Smittefare over

Malin Jørgensen er midt i Downton Abbey når telefonen kommer: Norsk helsearbeider med ebola på vei fra Sierra Leone.
Kroppen fylles straks med adrenalin. Nå er altså dagen kommet. Jørgensen har ventet på en ebolapasient i seks år. Helt siden 2008, da de flyttet inn i den nye isolatposten. Den har ti isolater, fire av dem for høysmitte. Men hittil har ingen høysmittepasienter kommet. Legen som er på vei er den første.

Som seksjonsleder er hun forberedt. Jørgensen ringer beredskapssykepleieren, også hun er oppslukt av den britiske tv-serien. 
– Nå er vi her! sier de til hverandre.

Dette har de trent på, men de har aldri sett hva de duger til i praksis. Fra denne søndagskvelden gikk de inn i en boble. Men nå, etter to uker, er de ute av den. Dagen før ble Leger Uten Grenser-legen Silje Lehne Michalsen friskmeldt. Malin Jørgensen var en av de sju hvitkledde som satt på geledd på pressekonferansen.

Overrumplet. I heisen opp til infeksjonsposten på Ullevål sykehus lukter det desinfeksjon. Døren inn til posten er merket «Høysmitte». Den er låst, men journalisten får komme inn.

Dagen derpå har Jørgensen gitt alle sykepleierne sine fri. Hun kunne trengt det samme selv, men her er hun. I beredskap.

– Jeg er glad jeg fikk vite det søndagen og ikke mandag morgen. Så kunne jeg begynne å tenke personell.

Pasienten kom tirsdag, den 7.10. Datoen vil for alltid sitte spikret. 

I to uker har folk lurt på hva som har skjedd innenfor disse veggene. Meldingene har vært knappe: Den navnløse pasienten ble kalt «helsearbeider» og «kvinne». Tilstanden var først «stabil», siden var det «tegn til bedring», og så altså happy ending. 

Underveis har tillitsvalgte vært bekymret for 12-timersvaktene som sykepleierne har hatt. Forrige uke var Jørgensen streng og avvisende. Nå viser hun gjerne fram den fine avdelingen sin. Det var på baksiden her bildene av gulkledd helsepersonell ble tatt, da pasienten kom. Jørgensen kikker ut av vinduet bort på naboblokken til sykehuset: Der oppe på taket sto fotografene.

– Det var ganske heftig å stå der og vente. Jeg ble overrumpla, det var helikopter og politieskorte, masse folk med kamera.
Inne på rommet som skulle være kommandosentral så hun med en gang hva som manglet: Gardiner. De var på plass før pasienten kom.

– Skal gardinene bli?

– Nei, nå skal de ned, ler hun.

Nervøs var hun ikke. Mest spent.

– Jeg sov ikke så godt. Det tok noen dager å lande. Med høysmitte må vi alltid ha en plan b. Jeg liker ordning og reda.

Hun var bevisst på hvem som skulle først inn til pasienten, og at alle skulle være trygge i rollene sine. Alle hadde lyst til å gå inn, ingen var redde. 

– Gøy når det skjer?

– Er jo det. Jeg ble veldig konsentrert. Vi fant ut at mye var på plass, men vi hadde aldri testet en reell situasjon.

– Var du nervøs for smitte?

– Nei. Jeg stoler på regimene. Har jo jobbet her siden 1997.

Vi går forbi Høysmitte-skiltet.

– Vi skal endre navn. Det skal hete høysikkerhetsisolat.

– Litt omstendelig?

– Jo, men det skal formidle at det er sikkert å gå inn hit. Navnet er tatt fra slik de gjør det i andre land.

Virusrens.«Smittefare» står det på en gul plakat på en dør. Innenfor er de fire høysmitteisolatene. Ebolaisolatet er under avgassing og derfor stengt. Vi går inn i et annet isolat.

– Alle rom har undertrykk.

– Er det fint?

– Ja, det må vi ha når det er luftsmitte.

Mange tror ebola spres via luften. Men det gjør den altså ikke, fastslår Jørgensen. Ebola smitter ved kontakt. Det vil si at kroppsvæsker fra den syke må trenge inn i den friske.

– Det skal litt til før det skjer.

– Hvorfor den strenge innpakningen av personalet da?

