Vårt hav, vår verden, vårt ansvar
Det er nå flere dager siden det er blitt meldt ekstremvær i Norge. Etter at meteorologene oppdaget dette ordet, varsles det stadig vekk om at enten Lena, Mons eller Nina ankommer norskekysten med et brak. Det blir meldt regn og skred og ras, og med litt uflaks blir veien stengt. Snart ser vi en forblåst NRK-reporter med en hårete mikrofon som forsøker å intervjue en ordfører om hundreårsbølgen som muligens kan komme. Fra sofaen skjønner vi at tragedien er et faktum, før vi bytter til ski-VM.
Inflasjon
Hva som er ekstremt er naturligvis et spørsmål om hva vi ser
etter. Tsunamien i Asia var ekstrem, og ødeleggelsene etter orkanen
på Haiti var det, mens Hildes herjinger i Trøndelag i 2013 var mer
diskutable. Én ting er sikkert: Hva som er en katastrofe, er alltid
lettere å vurdere i ettertid enn i samtid. I dag er vi enige om at
folkemordet i Rwanda var noe som samtiden burde ha grepet inn i
tidligere. Men å vurdere hva det er som skjer i dag som krever
akutt handling, det er mye vanskeligere. Her gjør ikke mediene det
lettere for oss. De har allerede brukt opp sitt sterkeste vokabular
på Nina og Krekar og Northug. Inflasjonen i ekstrem-begrepene gjør
oss blind for det som virkelig teller.
Om jeg kunne komme med et forslag på hva som burde få deg opp
av sofaen, så er det situasjonen ved Europas yttergrenser. Tenk deg
følgende scenario: En dag ankommer det en fiskeskøyte til Vadsø,
fylt til randen av fortvilte russere. De søker asyl i Norge, fordi
livet på Kolahalvøya er blitt uutholdelig. Da vil vi ta dem godt
imot. Russerne vil få utdelt ulltepper og mat, de vil bli
intervjuet på Dagsrevyen og bli innlosjert i den lokale
sportshallen.
Husly
Men neste dag kommer en ny fiskeskøyte, med to ganger så mange
russere. De er forkomne etter den tøffe turen fra Murmansk eller
Nikkel, og vil også bli tatt godt imot. Vi vil huske hvordan
russerne hjalp oss under krigen, og vi vil skaffe dem
helsetjenester og husly. Men så kommer det flere og flere, på mer
og mer overfylte skip. Til slutt vil Finnmarkskysten bli invadert
av mennesker som har brukt sine siste slanter på en farefull reise
over Barentshavet, i håp om et bedre liv i et land som har råd til
å gi dem det. Vil vi da snakke om en humanitær katastrofe? Ville
vi, når gymsalene og forsvarsanlegg i Finnmark og Troms begynte å
bli stappfulle, bedt andre land om hjelp?
Ja, det ville vi. Og det er nettopp det som skjer, akkurat nå.
Ikke i havet vårt, riktignok, men havet rundt Europa. Som Finnmark
i nord utgjør øya Sicilia Europas yttergrense i sør. I 2011 dukket
de første papirløse migranter opp i sjøen der. Den første bølgen
ble trolig utløst av den arabiske våren. Afrikanerne satte seg i
små fartøy og tok sjansen på overfarten fra Libya. Avstanden er
kortest derfra. De ble tatt godt imot av det italienske
hjelpeapparatet. De aller første som asylsøkerne møtte, var
sykepleiere og leger. De fikk god behandling.
Druknet
Men raskt kom situasjonen ut av kontroll. Mens omlag 60 000
migranter skyllet i land i 2011, økte tallet til 170 000 mennesker
i 2014. Det tilsvarer hele befolkningen i Troms. Bare i julen kom
flere tusen personer drivende mot den italienske kysten, mens
menneskesmuglere hadde hoppet av rustholkene underveis. Flere
hundre personer druknet på denne ferden i fjor, mange av dem
kvinner og barn. De fløt i vannet og måtte plukkes opp av
kystvakten. Italienerne viste en imponerende vilje til å ta imot
alle, men som en siciliansk ordfører uttrykte det, er det en grense
for alt: «Likhusene er overfylte. Nå er det ikke plass til flere.»
Men det vil ikke bli færre. Borgerkrigen i Syria har ført til
en uendelig flyktningstrøm. De fleste havner i Libanon og Jordan,
men en økende andel er å finne i de håpløse farkostene som krysser
Middelhavet nesten hver dag. Italia har derfor desperat bedt andre
europeiske land om hjelp, men foreløpig uten resultat. Norge er
blant de landene som skjuler seg bak den såkalte
Dublin-konvensjonen: Har migranter kommet til Italia først, skal
asylsøknaden behandles der. Ædabæda.
Ni ganger flere
Mens Tyskland og Sverige har tatt imot svært mange asylsøkere hvert år, er Norges asylpolitikk blitt strengere. Sverige tar imot ni ganger så mange asylsøkere som Norge, og har de siste årene særlig prioritert flyktninger fra Syria. Våre naboer i øst ga i fjor over 10 000 personer permanent oppholdstillatelse i landet. Det er dobbelt så mange som de andre nordiske land til sammen. De 10 000 har også rett til å hente familiene sine til Sverige. I Norge møtte et forslag om å øke antallet kvoteflyktninger fra Syria fra 1000 til 5000 stillhet. Regjeringen mener vi maks klarer å integrere 1000 personer årlig. Asylsøkere som ikke har utsikter til å bli fullintegrert på normert tid i det norske samfunnet, kan tydeligvis bare forbli i flyktningleirene i Midtøsten, om vi skal følge regjeringens logikk her.
Det ekstreme
Flyktningproblematikken er kompleks. Det finnes ikke lette svar.
En mulig løsning ville være å åpne for at migranter skal kunne søke
om asyl hos oss fra der de er. Da ville de slippe å sende sine barn
og gravide kvinner på en redselsfull ferd over havet. Men dette er
norske myndigheter ikke så ivrige på. De vil helst holde verdens
elendighet på en armlengdes avstand.
De landene som tar imot flest asylsøkere, er gjerne også de som
sliter mest med fremmedfiendtlige holdninger i egen befolkning. Det
kan forlede noen til å hevde at vi bør unngå å ta imot for mange
migranter fordi det vil kunne skape grobunn for rasisme. Det er en
bakvendt argumentasjon. Hvis havet rundt oss er fullt av fortvilte
mennesker, blir det ekstremt å late som om vi best kan hjelpe dem
alle andre steder enn i Norge.
ILLUSTRASJON: Marie Rundereim
0 Kommentarer