Narsiss og Gullmunn
For 85 år siden skrev Hermann Hesse boken «Narsiss og Gullmunn». Da jeg leste den, som 17-åring, slo den inn som en bombe. Romanen skildrer livene til den asketiske munken Narsiss og hans elev Gullmunn, som faren har levert til klosteret for at han skal få utdanning. Gullmunn, som snart blir Narsiss’ favoritt, har mange talenter. Men etter hvert som han blir større, forstår han at han må ta et valg: Skal han vie seg til et liv med fordypning, forsakelser og disiplin? Eller skal han gi etter for trangen til å kaste fornuften på bålet og «leve livet»?
Landsstryker
Han velger det siste. Det er starten på et omflakkende liv,
drevet av eventyrlyst og begjær. Bakteppet er middelalderen, krig
og svartedauden. Gullmunn livnærer seg etter hvert som
billedhugger, på rastløs jakt etter det perfekte uttrykket. Når
Gullmunn, som eldre mann, så møter sin motpol, munken Narsiss,
igjen, oppsummerer de livene sine. Fant de egentlig det de lette
etter?
Gjett om jeg identifiserte meg med Gullmunn da jeg leste
romanen mens jeg gikk på gymnaset! Jeg var skolelei, og livet på
landeveien (Interrail) sto plutselig fram som et lysende
alternativ. Hvorfor plage meg selv med å lære matte, latin og
geografi når livet der ute lokket med ekte fristelser? Jeg dro ut i
verden og sendte varme tanker til Hermann Hesse. Farvel karriere og
boliglån!
Jeg måtte bli voksen først (var det i fjor?) før det gikk det
opp for meg at Hesse overhodet ikke hadde ment at vi enten er
Narsisser eller Gullmunner. Det er ikke så enkelt at noen er skapt
til å være livsnytende kunstnere, mens andre er asketiske bokormer
eller dølle ingeniører. Hesses bok må heller tolkes slik at vi alle
har innslag av både Narsiss og Gullmunn. De to «slåss» innbyrdes
inni oss gjennom hele livet. Noen ganger seirer den glade
livsnyteren, men den strenge asketen er aldri langt unna med sin
evige pekefinger.
Balanse
Dynamikken mellom «ånd» og «kjød» har også fått meg til å se
annerledes på mine omgivelser. Mange mennesker baler jo med å finne
en slags balanse. Ja, til og med politikere, forvaltningen og
organisasjoner preges forbausende ofte av spagaten mellom ulike
lyster. Et godt eksempel på det så vi da regjeringen nylig la fram
sitt forslag til statsbudsjett.
Budsjettet inneholder statens overføringer til kommunene. Disse
har ansvar for å sikre gode velferdstilbud til sine innbyggere, som
primærhelsetjenester og pleie- og omsorgstjenester. Tre firedeler
av alle disse midlene gir regjeringen som såkalte rammetilskudd.
Her oppfører finansminister Jensen seg gjerne som Gullmunn: Midlene
er frie, det vil si at kommunene kan gjøre med dem hva de vil. Vær
så god, sier Jensen, og overlater til kommunene å avgjøre om de vil
bygge et flott rådhus eller om pengene skal gå til å drifte et nytt
sykehjem. Kommunene skal jo være selvstyrte.
Men så snart budsjettet ligger på bordet, fylles vandrehallen i
Stortinget med pressgrupper av ulike slag som har mye til felles
med Narsiss: De krever at midlene øremerkes strengt slik at de
tvinger kommunene til å ta seg av særskilt gode formål.
Pressgruppene mener at det kommunale selvstyre er vel og bra, bare
det ikke går utover deres «babyer».
Således rykket NSF-leder Eli Gunhild By ut og krevde øremerking
av midler til skolehelsetjenesten og helsestasjoner, mens leder for
jordmødrene ville ha en øremerking av midler til å bygge ut den
kommunale jordmortjenesten. Begge viser til at kommunene ikke
bruker de økte bevilgningene de får fra regjeringen, til å styrke
disse tjenestene i tråd med intensjonene. En rekke kommuner gir
rett og slett blaffen og bruker pengene på andre gode formål. Med
øremerking vil kommuner som gir blaffen ikke få noen ting.
Behov
Dette synes imidlertid ikke statssekretær Lisbeth Normann noe
om. «Det er kommunene som kjenner innbyggernes behov best», uttalte
hun breialt til sykepleien.no. «Noen kommuner vil ha behov for
flere helsesøstre, andre for jordmødre eller andre yrkesgrupper. De
må selv vurdere sitt tjenestetilbud.» Denne lystbetonte holdningen
til statssekretær Normann står for øvrig i grell kontrast til den
heller stramme attityden som sykepleier Normann la for dagen da hun
ledet Sykepleierforbundet fram til 2011. Man kan tydeligvis skifte
fra Narsiss til Gullmunn når Erna ringer.
Både regjeringen og pressgruppene er ambivalente. I tillegg til
å ville øremerke midler til skolehelsetjenesten og jordmødrene, vil
NSF-leder By gjerne øremerke satsingen på blant annet bedre
IKT-systemer i helsevesenet. Men et annet tiltak som vil binde opp
pengene, det å innføre en bemanningsnorm på sykehjem, vil hun
foreløpig ikke ha noe av. En slik norm ville garantere
finansieringen av de nødvendige årsverkene. Men NSF frykter at
minstenormen fort blir til standard i alle kommunene. Da blir det
for strengt igjen for NSF.
Grep
Den joviale, lystbetonte holdningen til kommunenes gode dømmekraft hos regjeringen gjelder heller ikke ubetinget. Gjennom forskrifter om ditt og datt har departement et godt grep om kommuner som lar lystene rå vel mye. Og mens Normann fromt snakker om kommunenes frihet innenfor vide rammer, er kollega Siv Jensen mest opptatt av å gjøre hele eldreomsorgen til et statlig prosjekt. Rundt 20 kommuner skal nå delta i et prøveprosjekt der staten skal fullfinansiere eldreomsorgen gjennom et såkalt «overslagsbudsjett»: I stedet for at kommunens budsjett skal avgjøre kvaliteten på tjenestene, vil Frp-staten knytte bevilgningene direkte til diagnosene og behovene som brukerne måtte ha. Før valget var Høyre sterkt imot et slikt forslag, siden det nærmest er umulig å forutsi kostnadene ved en slik tilnærming.
Angst får man kun når man ikke er enig med seg selv, skriver
Hesse. Narsiss og Gullmunn i samme regjering kan gå en stund. Men
når valget nærmer seg, kan det bli spenninger. •
0 Kommentarer