Alle kan ikke drive med alt

Gir de ressursene vi bruker på høyere utdanning den kompetansen vi trenger for å konkurrere med de beste i verden? Har vi et studietilbud i tråd med det arbeidslivet har behov for? Har vi gitt ungdommens egne ønsker for mye vekt?

Kraftig vekst

Vi skal selvfølgelig ha bredde i utdanningen. Utdanning handler ikke kun om å kvalifisere seg for næringslivets behov. NHO ønsker heller ikke å rangere utdanninger. All kunnskap er nyttig. Men dette handler om dimensjoneringen. Det har vært en kraftig vekst i antallet studieprogrammer. Vi må se kritisk på de over 2000 studieprogrammene som tilbys ved våre universiteter og høyskoler. I dag finnes det for eksempel mellom 35 og 41 økonomi- og administrasjonsutdanninger – omtrent to i hvert fylke. Og 19 institusjoner tilbyr grunnskolelærerutdanning. Kanskje kunne det holdt med sju – som i Finland?

Det er vanskelig å spå arbeidskraftsbehov 10–20 år frem i tid. Men vi vet at helse, pleie og omsorg vil kreve stadig mer arbeidskraft. Og vi vet at teknologi blir en stadig viktigere del av så godt som alt samfunns- og arbeidsliv. Hvordan vi dimensjonerer utdanningene nå, bestemmer i stor grad framtidens arbeidsliv. Dette handler om hvilket samfunn vi vil ha om 20 eller 40 år.

I dag har vi ikke noe organ som samordner fagtilbudene eller dimensjoneringen av dem. For alt fra fusjon til fordeling av fag, har det vært lagt opp til frivillighet. Det er ingen som vurderer om det er bruk for tilbudet, eller om det finnes i nabofylket. Det er ingen koordinering eller bevisst arbeidsdeling. I stedet for en nasjonal overordnet plan, har økonomiske insentiver og lokale ønsker om å tilby spesielle utdanninger styrt utdanningssystemet.

Økt spesialisering

Vi trenger en tydeligere arbeidsdeling, mer spesialisering og konsentrasjon av ressursene. Dette er etter NHOs mening helt nødvendig for å gjøre noe med tilbudsstrukturen og skape en styrket kvalitet og større relevans i studietilbudene.

Selv om fellesskapet tar regningen for høyere utdanning i Norge, tar ikke utdanningen i stor nok grad hensyn til fellesskapets behov for kompetanse. Staten eier så godt som hele det høyere utdanningssystemet og har dessuten kontroll med studentenes inntektsside; lån, stipend, rentebetingelser. Det er ingen grunn til at staten ikke skulle klare å få flere studenter til å ta fag det er behov for, og færre til å ta fag det er mindre behov for. Høyere stipend til studenter som tar fag arbeidslivet særlig etterspør, vil være et effektivt virkemiddel. Det er også god grunn til å gå kritisk gjennom antall læresteder og studieprogrammer. I tillegg må organisering og arbeidsdeling mellom universiteter, høyskoler og fagskoler gjennomgås. Vi må blant annet få et eksamenssystem som sikrer at lik karakter betyr lik kvalitet uansett hvor utdanningen er tatt. Særlig i lærerutdanningen er det svært sprikende praksis. Det hele koker ned til et spørsmål om vilje og evne til å styre.

Dialog og åpenhet

NHO har ingen ferdige løsninger eller klare konklusjoner i dette arbeidet. Vi etterspør en dialog og åpenhet om hvordan vi dimensjonerer i samsvar med de utfordringene vi står overfor. Det er mye positivt ved at sektoren er autonom, men vi mener det er gått for langt og at det er behov for noe mer politisk styring.

Utdanningsinstitusjoner som ikke oppfyller høye og klare kvalitetskrav, må legge om eller legge opp, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Det burde være opplagt. Og dette betyr ikke, som kanskje noen vil misforstå oss, at vi ønsker sentralisering, med påfølgende nedleggelser i distriktene. Men det betyr at alle institusjoner ikke kan tilby alle fag. De må velge sin profil og rendyrke denne.

Kvalitet og relevans

Finansieringsordningen er nøkkelen til endring. I dag følger pengene studenten. I stedet for å belønne kvantitet, bør pengene i større grad belønne kvalitet og relevans. En av våre litt enkle forutsetninger for å vurdere kvalitet, er at det er samsvar mellom det du lærer og det du skal anvende denne kunnskapen til.

Et annet poeng som er viktig i denne sammenhengen, er karriereveiledningen i grunnopplæringen. Den er et forsømt område i Norge. NHO mener den må profesjonaliseres. Dette er en profesjon som krever kompetanse og erfaring. God veiledning er et viktig grep for å forebygge frafall og feilvalg i utdanningen. Det må derfor etableres et landsdekkende system for karriereveiledning med tilbud til alle personer og grupper som har behov for slik bistand.

Jeg understreker igjen at høyere utdanning ikke har et samfunnsansvar som er begrenset til å betjene næringslivets kompetansebehov eller at vi har alle svarene. Men NHO er en av mange aktører som har en legitim rolle til både å samarbeide om – men også å kreve – utdanningsprogrammer som skaffer oss den kompetansen våre medlemsbedrifter trenger for å konkurrere og skape verdier. Verdier som bærer velferdssamfunnet.