Fast følge

De fleste mennesker er sjelden på sykehus. Å havne i en sykehusseng med en lidelse man ikke vet utgangen på, er derfor i seg selv en hendelse fylt av dramatikk og følelser. Du blir revet bort fra hverdagen din, og befinner deg plutselig på et sted hvor det kryr av mennesker du ikke kjenner, men er helt avhengig av. Et sykehus er som en moderne jungel hvor det ikke er gitt alle å overleve. Det lukter vondt, alt er upersonlig og stadig dykker nye ansikter opp med både gode, dårlige og særlig uforståelige nyheter. 
Et sykehus anno 2014 er som en godt oljet maskin som produserer mer eller mindre ferdigbehandlete pasienter i et tempo som tilfredsstiller departementets standarder. Det er en kunnskapsbasert, arbeidsintensiv virksomhet som når sine mål gjennom betydelig arbeidsdeling. Denne går ut på at lege B godt kan fullføre det som lege A har begynt på, mens lege C stikker innom om natta og lege D sjekker en eller annen prøve. Dokumentasjon og kvalitetssikringsrutiner på sykehuset skal sikre at mange kan jobbe med samme pasient gjennom et forløp uten at pasienten behøver å ta skade.
 
Kropp og sjel

Det siste er bare sant hvis du kun tenker sykdom og utfall. Men å være sykehuspasient har selvfølgelig også en annen side. Du er jo ikke bare en kropp som blir behandlet, men gjerne også et menneske som er sårbar, usikker, sint, oppgitt eller bare deprimert. Du vil gjerne vite hva som skjer, du vil gjerne snakke med noen som vet, du vil gjerne gi utrykk for din smerte til en som kan gi deg svar du forstår. Du vil gjerne ha en som tar ansvar for deg og dine spørsmål.
Heldigvis har vi sosialmedisineren Per Fugelli. Da han ble rammet av kreft, havnet han på sykehuset og oppdaget at antallet leger som var innom sengen hans ikke kunne telles på to hender. Ikke på fire en gang. I en bok han har skrevet om sine pasienterfaringer, kalte ham dem «engangsleger». Det var leger som kom og forsvant. Stadig å måtte forholde seg til slike leger var en alvorlig tilleggsbelastning, mente Fugelli. Særlig når den nyankomne ikke visste hva den nettopp forvunnede hadde kommet fram til. 
Dette har nå rørt helseminister Bent Høie i en slik grad at han har foreslått at alvorlig syke pasienter skal få en lovfestet rett til kontaktlege. Denne skal gi informasjon til pasienten, være tilgjengelig for ham eller henne og ha en rolle i behandlingsteamet. Det overordnede målet med den nye ordningen er «at pasienter og pårørende skal føle seg trygge». 
 
Tragikomisk

For meg høres forslaget ut som om Petter Stordalen i et øyeblikk av genialitet skulle komme på den tanken at hans hoteller faktisk trenger noen i resepsjonen. Høies forslag, hvor godt det enn er ment, har derfor et lett tragikomisk skjær over seg. Fra før har pasienten en «koordinerende lege». Men dette har tydeligvis ikke virket. Fortsatt føler alvorlig syke pasienter at de ikke blir hørt og/eller sett, mens høyt utdannede legespesialister traver videre i korridorene.
Spør du meg, er det trist at norske helsemyndigheter må finne opp en lov som tvinger leger til å ta pasientens mange spørsmål mer på alvor. Skal vi lete etter årsaker, skal vi likevel ikke først og fremst bebreide legene for ufølsomhet. Selv om en liten ekstra porsjon innlevelse ikke hadde skadet hos noen hvitkledte, tror jeg at de fleste legene gjør så godt de kan. Problemet er at vi har organisert våre sykehus på en slik måte at arbeidet som den enkelte gjør, er blitt ekstremt fragmentert. Det helhetlige ansvaret for hver enkel pasient er blitt ofret til fordel for en struktur hvor spisskompetansen deles ut i små porsjoner over mange pasienter. Det gjør pasientene frustrerte, men gleder byråkratene. Hvis jeg ikke tar feil, så er også mange leger lei av alt maset en moderne sykehusorganisasjon sender sine ansatte ut i. De studerte neppe medisin for at de skulle ende opp med å stresse rundt i korridorene med pasienters tekniske data.
 
Slutt på NPM?.

Her kan det være en trøst at det finnes signaler i det fjerne om at andre måter å organisere helsetjenesten på kan komme. København i Danmark innførte for en tid tilbake en såkalt «tillitsreform» i den kommunale hjemmesykepleien. Sykepleierne der skal i mindre grad styres av stramme forhåndsbestemte tidsskjema. De skal kunne utøve mer faglig skjønn og være mer følsomme og fleksible for pasientens individuelle behov. Dette har bidratt til å styrke tillitsforholdet mellom pasient og behandler, og har ikke gjort tjenesten mindre effektiv.
 
I papirutgaven av Sykepleien finner du denne måneden også en større reportasje fra Nederland. Der har en ny modell med små, selvstyrte lag rundt få hjemmeboende pasienter gjort at sykepleiere har fått tilbake gnisten for faget. Helhetsansvaret for pasienten har gjort arbeidet attraktivt igjen, etter mange år med oppdelt stoppeklokkestress. Sykepleiere føler at de får tillit, og har grepet sjansen begjærlig. Modellen sprer seg nå til andre store kompetansebedrifter som politiet og bankvesenet. 

Betyr dette at vi aner slutten på en æra med New Public Management? Det kan vi ikke se bort fra. Bent Høies forslag om at pasienten og sykehuslegen i framtiden skal ha «fast følge» kan virke litt sært fordi det egentlig burde vært helt unødvendig å gjøre det til en lov. Men vi kan også se på det som starten på noe nytt: At politikere nå begynner å ferkjenne at leger best utøver sitt fag ved å se hele pasienten, og ikke bare en kropp med noen interessante deler som skal repareres.

Når legen setter av tid til å "finne" mennesket bak pasienten gjennom en tett dialog, vil helsetjenesten lettere kunne lykkes med sitt egentlige oppdrag. 

barth.tholens@sykepleien.no