Verst i test

For noen uker siden fikk jeg øye på hovedoppslaget i engelske Nursing Standard. «Sykepleiere bruker helt ny teknologi for å avsløre om barn har ADHD!», jublet tidsskriftet.

På side 22 fant jeg ut hvordan dette miraklet kunne være mulig. Utstyrt med et infrarødt bevegelseskamera i pannen gjør en liten gutt en såkalt QbTest under veiledning av to sykepleiere fra Liverpool. Testen avslører hvordan gutten responderer på en serie spørsmål i en databasert test. Grønne blink indikerer etterpå riktige svar, mens røde indikerer feil. Blinker det rødt ofte nok, er kurven på sykepleiernes skjerm tindrende klar: ADHD.

«Having a definitive answer saves both time and money», konstaterer sykepleierne tilfreds. Og Nursing Standard viser hvordan sykepleiernes test har gjort foreldre glade. Der de tidligere har måttet krangle med skolen om årsakene til guttenes atferd, gir sykepleiernes lettbegripelige testkurver nå et konkret bevis på hva som er problemet: Endelig en diagnose. Gjort på en blunk! 
Man kan bli deprimert av mindre. 

Inngangsport

Det kan godt hende at denne QbTesten er et godt verktøy, og at den gir sykepleiere en ny arena for sin profesjonelle utvikling. Men det er også en illustrasjon på en tendens vi har sett lenge: At diagnoser er blitt vår tids nøkkel til all helsehjelp. Der diagnoser i utgangspunktet var ment som en måte å forstå pasientene bedre på, er de i dag det som utløser ressurser, behandlingsforløp, medisinering og ikke minst rettigheter. Uten diagnose har en person med et helseproblem lite sjans til å bli tatt på alvor. En diagnose skiller mellom alvorlig og ikke alvorlig, mellom behandlingsverdig og ikke behandlingsverdig, mellom haster og haster ikke. Uten diagnose kan du ikke påkalle deg Norheim-utvalgets tapte leveår eller tapt livskvalitet. Du vil ikke bli prioritert. Du er ikke. I hvert fall ikke ordentlig. 
Paradoksalt nok er denne utviklingen et resultat av to gode hensikter. Gjennom en hurtig og sikker diagnose skal pasienter sluses inn til de dyktigste legene på området, og til de legemidlene som har best dokumentert effekt. Samtidig skal helsetjenesten gjennom et finmasket diagnosesystem organisere sine tilbud på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Standardiserte pasientforløp er blitt svaret på altfor mye synsing i doktorbransjen. 
Men noe har gått galt underveis. Diagnosene er ikke bare blitt mer finmasket, men de har også blitt langt flere. Vi lider plutselig av ting vi tidligere ikke ante eksisterte, eller av ting som var «normale» før. Historisk sett har dette særlig skjedd i psykiatrien. Avvikende sosial atferd er blitt til nevrologiske tilstander som kan behandles gjennom kjemi, og diagnosekriteriene er blitt utvidet for å finansiere dette. Nå kommer også somatikken etter. Offentlige screeningsprogram og mer avansert teknologi avdekker nye (potensielle) symptomer som skriker etter å bli håndtert. 
 

Diagnose, ergo sum

Det problematiske med denne utviklingen er ikke at flere enn før nå kan sette et navn på noe de har eller føler at de har. Utfordringen ligger i at antallet diagnoser har økt, mens samfunnets ressurser forblir de samme. Vi vet mer, vi finner mer, men alle kan ikke komme lengst fram i køen. Da er diagnosen et viktig middel for å bli sett som hjelpetrengende. Det hele minner litt om atomkappløpet da jernteppet ennå delte Europa: Vi trodde de nye våpnene skulle gi oss stadig mer trygghet; men faktum var at de gjorde det motsatte.
Heldigvis ser vi nå at noen roper et varsko. Portvokterne til diagnosene, det vil si leger, psykiatere og psykologer, har det ikke lenger så morsomt på jobben. Deres faglige skjønn er blitt mer og mer byråkratisert. Der de tidligere kunne bruke både intuisjon og hodet, har myndighetene nå utstyrt dem med testverktøy som skal sortere pasienter etter grupper med de samme symptomene, slik at de tilfredsstiller kriteriene som tilhører en diagnose, som igjen fører til et predefinert pasientforløp.
For pasientene har diagnosekappløpet ført til at de kan miste
noe av sin individualitet for samfunnet. Når diagnosen først er satt, vil de bli behandlet slik man behandler alle andre med samme diagnose. Det er kanskje mest effektivt for helsetjenesten, men er vi egentlig sikre på at alle med samme diagnose skal behandles helt likt?

Identitet

Verre er det likevel at pasienter kan komme i skade for å identifisere seg mer og mer med den diagnosen de mottar av behandlerne. Ikke så rart, for diagnosen kan styrke pasientenes status, men den kan også gjøre at pasienter begynner å se på seg selv som et resultat av sin diagnose. Hvor feil det kan bli, kan illusreres ved et eksempel som minner litt om ADHD-testen i Liverpool:

Bare noen få dager før jeg skulle avgårde på bilferie i fjor, varslet displayet i min 4 år gamle Peugeot at motoren hadde blitt alvorlig syk. Meldingen kunne ikke overses. Bilen gikk riktignok som en klokke, men computerens beskjed var ikke til å misforstå: Bare et verksted kunne forlenge livet til min trofaste venn.
Pokker, tenkte jeg. For det kommer jo alltid ubeleilig.

Hos Peugeot ga de meg rett i at jeg hadde oppsøkt hjelp. Sånt er ikke til å spøke med, forklarte de mens de demonstrativt ignorerte mine observasjoner om at motoren hadde en fin lyd. 
Nå var det ikke snakk om at en godslig kar kunne legge seg under bilen og banke litt på vitale deler for å finne ut om noe hadde gått sund. Å nei, den skulle koples til en diagnosemaskin. Bilens elektroniske innmat skulle saumfares av verkstedets ufeilbarlige computer som ville komme til en sikker konklusjon. Sånt tar selvfølgelig litt tid, sa den slipskledde fyren bak skranken megetsigende.
Så var det bare å vente på dommen. 

Slettet

Bilen min tilbrakte flere døgn tilkoplet Peugeots vidunderlige diagnosemaskinen, mens ferien nærmer seg faretruende. Den var «syk», men uten å vite hvorfor. Til slutt måtte den dresskledde servicemannen bak skranken erkjenne at de ikke hadde klart å finne noen feil. 
– Det går nok greit å dra på ferien med den, beroliget servicemannen.
– Men hva med advarslene da?
– Vi har bare slettet loggen på bilen, så du vil ikke bli plaget mer av dette.
– Så flott! Og hvor mye koster det?
– 7000 kroner, takk.