Ingen pardon

Det er høst igjen og tid for kino! Men vi var sent ute, og da vi nærmet oss sentrum var det tydelig at vi hadde et problem: Ikke en parkeringsplass å oppdrive. Som landingskåte gribber kretset vi rundt kvartalet, men hvor vi enn så var det fullt. Situasjonen var prekær, men min venn ville ikke vite av noen snarløsninger. I desperasjon feiet vi til slutt inn på en p-luke som vi vanligvis skyr som pesten fordi prisene er så høye at vi kunne ha kjørt drosje i stedet.

I kinosalens mørke slappet vi helt av, men slutten på filmen lot vente på seg. Her var det mye som skulle skje før rulleteksten! Nå begynte vi å se på klokkene våre. Det seg inn over oss at den sultne p-automaten var i ferd med å gå tom for inntak, mens vi ennå ventet på den dramatiske slutten. Da den – endelig – kom, spurtet vi mot utgangen, overbevist som vi var om at en kommunal parkeringsvakt i samme øyeblikk skrev ut en parkeringsbot på størrelse med prisen for en kveld på Operaen. Vi vet jo hvor ivrige de kan være!

Men det gikk bra. Ingen bot. Vi jublet fornøyd. Men hva kommer det egentlig av at vi frykter kommunens nådeløse straff etter en liten forseelse, mens kommunen selv ser ut til å slippe unna med sine største synder? Mens vi som regel diskuterer forgjeves med parkeringsvakter, ser det ut til at kommunene selv kan snakke seg ut av det meste.

Ta tilfellet Jorunn Marie Bukkøy. Den Alzheimer-rammete Oslo-kvinnen ble i 2010 funnet ihjelfrosset noen meter unna blokken der hun bodde. Ingen i Oslo kommune hadde sørget for at hun fikk plass på sykehjem, selv om mange var klar over at det var helt ko-ko å la den totalt forvirrete kvinnen bo alene mesteparten av døgnet. Statens helsetilsyn betegnet omsorgen hun fikk av bydelen som faglig uforsvarlig. Det anmeldte saken og anbefalte en foretaksstraff. Men Oslo kommune nekter å vedta boten på 500　000 kroner for å ha brutt sin plikt til å yte nødvendig helsehjelp. Saken ble først henlagt, men havner likevel i retten.

Bukkøy-saken står ikke alene. Tall fra SSB viser at det bare ble 567 flere sykehjemsplasser i perioden 2005-2013, ikke 12　000, slik den forrige regjeringen lovet i 2005. Dermed er mange kommuner i en alvorlig knipe. De er pliktige til å gi et godt helsetilbud til sine eldre, men nøyer seg ofte med et minimum av hjelp der folk bor. Heldigvis fryser ikke mange eldre utenfor sine boliger, som Jorunn Marie Bukkøy gjorde, men det er god grunn til å tro at den kommunale omsorgssvikten ofte har alvorlige konsekvenser for dem det gjelder.

Trenger beskyttelse. I den såkalte Alvdal-saken, hvor en mor og en stefar ble dømt for grove seksuelle overgrep mot sine barn, hadde barnevernet i Gjerdrum tidlig fått signaler om at noe var galt, uten at kommunen grep inn. Fylkesmannen slo senere fast at kommunen brøt loven. Men mer alvorlige følger fikk ikke saken for kommunen.

Barn og eldre er grupper som trenger beskyttelse mot omsorgssvikt mer enn andre fordi de ofte ikke er i stand til å tydeliggjøre sine behov. Derfor har Stortinget vedtatt lover som gir hjelpe- og pleietrengende krav på god omsorg. Etter min mening blir disse lovene likevel uthulet hvis kommunens brudd på lovpålagt omsorg ikke fører til andre konsekvenser enn at de legger seg flat. Da demente og svaksynte Else Marie Skjellerud i Lillehammer døde etter å ha kjørt ned en betongtrapp med rullestol, slo ordfører Espen Granberg Johnsen (Ap) fast at det ikke fantes formildende omstendigheter. Han la seg «helt flat» og garanterte at det aldri ville skje igjen. Helsetilsynet slo fast at kvinnen ble utsatt for et uforsvarlig og uverdig tjenestetilbud, og anbefalte foretaksstraff, altså en bot. Men politiet har henlagt saken.

Feilparkering. Vil bøter virke på kommuner som «feilparkerer» sine innbyggere, i den forstand at de ikke klarer å stable på beina et verdig helsetilbud? Det er selvfølgelig ikke gitt. En kommune er en størrelse som det er vanskelig å straffe økonomisk uten at dette i neste omgang igjen kan gå utover tilbudet til innbyggerne. Om Oslo hadde punget ut en halv million for at Bukkøy frøs i hjel, hadde det i seg selv ikke hjulpet kommunens budsjett for eldreomsorgen. Et annet spørsmål er hvem man egentlig skal bøtelegge. Er det hjemmehjelpstjenesten, bydelen, ordføreren eller selveste helseministeren? Det er alltid noen høyere oppe i systemet som er enda mer ansvarlig.

Skeptikere til straff som medisin mot unnlatelser, vil trolig hevde at det er viktigere at en etat eller en kommune skjerper seg for framtiden enn at de må svi for noe de har gjort før. Det synes jeg personlig er et dårlig argument. Det er viktig at noen tar ansvar når folk ikke får den helsehjelpen de skal ha. Med framveksten av kommunikasjonsbransjen er det å «legge seg helt flat» nærmest blitt en folkesport blant ledere i både offentlig og privat regi. Det er en lettvint utvei når ledelsen har spilt fallitt. En straff eller bot er ikke først og fremst til som et incitament for at ledere skal lede bedre, men for å understreke alvoret av unnlatelsen overfor dem som er blitt utsatt for omsorgssvikt. Eller deres pårørende. Det er et bevis på at samfunnet tar deg og dine rettigheter som borger alvorlig.

En regel er en regel. Om bøter faktisk virker preventivt på synderen, er dermed ikke det aller viktigste spørsmålet, på samme måte som kommunenes parkeringsbøter neppe blir utstedt i håp om at bilisten heretter blir et bedre menneske. Hensikten med en parkeringsbot må jo være å slå fast at en regel er en regel. Dessverre minner den sviktende praksisen med bøter til versting-kommuner meg heller om en opplevelse jeg hadde da jeg i fjor kjørte langs kysten av Kroatia.

Det var tidlig en søndag, ingen var på vei noen steder og jeg fulgte ikke altfor godt med på skiltingen. Så da jeg plutselig ble stoppet av en manuell radarkontroll på en ellers helt øde strekning, var overraskelsen stor. Jeg hadde kjørt minst 30 km/t for fort. Den kroatiske politimannen strenet mot bilen med mandig pondus og krevde å få se førerkort. Etter å ha tenkt seg godt om kunne han opplyse at han kunne «slå av» 10 km, for det var vanlig ved radarkontroll. Takk, sa jeg.

Nå gikk han rundt bilen, og da han kom tilbake fikk jeg ytterligere 5 km fordi jeg hadde norsk bil. Den er fin, medga jeg.

Og så kom det til betalingen. Kunne jeg betale kontant? En titt i lommeboka viste at det kunne jeg. Da får du 10 km i kontantrabatt, kunne mannen nå opplyse.

Sjeldent har jeg betalt en bot med så mye glede. Først lenge etterpå streifet det meg at gleden trolig hadde vært gjensidig.