Mennesker på flukt
En strøm av mennesker i bevegelse langs en moderne bred asfaltert vei. Unge, gamle, barn – hele generasjoner på vandring fra krig og ufred mot en drøm om en tryggere verden. En plastpose eller en liten veske i hånden rommer det lille de bærer med seg på vei mot ukjent mål.
Menneskene langs veien ser slitne ut og det ser ut som om de har vandret langt og lenge og jeg vet at de enda har langt igjen før de når sitt bestemmelsessted.
Veien til frihet
En lang kjede av mennesker som lager en link fra de mange konfliktsteder i verden til samfunn der fred og frihet fortsatt rår. Samfunn hvor strukturene fortsatt opprettholder samfunnsforhold som gjør livet levelig. Samfunn hvor mennesket kan leve sitt liv uten å oppleve seg truet av krigshandlinger bestående av utallige krenkende og grusomme handlinger. Handlinger som til syvende og sist rammer enkeltmenneskene og deres liv så brutalt.
Menneskene bak tallene
Det er mange tanker som farer rundt i hodet mitt der jeg sitter i taxien på vei fra Metochi på Lesbos til Mitlini. Plutselig skjønner jeg at det er menneskene bak tallene jeg ser. Dette er noen av de tusener av flyktninger som har krysset Middelhavet på farefulle ferder.
I bevegelse på en øy på sin ferd mot nordligere deler av Europa. Mens jeg sitter der og ser dette toget av mennesker flasher bilder fra en lengst forgangen tid gjennom mitt hode som en parallell film.
Bilder jeg har sett fra evakueringen av Finnmark og Nord-Troms for mer en 70 år siden. Jeg ser de slitne ansiktene og de tomme blikkene. Virkeligheter som er knust og borte for alltid skal gjenskapes på en eller annen måte et eller annet sted. Usikkerheten og angsten lyser ut av blikkene deres. Jeg ser de samme angstfulle blikkene som er tidløse og som alltid vil ramme mennesker på flukt fra det kjente til det ukjente.
Vi må hjelpe
Humanismen i vår del av verden utfordres og kjerneverdiene i de moderne vestlige samfunn er satt på prøve. Menneskeverd og menneskesyn utfordres og usikkerheten menneskene imellom i disse situasjonene likeså.
Men her må vi trå til og bidra til å skape verdighet av uverdighet, menneskelighet der umenneskelighet rår.
Vi må som mennesker hjelpe hverandre slik at vi kommer ut av denne situasjonen med verdighet på begge sider. Både som flyktning og som de som er så heldig å bo i land der freden fortsatt rår. Vi har ikke råd til å styrke menneskelig uverdighet. Vi må skape verdige liv sammen og se at det universelle mennesket bebor de samme drømmer og lengsler.
Millioner av mennesker skal komme til å leve med opprivende sår gjennom hele sitt liv skapt av de erfaringer krigen har gitt dem. I humanismens ånd må vi bidra til å gjøre disse sårene så små som mulig. Som medmennesker og helsepersonell har vi et stort ansvar.
Artikkelen er hentet fra siste utgave av tidsskriftet Psykisk helse og rus (nr. 3-2015), som er medlemsbladet til NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus.
0 Kommentarer