– Fordi konsekvensen av smitten er så alvorlig. Og det er lite behandling å få. Dessuten blir det mye sekresjon. Pasienten kan kaste opp i ansiktet på deg, og det er mye virus i sekretet. Vi snakker om millioner og milliarder per milliliter.

– Hvor mange omgangssykevirus er det i en milliliter?

– Noro-viruset? Vet ikke. Har aldri målt. 

Jørgensen forklarer at undertrykket gjør at luften siver inn i rommet, ikke ut. Og at luften blir renset to etasjer over, før den slippes ut.

– Hva med avløpet? Er det ebola i Oslofjorden? Vi får mange slike spørsmål. Men alt fra vår avdeling autoklareres før det slippes ut. Det er et svært anlegg.

– Er det sånn på andre sykehus?

– Det tror jeg ikke. Det er et unikt bygg. Veldig teknisk.

Hun peker opp i taket. Lampene er innebygde og lufttette. Når lyspærene må skiftes, gjøres det fra etasjen over. Den ene veggen er blå. Alle isolatene har én farget vegg. Hvert rom har hver sin farge.

– Men ingen er oransje, forsikrer hun.

For rødfarger er altfor stressende.

– Det er belastende ikke å kunne bevege seg blant folk og ikke ha hudkontakt over tid. Noen av våre pasienter er her i mange måneder. De med tub, for eksempel. 

Rommet som gasses er dobbelt så stort som de andre, 50–60 kvadratmeter.

– Hvorfor så svært?

– I tilfelle det skal bli behov for operasjon der inne. De har tenkt på alt. 

To og to. Tre svartkledde teknikere er i sving i korridoren. De begynte å gasse ebolaisolatet for to timer siden. Det tar noen timer til. Etterpå skal gassen ut, det tar enda lengre tid.

Jørgensen er mild og avslappet. Lent mot veggen prater de om det unike samarbeidet de nettopp har opplevd. De hadde tekniske utfordringer en dag. Det var noe med dørene under innslusingen. 

– De hadde mye å holde styr på. Men alt ordnet seg, sier Jørgensen.

– Var familiene deres redde for smitte?

– Nei, det gikk bra, mener teknikerne.

– Jeg har en mann i helsevesenet. Han er lugn, bedyrer Jørgensen. 

Den lugne er lege og for tiden stipendiat her på Ullevål.

Like ved er slusene der sykepleierne gikk inn, alltid to og to. Jørgensen forklarer om kjemisk dusj, matservering og behovet for at noen «gikk til hånde». I starten var det ti sykepleiere på hver vakt, etter hvert fem-seks. Vi passerer den lille glassruten der pårørende kunne se pasienten mens de snakket i mobil med hverandre. 

På omkledningsrommet henger to gule skikkelser, side om side. Det er beskyttelsesdrakter.

– Alle har øvd på å være i en sånn. Vi må vite hvordan vi reagerer. 

Hun vurderer å ta på seg en nå, for å vise, men nøler.
– Det tar et kvarter å kle på seg. Og man må ha hjelp.

Bioingeniør Mette Sannes kommer forbi. Hun hjelper gjerne. 

Mens Sannes holder opp ermene for henne, forteller bioingeniøren at selv om regelen var at de bare skulle være draktkledd i to timer, ble det en gang fem timer for henne inne på laben.

– Men det er forskjell på å sitte og se på at blodet sentrifugeres og å jobbe intensivt med en pasient, sier hun og drar igjen glidelåsen.
Jørgensen eser ut i volum. Luftslangen gjør at det ikke er varmt inni der. Men huff, hetten på hodet sklir. Umulig å gjøre noe med, polstret som hun er fra topp til tå. Så er det på med vanlige blå oppvaskhansker, merket med symbolet som sier de beskytter mot høysmitte. Egentlig skal det tettes rundt håndleddene med gaffateip.

– Men det gjør vi ikke nå, altså, sier hun bak visiret.

Etter bruk ble draktene kastet. Men batteri og luftekanal ble renset for å brukes om igjen. De to første dagene gikk det med hundre drakter.

– Hva koster én?

– 750 kroner, med moms. Det er en ny og billigere variant enn før. God kvalitet.

Ville ha sjokolade. Inne på kontoret konstaterer hun at pasienten var heldig som kunne dra til Norge og få hjelp

– Om det var behandlingen eller forløpet som gjorde henne frisk så fort, vet vi ikke. Legene tenker mye på dette.
Jørgensen hadde selv en god følelse hele tiden.

