På brukerens hjemme­bane

Jeg jobber i et ambulant akutteam ved Drammen distriktpsykiatrisk senter (DPS). Disse sentrene ble opprettet for at spesialistene skulle komme tettere på der folk bor - i kommunene.

Dessverre opplever vi som hjelper brukerne der de bor og lever ofte å få sparekniven svingt over oss. Vårt ambulante akutteam ble for halvannet år siden halvert fra tolv til seks personer. I dag prioriteres arbeid ute i brukernes nærmiljø i akutt fase bort. Forklaringen er manglende ressurser.

DPS skulle ha en større nærhet til kommunene enn det de store institusjonene hadde. Reformen i psykisk helsefeltet på 90-tallet fremholdt at pasientene skulle ut av institusjonene og få et hjem i egen kommune. Det krevde at tjenestene og ressursene flyttet etter. Nå i 2015 burde vi ha kommet lenger i det å flytte spesialistkompetansen nærmere kommunene.

Ja-innstilling

Jeg har selv lang erfaring med å jobbe med brukerne i deres miljø. Det å ta av seg skoene i gangen og være en gjest hos den man skal hjelpe, det å komme når det trengs, gir en helt annen nærhet og innsikt i vedkommende liv. Hjelper og bruker blir mer likeverdige. Kanskje er pårørende også til stede. Jeg vil påstå at det er umulig å komme i en like god posisjon til å være til hjelp inne på en institusjon som i lokalmiljøet sammen med brukeren.

Hva skal en få ut av en 45 minutters samtale på poliklinikk, når det er to busser begge veier, og kanskje en bekymring for å finne frem? Det kan ikke kalles god behandling i en akuttfase. Mange orker ikke å komme seg avgårde til en slik samtale. Eller de føler seg ikke verdt et tilbud, og vil ikke være til bry. Det er fortsatt mye skam forbundet med psykiske lidelser. Derfor må hjelpeapparatet være på tilbudssiden, ha en ja-innstilling.

Slutt å telle – gjør jobben

Det overordnede målet for ambulante akutteam er å redusere behovet for innleggelse i døgnenhet, og for tvang. Dette skal skje gjennom å tilby hjelp nærmere der brukerne bor, og på et så tidlig tidspunkt som mulig. Stortinget vedtok i 2005 at det skal satses på denne typen behandling. Det er et ledelsesansvar å forvalte og gjennomføre det myndighetene har bestemt.

Jeg undrer meg over følgende: Når det klages over manglende ressurser, så trekker en seg tilbake til kontorene og gamle systemer. Det er da vi må være tøffe og gjøre det motsatte. Se på det som fungerer: Komme oss ut av komfortsonen på kontoret, og ut i verden der brukernes liv foregår.

Ambulante tjenester er også livsviktig etter utskrivelse. Vi vet mye om risiko for selvmord i denne fasen, særlig etter selvmordsforsøk. Det er i en slik situasjon viktig å avtale hjemmebesøk kort tid etter utskrivelse, og gjerne dagen etter. Mange kommuner vil trenge litt tid for å være på banen. Det er for enkelt å sitte i spesialisthelsetjenesten og si at dette er kommunens ansvar. Det finnes ingen faglige begrunnelser for å trekke bort ambulant og utadrettet aktivitet. Heller ikke økonomisk gir det noen gevinst. Det gir flere kostbare innleggelser. Vi må slutte å telle konsultasjoner, og i stedet gå ut og gjøre jobben som samfunnet ønsker der hvor mennesker lever og bor.

Torfrid Johansen er også styremedlem Landsstyret i NSFs faggruppe for sykepleiere i psykisk helse og rus, SPoR.