Hallo. Dette handler om dine penger!

Fagbevegelsen har spilt en sentral rolle i utviklingen av den norske velferdsstaten. For 100 år siden skjedde det meste gjennom konflikter, men gradvis har arbeidsgiverne og myndighetene forstått at den gode dialogen med de fagorganiserte utgjør selve bærebjelken i suksessen til den «nordiske modellen». 
Fra å være rene kamporganisasjoner i det forrige århundre,­ har de store fagforeningene i dag utviklet seg til profesjonelle­ og til dels svært ressurssterke organisasjoner med mange­ oppgaver:­ De skal være samtalepartnere for viktige samfunnsaktører, de skal drive forhandlinger og de skal utvikle et medlemstilbud som sikrer tilsig av stadig nye medlemmer. Profesjonsorganisasjoner, som Sykepleierforbundet, skal i tillegg sikre at «faget» får gode utviklingskår og en viktig plass i myndighetenes planer for å utvikle tjenestetilbudet til befolkningen.

Appetitt 

I motsetning til de fleste andre land i Europa, er det ikke noe i veien med det norske folks appetitt på å være med i en fagforening. Organisasjonsprosenten er skyhøy, selv om enkelte gir uttrykk for at de synes kontingenten er i drøyeste laget.­ Medlemsfordelene anses tydeligvis som såpass gode at man gladelig betaler for å være en del av det fellesskapet som en fagforening tilbyr. Det hjelper selvfølgelig at kontingenten kan gi fradrag på skatten.

Oppslutningen om fagforeningene i Norge har også medført at de store fagorganisasjonene er blitt enorme pengemaskiner. Her skal jeg forøvrig holde meg til Sykepleierforbundet: Årlig har NSF en halv milliard kroner i inntekter, hvorav mesteparten kommer fra medlemmenes lommer. Dette beløpet har økt jevnt og trutt de siste årene, i takt med medlemsveksten. Med 103 000 medlemmer i ryggen, har Sykepleierforbundet god økonomi. «NSFs finansielle stilling er meget solid», heter det i årsrapporten. Dette gir organisasjonen massive muskler til å gjøre­ seg gjeldende i samfunnet, noe som selvfølgelig også kommer medlemmene til gode. 

Gode nok?

Men det ligger som kjent alltid en fare i å være «velstående»: Blir ressursene utnyttet godt nok, til beste for medlemmene? Er organisasjonen effektiv nok? Og ikke minst, oppnår den egentlig de resultatene en bør forvente når den forvalter så store summer på vegne av sine medlemmer?

Svaret på disse spørsmålene er sammensatte og avhengig av hvilket perspektiv du har. Er man primært opptatt av lønn, har utviklingen ikke gått sykepleiernes vei. De har ikke fått en relativt bedre lønnsutvikling enn andre yrkesgrupper det er naturlig å sammenlikne seg med, til tross for at NSF årlig bruker­ store summer på sitt forhandlingsapparat for å oppnå nettopp det.
Er man mest opptatt av utviklingen av sykepleierprofesjonen,­ har NSF bidratt med tunge innspill til myndighetene om hvordan helsetjenesten bør innrettes. Men kampen om bedre helsesøsterdekning, som er en av de mer vellykkete offensiver som NSF har initiert de siste årene, viser hvor vanskelig det er å vinne­ de virkelig store politiske sakene. På mange områder har lite skjedd, til tross for vedvarende og kostbar lobbyvirksomhet, dyre informasjonskampanjer og en voksende hær av ansatte. 

Lite debatt 

Selvfølgelig må alt dette ses opp mot hva som ville ha skjedd dersom NSF ikke hadde vært like stor, rik og mektig. Utviklingen kunne ha gått i feil retning. Men med det forestående landsmøte i november, er det grunn til å spørre hvorfor det er så lite debatt om pengebruken i en organisasjon som økonomisk sett går som det suser. Ja, så bra går det med NSF, at inntektene langt overstiger utgiftene hvert år. I 2014 var overskuddet på hele 76 millioner kroner, mens det var på 160 millioner gjennom hele landsmøteperioden på fire år.

Følgelig øker NSFs egenkapital år for år, og verken hovedkontoret i Oslo eller 12 av 19 fylkesavdelinger klarte i 2014 å «bruke opp» pengene det var budsjettert med. Årsakene til underforbruket er ymse, men det er ikke noen vågal konklusjon å hevde at NSF er en «sparegris» utenom det vanlige. 

Det store fallet

«Tilbakegangen begynner i framgangsrike­ år», skrev toppidrettssjef Børge Stensbøl for en tid tilbake. Han mener at nettopp organisasjoner som har opplevd stor suksess,­ må fokusere på å skru opp sine ambisjoner.

Det finnes mange eksempler på store selskaper og organisasjoner som har gått rett i grøfta fordi de ikke brukte de gode ­tidene på å tenke på hva kundene kunne trenge i fremtiden. Det er nok å nevne Kodak og Nokia. I boken «How the mighty fall», beskriver forfatteren Jim Collins hvordan suksessbedrifter­ spises­ opp av økende byråkrati og rop etter stadig mer penger. Når ledere ser på dagens resultater som en indikasjon på framtidig utvikling, er veien til klippene kort.

Som virksomhet med en årelang vekst og overskudd, risikerer­ også NSF å «bomme på» framtiden. Derfor er jeg personlig noe bekymret over den harmonien som rår omkring disponeringen av alle millionene. Selvfølgelig er det fint at NSF bygger opp en solid reservepott. Den kan komme godt med når organisasjonen havner i en langvarig konfliktsituasjon med arbeidsgiverne, slik lærerne gjorde i 2014.

Men handlingsrommet bør først og fremst brukes til å stille de kritiske og ubehagelige spørsmålene om hvordan ting kan gjøres bedre: Er NSFs forhandlingsapparat godt nok organisert? Burde de 40 millioner kronene som NSF drar inn på salg av forsikringer til medlemmene, brukes på en annen måte? Trenger NSF kompetanse til å tenke ut selvstendige løsninger i helsetjenesten – framfor kompetanse på å være uenig i andres planer? Trenger det 19 fylkeskontorer og 34 faggrupper? Får medlemmer like god juridisk bistand fra NSF over hele landet? For bare å nevne noen ting man kunne ta fatt i. 

Hent inn kritikerne 

Stilt overfor slike utfordringer, er den harmonien vi ser i egen organisasjon ikke det beste svaret. Fravær av kritiske røster kan tolkes som stor tillit til dagens ledelse, men like mye som et tegn på at NSF som «pengemaskin» er blitt ganske uoversiktlig for medlemmer flest. Derfor bør NSFs ledere (på valg i november) investere tungt i å bygge opp et medlemsdemokrati som kan gjøre livet «surt» for alle som ønsker å videreføre det bestående. Mobiliser skeptikerne. Hent inn kritikerne! 

barth.tholens@sykepleien.no

Har NSF et forbedringspotensial?
Kan din kontingent brukes bedre?
Send ditt bidrag til:
redaksjonen@sykepleien.no
merket "Landsmøte 2015"