Da far inntok fødestua

Fødselssystemer varierer både over tid og mellom kulturer. Forskere har vist at det ikke bare finnes en måte å føde på, og at ritualene og metodene kan variere ganske mye (1,2). Likeledes varierer graden av menns deltakelse og tilstedeværelse i forhold til fødsler. Første halvdel av 1970-tallet representerer et slikt tidsskifte hvor norske sykehus og fødestuer åpnet for at menn fikk lov til å delta under selve fødselen. Denne historien har det vært skrevet lite om. I en bok fra 1970, «Hvordan behandler vi de fødende. Fakta om fødsler», kan Bjørn Lind slå fast at bare 6 prosent av de fødende hadde med seg ektemennene under fødselen. I en undersøkelse gjort av Norsk Gallup ble 503 kvinner som hadde født barn i løpet av de siste to årene spurt om sine fødselsopplevelser, deriblant om ektemennene hadde vært med. Lind skriver: «Av de spurte 503 kvinnene oppgir bare 6 prosent at ektemannen hadde vært til stede hos dem under fødselen, og av disse oppgir 61 prosent (19/31) at han var til stor hjelp og 80 prosent (25/31) at han var til noen hjelp. Av de resterende 94 prosent eller 462 som ikke hadde hatt mannen til stede, oppgir 41 prosent at de gjerne ville hatt ham der» (3). Lind påpeker at selv om svært mange av kvinnene ville hatt mennene sine med seg, så har ikke spørreundersøkelsen noe materiale på hva mennene mener om dette. Lind påpeker derfor at det er usikkert om hva mennene synes, og at det ikke er sikkert om de vil være med. Og skulle de ville være med så er det likevel ikke sikkert det praktisk vil la seg gjøre, ifølge Lind: «… og hvis en så stor andel av ektemennene for fremtiden skulle melde seg ved våre fødeavdelinger, tror jeg det ville bli vanskelig, selv for de fødeavdelinger som i prinsippet ønsker det, å løse dette problemet rent praktisk». Det er fascinerende at Lind omtaler mennenes deltakelse under fødselen som et problem og at han vanskelig kan se at dette problemet kan løses. Både tar han det for gitt at mange av mennene sannsynligvis ikke ønsker å delta og han ser på de praktiske problemene som nesten uoverstigelige. Hvorfor? Hvilken forestillingsverden er det som gjør at deltakelsen fra begge foreldrene under deres eget barns inngang i verden virker så usannsynlig? I løpet av 100 år forandret Norge seg fra et samfunn som ikke så på fedres deltakelse som et problem. Nei, sågar i folketroen var det påkrevd å føde på fanget av barnets far for at barnet skulle bli friskt. Hundre år senere kunne man knapt tenke seg deres tilstedeværelse. I løpet av dette hundreåret ble fedrene sakte, men sikkert, plassert utenfor fødeinstitusjonen. Rastløst vandrende rundt i byens gater, eller neglebitende hjemme i stua. Klare til å rykke ut og komme bort og inn for å se på vidunderet. Slik var menn rykket ut i periferien i forhold til familien og barna. Men så snur det, og det er derfor Lind i 1969–70 tar opp temaet og diskuterer det. Fedrene er på vei inn i familien igjen. Få år senere er nesten alle menn med på fødslene. Det problemet Lind reiser viste seg altså å være ganske enkelt å løse, og når det først ble en åpning for deltakelse ville både kvinnene ha mennene med, og mennene ville være med. I Tidsskrift for jordmødre nr. 11/1975 slår Else Marie Vengene ved Kvinneklinikken Rikshospitalet fast at «Barnefaren har nå ved de fleste fødeavdelinger tillatelse til å være til stede under hele fødselen og i de fleste tilfeller er det klart positivt at de sammen kan oppleve barnets ankomst» (4). På bare fem år skjedde det en aldri så liten institusjonell revolusjon. Det som ble ansett som vanskelig tenkelig fem år tidligere, var nå å anse som normalen og klart positivt. Så raskt kan kulturelle endringer inntreffe. Det som den ene dagen virker som institusjonelle hindringer, viser seg den neste å være det motsatte, som et positivt tilskudd til institusjonens opplevelse av seg selv og det den gjør. Og det er her mye av forklaringen til mennenes inntreden ligger. Mennene gikk ikke i gatene og protesterte mot den urettferdighet de har vært til del. De stormet ikke fødestuene, eller trengte seg inn på ulovlig mark. Like stille som mennene ble støtt ut av systemet, vandret de nå inn igjen. Bak utstøtelsen lå profesjonalisering og institusjonalisering av fødslene, moderniseringen av familien, forestillinger om kjønnede arbeidsdelinger og tosfæresystemer. Bak den nye inkluderingen ligger kvinnene, kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet, kvinnenes krav om likestilling og likeverd, endret forståelse av familien og den sakte, men sikkert pågående forvitringen av den kjønnede arbeidsdelingen. Mennenes deltakelse under fødselen er en markør for fedres nye ansvar og delaktighet. De blir gitt en ny mulighet og griper den raskt. Det forunderlige i denne prosessen, er at ikke ett sted har jeg funnet kritiske diskusjoner rundt menns inkludering. Tilsynelatende er ingen imot. Ikke én gang er dette blitt diskutert i Tidsskrift for jordmødre i perioden mellom 1965 og Foto: Stein J. Bjørge /Scanpix På bare fem år skjedde det en aldri så liten institusjonell revolusjon. 1980. Det bare skjedde, og det skjedde raskt, og tilsynelatende til alles glede. Derfor er det overraskende at det skjedde så sent, og at ideen om fedrenes tilstedeværelse under fødselen ikke ble tenkt eller presentert som en idé i offentligheten før på slutten av 1960-tallet. Og når det skjedde så skjedde endringen i løpet av noen få år. Fra en tilstand hvor barnefødsler var en sak for kvinner alene, er det i løpet av fem år på 1970-tallet blitt et felles prosjekt for kvinner og menn (5). Kvinner og menn skaper barna fysisk sammen og med endringene i menns fødselsnærvær på 1970-tallet understrekes nå at menn og kvinner også psykisk skal skape barnet i fellesskap. Historien om mennenes inntog på fødestuene er viktig å ta med seg både fordi den viser hvor lite gjennomtenkt konserverende institusjoner og strukturer kan virke og hvor knirkefritt endringer kan foregå. Kulturelle endringer i forhold til integrering, demokratisering og likestilling er ikke vanskelige, slik Lind forutså, de kan tvert imot i løpet av kort tid virke nesten selvinnlysende. Dette er viktig å ta med seg også i dag.

Litteratur:

1. Blom, i. Den haarde dyst. Fødsler og fødselshjelp gjennom 150 år. Cappelen forlag, Oslo. 1988.

2. Höjeberg. p. Tröskelkvinnor: barnafödande som kultur. Carlsson, Stockholm. 2000.

3. Lind, B. Hvordan behandler vi de fødende. Fakta om fødsler. Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo. 1970.

4. Vengene, EM. Paneldiskusjon om fødselsform ved Nordisk Jordmorforbunds 25 års jubileum i København 21–24 mai 1975. Tidsskrift for jordmødre 1975:11.

5. Fjell, Ti. Blikket vendes: fødsel i endring. Historisk-filosofisk fakultet, Universitetet i Bergen. 1996.