En del av identiteten

Fra slutten av 1960-tallet har nedleggelser av lokalsykehus vært et tilbakevendende tema i den helsepolitiske debatten. Ingen helsepolitisk sak har engasjert så mye som trusselen om nedleggelse av «vårt» sykehus.

Hvorfor er vi kommet i denne situasjonen? For å nærme oss et svar må man se lokalsykehusene i et historisk perspektiv. Sykehusene hadde vokst fram uten nasjonal plan og styring.

Fiskerisykehus

Løsrivelsen fra Danmark i 1814 førte til at Norge måtte bygge opp et nytt sentralapparat: Institusjoner som Det medisinske fakultet, Fødselsstiftelsen og Rikshospitalet ble til på 1810- og 1820-tallet. De somatiske sykehusene vokste derimot fram på lokalt eller regionalt initiativ.

Eksempel på denne type lokale spleiselag mellom frivillige organisasjoner, enkeltpersoner og kommunale krefter er de såkalte fiskerisykehusene langs kysten.

Sesongfiske, med konsentrasjon av mange mennesker på liten plass, og dårlige sanitærforhold, var som skapt for spredning av epidemiske sykdommer. I fiskeridistriktene ble det midt på 1800-tallet derfor ansatt egne leger og etablert egne sykehus som ble benyttet i sesongene. Ifølge medisinalberegningene ble det opprettet totalt 19 fiskerisykehus. Flere av dagens lokalsykehus har bakgrunn som fiskerisykehus.

Ingen plan

Rundt år 1900 var sykehuset som institusjonstype preget av at flertallet av pasientene hadde lav sosial status, og at en stor del var lagt inn på regningen til fattigvesenet. I løpet av første halvdel av 1900-tallet endret dette seg, ­og sykehusene fikk høyere status. Ikke minst ­fordi stadig flere leger begynte å ta jobb ved sykehusene.

Men i og med at sykehusene verken var regulert av et felles lovverk eller planlagt sentralt, var mye overlatt til lokale aktører. Først i 1948 ble det opprettet et eget helsedirektorat som en del av Sosialdepartementet (etablert 1916). Direktoratets første direktør var Karl Evang, som satt i stillingen fram til 1972.

Evang jobbet for å få på plass en sykehuslov, da sykehuset var en av de «viktigste grunnstener i det system av sosial sikkerhet og trygghet som ethvert moderne samfunn søker å skape».

Situasjonen for sykehussektoren ble av Sykehusordningskomiteen (nedsatt i 1957) beskrevet som «et nær sagt forvirrede antall forskjellige typer av sykehus og nær beslektede helseanstalter eller helseinstitusjoner for diagnose, behandling, etterbehandling, attføring og medisinsk pleie».

Sykehuslov

Ny medisinsk teknologi, bedre økonomi og politisk vilje til satsing bidro til en kraftig ekspansjon innen sykehussektoren i 1950- og 60-åra. Men en egen sykehuslov ble ikke vedtatt før i 1969.

– For første gang ble det mulig å gjennomføre en tilnærmet nasjonal sykehuspolitikk. Sentralisering ble sett på som et nødvendig gode. Det ble satset på store differensierte enheter på regionalt nivå og fylkesnivå (fylkessykehus), samt en sanering eller omstrukturering av de mange små og tredelte (kirurgi, medisin, røntgen) sykehusene, ifølge ­professor i medisinsk historie Aina Schiøtz.

Den lange tida som gikk før en sykehuslov var på plass, viser at det var et komplisert spørsmål: Viljen til samordning var sterk i Helsedirektoratet, men ikke lett å omsette i praksis.

Da sykehuslova ble satt ut i livet resulterte det i en massiv sykehusutbygging. Helsedirektoratet og Statens sykehusråd ivret for større enheter ut fra faglige hensyn, og fikk en viktig rolle ved å godkjenne fylkenes planer på området.

Blant annet overprøvde Statens sykehusråd Sogn og Fjordane sin fylkesplan, og via regjeringen fikk fylket beskjed om å utforme en ny plan. I praksis var dette et sentralt pålegg om å bygge sentralsykehus i Førde (ferdig i 1979). For sykehuset i Høyanger innebar dette en kraftig nedbygging og nedlegging i 1980.

Også internt i fylkene ble det utkjempet harde kamper om lokalisering av de ulike sykehusene, der lokalpolitiske interesser stod mot hverandre. Striden i Sogn og Fjordane er også et eksempel på dette. Kampen for de eksisterende sykehusene var intens og kunne, som i Sogn og Fjordane, resultere i en situasjon der lokale sykehus fortsattet å eksistere samtidig som et nytt sentralsykehus ble oppført.

Men etter hvert synes sentrale myndigheter å ha gått i seg selv. Styringen av sykehusene ble lagt til fylkeskommunene og deres politikere, til dels i strid med fagekspertisens anbefalinger. Lokaliseringskampen fortsatte internt i fylkene.

Ventelistene

Det store spørsmålet i 1980-årene var de lange ventelistene. Aldri før hadde tilbudet vært så bredt og aldri før hadde ventelistene vært så lange. Skylden for miseren ble lagt på myndighetene, som ikke maktet oppgaven med å styre disse store og kompliserte enhetene.

Nyliberalisme og privatisering slo igjennom, og næringslivets ledelsesmodeller ble overført til helsevesenet. Omorganiseringen kom i 2001, da sykehusene ble vedtatt overført fra fylkene til staten.

Helseforetaksloven og sykehusreformen, som trådte i kraft 2002, kom etter at fylkets rolle hadde vært diskutert helt siden sykehusloven ble innført i 1970.

Demografien, sykdomsbildet og kommunikasjonene hadde endret seg, og medisinen og teknologien ble stadig mer komplisert. Men motstanden mot å legge ned lokalsykehus var der like fullt. For igjen å sitere professor Aina Schiøtz:

– Vi identifiserer oss med sykehuset der barna er født, der vi fikk hjelp, der mor døde, der vi kjenner sykepleierne, hjelpepleierne og legene. Å legge ned lokalsykehus rører ved grunnleggende verdier i velferdsstaten. Det dreier seg om likhet, rettferdighet, trygghet og nærhet, verdier vi er oppdratt til å verdsette og hegne om.

Men også andre momenter spilte inn: Gjennom frivillig innsats, ofte over generasjoner, har svært mange lagt inn følelser, tid og penger i «sykehuset vårt». Kampen mot nedleggelse dreier seg også om sykehuset som hjørnestensbedrift. Frykten for arbeidsløshet og fraflytting ligger nær.

Nasjonal sykehusplan. I løpet av høsten vil helseminister Bent Høie (H) legge fram regjeringens nasjonale sykehusplan.

Signalene så langt fra helseministeren er at halvparten av norske sykehus er for små til å drive akuttkirurgi hele døgnet. Til det kreves et pasientgrunnlag på minst 60 000 til 80 000 innbyggere.

Det som uten tvil vil skape mest engasjement landet rundt når den nasjonale sykehusplanen kommer, er hvilke sykehus som er store nok til å overleve, hvilke som blir sammenslått eller hvilke som vil miste flere helsetjenester.

Flere artikler om lokalsykehus HER.