- Vi må ta vold mot barn på alvor

«Hadde dette vært et virus, ville vi hatt et Pasteur-institutt på hvert gatehjørne.» Ordene tilhører lege og professor Anna Luise Kirkengen. Hun snakker om barndomskrenkelser, om vold, vanskjøtsel og seksuelle overgrep. Kirkengen kaller det barndomsforgiftning.

For å si det på en annen måte: Hadde vold mot barn vært svineinfluensa, ville milliardene rullet.

I stedet er dette et av de mest oversette folkehelseproblemene vi har. 

Rammer mange

Vold, seksuelle overgrep og vanskjøtsel er mye mer alvorlig enn vi hittil har trodd. Det rammer mange flere og det fører til langt større helseproblemer enn antatt. Vonde barndomserfaringer har en tendens til å «balle på seg». Jo flere vonde opplevelser, jo større konsekvenser for menneskers helse. Vi vet også at jo flere alvorlige barndomsopplevelser et menneske har med seg, jo større sannsynlighet er det for at hun skammer seg, føler skyld og holder kjeft. 

Fra den norske studien i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fra 2014, kom det fram at cirka én av ti kvinner i Norge har vært voldtatt, og at om lag halvparten ble voldtatt før de fylte 18 år. Dette er konservative tall, sier forskerne. De regionale ungdomsundersøkelsene tyder på at cirka 13 prosent av barn og unge i dette landet rammes av alvorlig fysisk vold, voldtekt og/eller seksuelle overgrep – det vil si i gjennomsnitt cirka to til tre barn per klasse! 6 prosent menn og 10 prosent kvinner oppgir i undersøkelsen at de har vært utsatt for flere typer vold og overgrep i barndommen. Dette tilsvarer 350–400 000 voksne nordmenn. Funnene i NKVTS sin studie ble bekreftet i en litteraturstudie samme år der 24 nordiske studier ble sammenfattet (Kloppen et al. 2014). 

Gir helseproblemer

For tre år siden kom en internasjonal oversiktsstudie som så på sammenhengen mellom vold og vanskjøtsel i barndommen og seinere helseproblemer (forskerne så ikke på seksuelle overgrep, fordi de mente det var mer enn nok evidens for at slike erfaringer i barndommen fører til en rekke helseproblemer seinere i livet). Forfatterne konkluderer på følgende måte: «This overview of the evidence suggests a causal relationship between non-sexual child maltreatment and a range of mental disorders, drug use, suicide attempts, sexually transmitted infections and risky sexual behaviour». Og: «All forms of child maltreatment should be considered important risks to health with a sizeable impact on major contributors to the burden of disease in all parts of the world» (Norman et al. 2012). 

Barn utsatt

Vold og vanskjøtsel er et folkehelseproblem, også i Norge, men det behandles som et marginalt fenomen og overlates til ildsjeler. Det er som om vi ikke vil tro at slikt skjer, og spesielt ikke med barn. Men nettopp barna er spesielt utsatt! Hjerneforskere har dokumentert hvor skadelig det er for barn, og særlig de yngste barna, å bli utsatt for fare, vanskjøtsel og utrygghet.

Spesielt farlig er det å bli utsatt for dette i sitt eget hjem, av personer som barnet skulle kunne knytte seg til og bli beskyttet og regulert følelsesmessig av. De første leveårene er særlig viktige for hjernens utvikling, og for videre helse og skolegang. Og nettopp i helse og skolevesen treffer vi disse barna og deres familier aller oftest. Likevel er det altfor mange historier om barn som vokser opp uten at en eneste voksen fagperson har spurt dem hvordan de egentlig har det, eller våget å stille direkte spørsmål om hva som skjer i livene deres. Vi, med vårt godt utbygde velferdssystem, klarer ikke å fange opp disse barna! 

Grove krenkelser

Anne Rønneberg, tannlege og ildsjel, begynte for noen år siden å grave i årsakene til sine pasienters tannlegeskrekk. Hun fant det samme som sin amerikanske legekollega, Vincent Felitti, som for mange år siden begynte å interessere seg for livshistorien til sine sterkt overvektige pasienter: En stor andel av pasientene hadde vært krenket på det groveste, mange hadde aldri fortalt det til noen før. Og like viktig: Mange hadde aldri blitt spurt om det før. 

I boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne, beskriver Kirkengen hvor lite hun som lege på vestkanten i Oslo hadde visst om sine pasienters liv. Hvor skamfull hun ble da hun oppdaget at to av hennes kvinnelige pasienter, som hun over lengre tid hadde utredet for omfattende funksjonssvikt og forsøkt å behandle uten hell, viste seg å bli slått jevnlig av sine ektemenn. «Det er mulig at de to kvinnene kunne ha levd ennå hvis jeg på et tidligere tidspunkt hadde forstått hvilken overlast de led (…)», skriver hun. I NKVTS-studien ser vi det samme mønsteret: Bare om lag hver tredje voldtatte kvinne hadde fortalt om overgrepet til noen før intervjuer ringte i anledning undersøkelsen. Og bare hver tiende hadde oppsøkt legehjelp for overgrepet. 

Felles ansvar

Både Rønneberg, Kirkengen og Felitti tok affære. De er alle ildsjeler på sine felt, og forsøker å dytte og inspirere myndighetene til innsats. Selv mener jeg vi ikke kan leve med at helsevesenet i så liten grad har tatt preg av den kunnskapen vi nå besitter, om omfang og konsekvenser av vold og barns særlige sårbarhet.

Det nytter ikke lenger å si at vi ikke vet nok, eller at noen andre kan gjøre jobben. Vi vet nok, og alle har et ansvar. Det handler om menneskerettighetene, om moralske forpliktelser og om rett til helsehjelp. I ytterste fall også rett til liv.