Skjønneste orden?

De fleste land har sine stereotyper. I USA kan «alle» bli rike. Eller president om de vil. Engelskmenn tror at alt i Frankrike handler om enten mat eller forplantning. I Skandinavia tror vi at Nederland er et frisinnet land der innbyggerne stort sett røyker hasj mens de gir hverandre aktiv dødshjelp. Og Italia er synonymt med Berlusconi og mafia.

Om vi hørte godt på vår egen statsministers nyttårstale, er Norge noe av det beste som finnes. Mens utlandet forbinder vårt land med storslagen natur og dystre karakterer, ser vi på oss selv heller som en nasjon teppebelagt med gull og gode intensjoner. I Norge vil vi jo hverandre vel. Vi tror på fellesskapet. Mens italienere liksom tar nakkeskudd på hverandre mens de sender en bønn til den Hellige Jomfruen, klemmer vi hverandre og er glad i Staten: Som en klok mor sørger den for at innbyggerne «yter etter evne og får etter behov» (Stoltenberg).

Et godt selvbilde er naturligvis ikke å forakte. Etter 40 år bak jernteppet sliter østeuropeere for eksempel med mismot. De er flasket opp med et intenst hat mot myndigheter i sin alminnelighet, det være seg politiet, skattevesenet eller domstolene. De desillusjonerte borgerne står imidlertid heftig i veien for å få i stand noe bedre. Når du ikke tror på noe som helst, velger du løsninger som fritar deg fra forpliktelser overfor andre i samfunnet.

På samme måte bygger den norske naiviteten, troen på at Norge er best og snillest og flinkest i alt, opp under en samfunnsmodell hvor alle skal yte sin skjerv til nasjonenes beste. I dette norske Kardemomme-universet er alle greie mot hverandre: Det liberalistiske Fremskrittspartiet predikerer at eldreomsorg skal være direkte finansiert av Staten. De mest radikale på venstresiden går på barrikadene for full barnehagedekning og flere førskolelærere.

Vi venter altså ikke på noen politisk revolusjon her på berget. Den er avlyst fordi politikerne sliter med å finne noe å være tilstrekkelig misfornøyd med.

Dilemmaet med dette enestående norske selvbildet er at vi kan komme til å lukke øynene for jævelskapen som skjuler seg bak fasaden til vår velferdsstat – det som får oss til å likne mer på andre nasjoner. Når helseministre stadig terper på at vi har «verdens beste helsevesen», vil mange til slutt tro det, selv om vi som individer ikke alltid opplever det. Når Jonas Gahr Støre gjentar og gjentar at vi er gode, men at vi nå skal bli enda bedre, så risikerer kritikerne å havne i kroken for «grinebitere» som aldri blir fornøyd likevel.

Skyggesiden av den «norske drømmen» er at den gjør oss svaksynt for de sidene ved samfunnet som får oss til å likne mer på andre land. Men er vi bedre enn andre?

En liten test: Hvilket land hadde vi intuitivt tenkt på om vi hadde fått høre at det største statlige oljeselskapet var involvert i alvorlig korrupsjon? Hvor næringsministeren stadig plasserer sine venner i sentrale styreverv. Hvor sykehus trikser med koder og ventelister? Hvor kommuneansatte er korrupte? Hvor sjefen for en sykehussammenslåing som har kostet flere mennesker livet, blir belønnet med en fet stilling i utlandet? Og hvor landets største sykehus blir tiltalt for grovt å ha utnyttet asiatiske operasjonssykepleiere?

Om dette hadde blitt oss fortalt om Russland, ville mange ha trukket på skuldrene og tenkt: Typisk! Eller det er slikt man ser i tv-serier som Boardwalk Empire, Martin Scorseses saftige skildring av ukulturen i administrasjonen i Atlantic City.

Nei, alt er definitivt ikke i sin skjønneste orden i Norge, og på noen områder stinker det. For min del må norske regjeringspolitikere gjerne framstille Norge som et godt land å bo i, hvis det kan bidra til at vi beholder oppslutningen om fellesskapsløsninger. Men jeg skulle ønske at de hadde bedre bakkekontakt. Så uskyldsrene er vi ikke.

Jeg er redd all denne selvgodheten bare vil føre til at Norge sakte, men sikkert blir dårligere på det meste. Fordi vi mister øyet for alt vi burde skjerpe oss på. At vi vil få flere fattige i Norge, at vi vil se større forskjeller og dårligere arbeidsmoral. At flere pasienter vil lide fordi regjeringen aldri ordentlig tar tak i bemanningsutfordringene. Og at vi fortsetter å importere den arbeidskraften vi trenger for så å finne nye smutthull for å underbetale dem.

Skal man slå udyret, må man få øye på det først. Man må erkjenne at man har et problem. Selv i Italia har de forstått at de ikke kommer ukulturen i landet til livs uten en massiv innsats. Inntil for få år siden var mafiaen bare en del av livet, akkurat som Pavarotti, paven og pastaen. Så lenge folk ikke syntes det var noe å snakke om, ble det heller ikke gjort noe med.

Jeg vil våge den påstanden at selv Norge har noe å lære av Italias kamp mot korrupsjon. Men uansett er vi tjent med å slutte å se på andre land som dårlige kopier av det norske.

Vi må lytte bedre til signaler som skurrer og ta på oss nye briller, om enn ikke helt slik den greske ambassadøren til Norge gjorde. I fjor ble han oppfordret til å kommentere vår situasjon som søkkrik oljenasjon. Da satte den utsendte for Europas mest utskjelte land tingene i et litt annerledes perspektiv:

«Norge har oljen, naturen og budsjettoverskuddene. Men vi har sola!»