– Hun var en drømmepasient. Hun var ikke redd, hadde kunnskap, hadde sett folk i drakt før. Vi ble ganske berørte på pressekonferansen, ja, vi i hvitt. Sterkt at hun stilte opp. All ære til henne. Jeg snakket mye med pårørende.
Jørgensen ledet teknisk personal, legene, sykepleierne.

– Jeg kan være ganske direkte. Jeg sa: «Nå er jeg sjef. Ingen tid for diskusjoner.» 

Mye sto på henne.

– Men jeg kunne jo ikke være her 24/7. Min bekymring har vært personalet. Ingen skulle føle seg tvunget. Men alle ville bidra. Folk mistet ferie, de mistet sosialt liv, men tilbød seg å jobbe ekstra. Jeg måtte passe på at de fikk fri. En fantastisk gjeng å være sjef for.

– Skjermet du dem, i tilfelle folk skulle bli redd for smitte?

– Det har ikke vært mye mas utenfra. Litt redsel blant befolkningen har alle kjent på. På posten har den vært fraværende. Men på resten av sykehuset har de vært mer nervøse, har jeg hørt.

På skrivebordet hennes, nederst i en bunke, ligger en vanlig skrivebok med en historisk tittel: «Loggbok høysmitte okt. 2014.» Alle på vakt ble anmodet å skrive i den. Boken skal hun bruke i evalueringen som venter. 

– Noen skrev at de kunne ønske seg sjokolade på vakt. Sykepleier Pål fikk oppdraget. Han kjøpte potetgull også. 

Ukjente sykdommer. Nye pasienter med alvorlig smitte kan komme når som helst. Ikke bare med ebola.

– Kopper er riktignok utryddet, men viruset fins kjemisk. Og så er det de sykdommene vi ikke vet om. Som ebola for en stund siden.

– Hvor mange pasienter kan dere klare?

– Åtte–ti.

– Med ebola?

– I så fall må vi bruke alt personale, også de på sengepost. De har øvd, men er ikke like godt trent som oss. 

Det kverner i hodet hennes hele tiden: Turnusen.

– Men neste gang blir det lettere å beregne hvor mye personale det er bruk for. 

Vanlige arbeidsdager har det ikke blitt for noen. Jørgensen forteller om tett dialog med tillitsvalgte og en rådende dugnadsånd. Portører, røntgen, renhold, sikkerhetsavdelingen – alle var på pletten. Igjen sitter mestringsfølelsen.

– Men det har vært tøft hjemme. Mannen min ble jo alenefar.
Sønnene er seks og tre år. Den eldste skjønte hva hun drev med. Yngstemann koplet når han så draktene i avisen: Det er jobben til mamma.

– Fikk guttene kos når du så dem?

– Å ja. Mye kos.

Hun er fra Larvik, men ble sykepleier på Elverum i 1996. Den tidligere høyrebacken på håndballbanen bekrefter at hun tåler en støyt. Da hun var nyutdannet, reiste hun mye. 

– Rein pleasure. Jeg ville ut og se verden. Reiselyst gjennomsyrer de som jobber her. Infeksjonsmedisin er veldig flerkulturelt. Vi bruker mye tolk. Det er mange nasjonaliteter, både blant pasientene og de som jobber her.

– Kunne du tenke deg et oppdrag i Vest-Afrika?

– Ikke med små barn. Det stopper meg. Men definitivt senere.
Hun tar telefonen.

– Jeg er her, ja. Tok meg ikke fri likevel.

Det er overlegen.

– Det har ikke vært profesjonskamp. Magisk, vil jeg si. Fint å være del av det, sier hun etter samtalen.

– Jeg er mektig stolt av sykepleierne. De er mer enn flinke.

Ny telefon. 

– Ja, de kan komme og filme.

Uti korridoren kommer to leger fra behandlingsteamet. Det blir klemming og latter, og Aftenposten foreviger. Den kjente Morten Rostrup, tidligere leder i Leger Uten Grenser, er en av dem.

– Malin har vært sjefen her, ingen tvil om det. Sykepleierne kan alt om logistikk, sier han.
Nå filmes og intervjues hun med Høysmitte-skiltet som kulisse. De neste dagene blir det enda flere intervjuer. Men fredagen tar hun fri.