fbpx Om ebola, skam og kjærlighet Hopp til hovedinnhold

Om ebola, skam og kjærlighet

Bildet viser Ane Bjøru Fjelsæter

– Vi må la oss berøre av menneskene som rammes, sier Ane Bjøru Fjeldsæter. 

Hun var i Liberia da ebolautbruddet var på det verste og Leger uten grenser var de eneste som tilbød hjelp.

Hun har vært med på å skille smittet mor og symptomfri datter, sett syke ligge i samme telt som døde og kjent på skammen over ikke å kunne yte mer hjelp enn absolutt minstemål.

Det skriver hun om i De uberørbare. En feltarbeiders beretning om Ebola.

Ikke over ennå

Historiene hun forteller står i sterk kontrast til et vårfylt Oslo, der Ane Bjøru Fjeldsæter er på vei til jobb som psykolog i rusomsorgen. Det er snart åtte måneder siden hun kom hjem fra Liberia. Der er utbruddet nå under kontroll, med ingen bekreftete tilfeller første uken i april. I Sierra Leone, der hun hadde sitt første ebolaoppdrag, er det meldt 9 tilfeller.

Psyke

Jobben hennes var å ivareta den psykiske helsen til pasienter, pårørende og ansatte. Etter å ha jobbet med selvmordstruete pasienter i Norge følte hun at hun mestret å snakke om døden. Og å knytte seg til mennesker hun vet hun kan miste.

Som feltarbeider drev hun også informasjonsarbeid, som å reise rundt og fortelle om ebola, og hun var med å bygge opp Leger uten grensers sykehus i både Sierra Leone og Liberia.

Kjærlighet

Ebola rammer den som viser omsorg. Kapitler som Elskede barn, elskede smittekilde beskriver hvilke dilemmaer sykdommen skaper både for dem som rammes og de som vil hjelpe.

Om indekstilfellet, gutten fra Guinea som blir kalt pasient 0, skriver hun at «vi vet han var et elsket barn, for snart begynte familiemedlemmene hans å dø».

Tett kontakt

Ebola er egentlig et mislykket virus. Det smitter bare gjennom tett kontakt og dreper verten så raskt at det ikke rekker langt. Derfor burde det være lett å håndtere og eliminere. Hadde det bare ikke slått til blant verdens fattigste.

Leker doktor

– At utbruddet ble så stort skyldes ikke sykdommen, men den enormt skjeve fordelingen av helsetjenester, presiserer Fjeldsæter.

At viruset er så mislykket, gjør at det ikke vil kunne bli et folkehelseproblem i land med moderne helsevesen. Og det, skriver hun i boken, skyldes ikke bare smitteverntiltak, isolasjonsanlegg og høyteknologiske vernedrakter. Men at befolkningen leker doktor allerede i barnehagen. De er vant til å gå til legen og har tillit til helsevesenet. Får de mystiske symptomer, oppsøker de helsevesenet. Et utbrudd vil bli kvelt i starten.

I Norge er det nesten 5 leger per 1 000 innbygger. I Libera er det 0,014. Folk flest har aldri vært hos en lege.

Prioriteringer

I Monrovia i Liberia ble situasjonen så prekær at ressursene var utilstrekkelige for å kunne ta imot alle pasientene. Sykepleiere og leger ble blant annet nødt til å slutte å gi intravenøs væske fordi stikkeprosedyren var for risikabel.

– Selv om det i noen tilfeller er intravenøs væske som redder liv, sier Fjeldsæter.

Verden reagerte altfor sent på ebola, og Verdens helseorganisasjon har tatt selvkritikk.

Leger uten grenser advarte lenge, men ble ikke hørt.

– Jeg tror det snudde da de amerikanske hjelpearbeiderne Nancy Writebol og Kent Brantly ble smittet. Da ble ressursene satt inn.

Redsel

En fransk sykepleier Fjeldsæter jobbet sammen med, ble også smittet. Senere også den norske legen Silje Lehne Michalsen. Da var ebola førstesidestoff i alle aviser. Det var med ett en sykdom som kunne ramme Norge. I kommentarfeltene kom det frem holdninger om at den norske legen burde holdt seg i Afrika og ikke kommet hjem med smitten. Det opprørte Fjeldsæter.

– Folk blir så redde at de mister menneskeligheten, sier hun.

– Og det må ikke skje.

Selv kan hun på et vis forstå redselen.

– Ebola er en veldig dødelig sykdom. Over halvparten som får den vil dø. Det er en frykt som får foreldre til å sette sine syke barn utenfor sykehuset og dra fra dem.

Sinne

 Å komme hjem fra ebola-oppdrag var annerledes enn å komme hjem fra tidligere feltoppdrag i Sør-Sudan.

– Det var verre å komme fra Sør-Sudan. Da var det så påtakelig at ingen brød seg. Ebola har tross alt fått oppmerksomhet, men det har vært mye bilder av viruset og leger i beskyttelsesutstyr.

I september skrev hun innlegget Jeg hater meg selv for å ha møtt denne ungen. Han er her en uke – så er han borte for alltid.

Det handlet om fem år gamle ebolasyke Patrick, som nettopp hadde mistet moren sin. Han ble svakere og svakere, men klarte å be om en sykkel. Hun tenkte «Å Patrick, hvor skulle du ha syklet hen? Du elsket moren din og var nær henne da hun var syk. Nå er du omgitt av oransje gjerder, og du kommer aldri til å lære å sykle».

Vil hjelpe

Men Patrick overlevde, og historien ble gjengitt i både norske og utenlandske aviser.

– Det ringte en journalist fra Brasil og spurte om han kunne ta med en sykkel til Patrick. Det viser at folk vil hjelpe. Men de står overfor denne svære ebola-greia og føler seg redde og maktesløse. En sykkel ble en konkret måte å gjøre noe på.

Sykkel ble det også, etter innsamling blant dem som jobbet på sykehuset i Monrovia.

Patricks far, William, er en av dem Fjeldsæter fremdeles har kontakt med. Også han overlevde sykdommen, men mistet ni i familien.

Å bry seg

Målet med boken er at historiene, om Patrick, William og mange andre, skal berøre.

– Jeg tror det betyr noe for dem at vi bryr oss. Og jeg tror det betyr noe for dem som dør at vi ikke glemmer dem. Det høres kanskje ikke ut som viktig hjelp, men jeg tror det er viktig for dem som står i møte med døden at de er i tankene til noen.

Les et utdrag fra boken De uberørbare:

Kjærlighet i ebolaens tid

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse