgruppen av helsesøstre i Norsk Sykepleieforbund Astrid Grydeland Ersvik (bildet), har ikke lest rapporten, men hun synes ikke tallene er overraskende. Hun tror de fleste ungdommer med psykiske plager tar kontakt med lavterskeltilbud som skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom. Rapporten går ut ifra at foreldre flest vet om at 13–15-åringen deres mottar hjelp for psykiske plager. 

– Tror du dette stemmer?

– Både og. Det kommer an på hvor alvorlige problemene er. Ofte kvier ungdommene seg for å involvere foreldrene fordi disse ofte er årsakene til problemene, men også nettopp derfor er vi avhengige av å få foreldrene på banen.

Viktig å involvere foreldre

Ersvik tror ungdommene heller tar kontakt med helsesøster enn fastlegen eller legevakt nettopp fordi de ikke ønsker å involvere foreldrene sine, samtidig som det ikke nytter å gå videre med ytterligere behandling uten å kontakte foreldrene:

– En del av vår jobb med disse ungdommene går nettopp ut på å motivere dem til å snakke med foreldrene sine om problemene, og jo yngre de er, jo viktigere blir det å involvere foreldrene.

Rapporten er basert på et datamateriale der foreldrene til ungdommene med helseplager i hovedsak er blitt spurt om i hvilken grad barna deres har oppsøkt legevakt, fastlege eller BUP. Bare i den ene av de to undersøkelsene rapporten baserer seg på er foreldrene i tillegg spurt om de har oppsøkt helsesøster eller helsestasjon for ungdom. Ersvik mener at undersøkelser om barn og unges psykiske helse ofte underkjenner helsesøstrenes rolle.

– De fleste ungdommer vet ikke engang navnet på fastlegen sin, tror hun.