Continuity in long-term home health care – Perspectives of managers, patients and their next of kin

Bakgrunn: Kontinuitet er en forutsetning for kvalitet i alle helsetjenester. I hjemmesykepleien forbindes kontinuitet oftest med antall helsepersonell pasienten må forholde seg til når han eller hun mottar hjemmesykepleie. Kontinuitet handler også om hvordan tjenesten administreres, planlegges og koordineres, og om systematisk nedtegnelse og utveksling av relevant informasjon om pasienten. Hjemmesykepleie er en døgnkontinuerlig tjeneste som krever mange ansatte for å dekke turnus og kompensere for sykefravær. Selv om det finnes mye forskning om kontinuitet i helsetjenestene, mangler vi kunnskap om kontinuitet i tjenester hvor pasienter mottar daglig og langvarig helsehjelp og hvor antallet helsepersonell i utgangspunktet er høyt.

Hensikt: Hensikten med studien var å 1) utvikle en metode for, og å måle og vurdere kontinuitet i praksis, 2) å studere kontinuitet fra ledernes perspektiv og 3) å studere kontinuitet fra pasienters og pårørendes perspektiv.

Metode: Kontinuitet i hjemmesykepleien ble studert ved hjelp av ulike metoder, og fra ulike perspektiver. Studien ble gjennomført i tolv kommunale enheter, det vil si kommuner og bydeler av ulik størrelse. Vi målte kontinuitet for 79 eldre pasienter som var tildelt daglig og langvarig hjemmesykepleie. Gjennom etablerte kontinuitetsindekser som ble tilpasset kontekst, henholdsvis for spredning og for sekvens av besøk av helsepersonell, målte vi kontinuitet i en periode på fire uker og vurderte grad av kontinuitet i praksis ved hjelp av statistikk. Videre ble 16 ledere fra 12 ulike hjemmesykepleiedistrikter intervjuet ved hjelp av en semistrukturert intervjuguide. Teoridrevet og datadrevet kvalitativ analyse ble brukt for å analysere datamaterialet. Vi brukte strukturerte intervjuguider når vi i tillegg intervjuet 75 pasienter og deres pårørende (n=75). Intervjuguiden inneholdt lukkete spørsmål om deltakernes erfaringer med, og vurderinger av kontinuitet i hjemmesykepleien. Gjennom statistisk analyse ble graden av enighet mellom pasientens og pårørendes erfaringer og vurderinger målt. 

Resultater: Pasientene fikk i gjennomsnitt 51 besøk av hjemmesykepleien, fordelt på 17 ulike pleiere i løpet av fire uker. Sjansen for å se den samme personen ved neste besøk eller neste dag var liten, kun 19 prosent av det som var mulig ut ifra en vanlig turnus. Lederne hadde en ideell forståelse av kontinuitet som handlet om antall helsepersonell per pasient, og de arbeidet for unngå at pasientene måtte forholde seg til for mange personer. Samtidig måtte lederne balansere mellom til dels motstridende hensyn, som hensynet til ansattes arbeidssituasjon foran kontinuitet for pasientene. De sykeste pasientene ble prioritert foran de med færre og mindre komplekse behov. Selv om flertallet hadde behov for daglig og langvarig helsehjelp, måtte de forholde seg til mange personer. Likevel vurderte hele 77 prosent av pasientene antallet personer de måtte forholde seg til som uproblematisk. De fleste pårørende derimot, 60 prosent, mente at antallet personer var for høyt. Både pasienter og pårørende opplevde at de ansatte var informerte og kompetente, og de fleste mente at pasienten fikk den hjelpen han eller hun hadde behov for. Graden av enighet blant pasienter og pårørende var gjennomgående lav. Pasientene var generelt sett mer positive til tjenesten enn deres pårørende.

Konklusjon: Studien har vist at å sikre høy grad av kontinuitet, med hensyn til antall personer involvert i helsehjelpen til den enkelte pasient, er en betydelig utfordring i hjemmesykepleien. For å kunne sikre kontinuitet i pasientforløpet når personkontinuiteten er lav, trenger vi å kompensere for denne. For eksempel, kontinuitet kan oppnås gjennom systematisk dokumentasjon og utveksling av relevant informasjon om pasienten. Videre vil bevisst planlegging og koordinering av helsehjelpen til den enkelte pasient redusere antallet helsepersonell slik at høyest mulig grad av kontinuitet kan oppnås.