Tallenes svøpe
Øretempen er for meg symbolet på at vi opererer i et felt der tallene regjerer, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.
35,7, 34,8, 36,2, 34,9, 35,4.
Dette er kroppstemperaturen på mine pasienter i dag.
Nå tenker du kanskje at jeg jobber i et utendørs akuttmottak som behandler pasienter som er funnet liggende i snøen eller drivende i elva. Men, vi er inne og de er ikke spesielt forfrosne, svaret er selvfølgelig at vi måler temperatur med digitale øretermometre.
Det vil si, vi måler selvfølgelig bare i øret hvis
vi er helt sikre på at pasienten ikke har feber, for vi vet jo at
tallet vi får først og fremst forteller noe om formen på pasientens
øreganger. Derfor skriver vi også pliktskyldig Ø i parentes etter
tallet, sånn at legen som leser kurven skal forstå at pasienten som
hadde 34,8 i temp ikke er død, men sannsynligvis har mer hår i
ørene enn folk flest.
Ut ifra at jeg har valgt å bruke denne månedens spalteplass på
å skrive om øretemp, slutter dere kanskje at øretemp irriterer meg
litt mer enn gjennomsnittlig. Men jeg vil gjerne at dere også skal
irritere dere mer over dette upresise og påståelige instrumentet.
Og dette er hvorfor:
Øretempen er for meg symbolet på at vi opererer i et felt der tallene regjerer. Vi observerer pasientens respirasjonsfrekvens, vi ser og kjenner på hudens fukt og varme, vi spør pasienten hvordan han har det og trekker en kvalifisert slutning om at det her, det er en pasient som ikke har feber. Men i kurven skal det altså skrives en prikk på en tallinje, og det gir slett ikke plass til noen klinisk vurdering. Om den prikken ikke angir noe tall som er i nærheten av en realistisk kroppstemperatur, spiller mindre rolle. Det er jo et tall. Til og med et digitalt et. Hver gang jeg setter denne røde prikken i kurven kjenner jeg hvordan vi alle er kuet under tallenes åk.
Tallene var i utgangspunktet ment som et redskap, men som roboter og cyborger i sci-fi-thrillere har de tatt kontroll over sine skapere. Er det behandling eller grønne tall som er målet med sykehusdrift? Er det sykdom og lidelse eller røde tall på laboratorieark vi behandler? Når vi blir bekymret over pasientene våre, rykker vi straks ut på jakt etter et tall utenfor referanseverdier; BT, puls, temp? Respirasjonsfrekvens? Blodsukker? NISSH? GCS? VAS? Ring for all del ikke legen uten objektive funn, ble vi prentet inn på sykepleiestudiet, mens vi ble presentert for lattervekkende historier om håpløse sykepleiere som ringer legen for å fortelle at pasienten har blitt «dårlig» eller at de har en «vond magefølelse» uten å presentere kvantifiserbare data.
Men en pasient med lav Hb får ikke nok oksygen selv
om metningen er 99 prosent. Og en anspent og stresset pasient vil
ha høyt blodtrykk om han er aldri så frisk. Og en mann med hårete
ører vil alltid være hypoterm når du måler i øret.
Kanskje skal vi egentlig takke øretempen for sin daglige
påminnelse om tallenes underlegenhet og la den være en påminnelse
om at det er det berømte kliniske blikket som skal regjere og at
tallene skal være våre ydmyke tjenere. Kanskje tør vi til og med å
sette den røde prikken der vi vet den skal være.
Les også:
Vil-gjerne-være-til-bry-bølgen
0 Kommentarer