I skyggen av Listhaugs salver
Det brukes så tungt verbalt skyts for å skremme flyktninger bort fra Norge at det vil kunne få alvorlige konsekvenser for dem som til slutt skal få lov til å bli.
Det pågår nå et slags Europamesterskap i streng asylpolitikk.
Det gjelder å framstå som den verste i klassen. Det handler om å få
flyktninger til å forstå at sjansen for å bli returnert er større
hos oss enn i andre land. De som likevel får lov til å bli, må være
innstilt på å gi slipp på den drømmen som brakte dem til oss i
utgangspunktet. De kan bare glemme familiegjenforening de første
årene. Ingenting skal komme gratis.
Foreløpig leder Danmark og en del Øst-Europeiske land i denne
uverdige skremmekonkurransen. Men innvandrings- og
integreringsminister Sylvi Listhaug gjør sitt beste for at Norge
skal ta innpå. Hun mener at vi ellers risikerer at «millioner» kan
finne på å søke lykken i Norge. Det kan vi ikke ha noe av.
Ansvar
Jeg er for så vidt glad for at jeg ikke står i Listhaugs sko.
Hun bærer et tungt ansvar på sine skuldre. Hennes verbale skyts må
ta utgangspunkt i en vurdering av hva Norge som nasjon tåler. Det
er ingen eksakt vitenskap. Er 30 000 flyktninger for mange? 60 000?
100 000? Å beregne når vår velferdsstat rakner under vekten av en
strøm av hjelpetrengende, er som å spå dommedagen. Det kommer helt
an på den som spår.
Jeg vil ikke her og nå krangle om hvor mange flyktninger som er
for mange. Det er uansett et akademisk spørsmål. Det jeg derimot er
sikker på, er at jobben med å integrere de tusenvis av flyktninger
som får lov til å bli, blir vanskeligere jo tyngre verbale skyts vi
bruker mot dem som skal holdes borte fra grensene. Man kan ikke
definere flyktninger i sin alminnelighet som uønsket uten at det
også vil gå ut over dem som til slutt skal bli integrert. For ord
som (kanskje) er ment til utvortes bruk i Kabul og Mogadishu, høres
like tydelig i Verdal og Drammen.
Lite kontroll
I fjor kom over 5000 mindreårige barn uten foreldre til Norge.
Det er trolig den gruppen flyktninger som vil være mest sårbare for
de holdningene vi utstråler. De fleste barna er gutter mellom 15 og
18 år. De har opplevd ting ingen av oss har lyst til å oppleve. De
har trosset vanskeligheter vi ikke kan forestille oss, for å komme
helskinnet til Norge. Håp om et bedre liv er trolig det eneste de
har.
For helsetjenesten i Norge er asylbarna en gedigen utfordring.
Barna bor lenge på asylmottak, under forhold som egner seg dårlig
for barn. Barnevernet har lite kontroll med om deres interesser
blir ivaretatt der. De skulle ikke vært der, men er der likevel.
Forskriftene i Norge sier at kravene for at barn uten foreldre
skal få opphold i Norge, skal være mindre strenge enn for voksne.
Så når alle nå er opptatt av at asylpolitikken skal være «streng og
rettferdig», så skal kanskje det siste ordet slå ut i dette
tilfellet. Likevel møtes barna med stor mistenksomhet. Listhaug
mener at det finnes «ankerbarn» blant barna som har kommet hit,
altså barn som foreldre bruker for å skaffe seg urettmessig tilgang
til Norge senere. Som om barna er utsendinger fra kriminelle som
har til hensikt å rane Norge for midler. Blant de fem tusen finnes
også noen mindreårige som er gift – i strid med norsk lov. Det
gjelder cirka ti personer, men rammer fort en hel gruppe.
Jug
Før myndighetene gir grønt lys til opphold, skal helsepersonell
«ta» de barna som har kommet i skade for å juge om egen alder.
Barneleger skal vurdere røntgen fra barnas hender for å avdekke om
barnas egne opplysninger stemmer. Er du 18, men har sagt at du er
16, er det over og ut. Er du 15, må du fortsatt vente i tre år før
du kan være sikker på at du får lov til å bli boende. Velkommen til
Norge!
4600 flyktningbarn skal nå bosettes i norske kommuner. Men
ordførere og rådmenn er skeptiske. Det vil kreve store ressurser å
ta imot et foreldreløst barn som i tillegg kan ha pådratt seg
psykiske skader på vei til Norge. Ulikt voksne asylsøkere, vil det
kunne ta lang tid før de eventuelt kan forsørge seg selv. De
trenger støttetiltak, fosterfamilier og tilrettelagte tilbud. De
vil belaste kommunenes budsjetter i lang tid framover. Ordførerne
vil derfor at staten spytter i kassa før de eventuelt sier ja til å
ta imot barna.
Kartlegging
Spør du meg, er det all grunn til å frykte hva som kommer til å
skje med disse flyktningbarna. Hvordan vil det egentlig være for et
barn å komme til et sted som signaliserer at de gjerne skulle vært
dem foruten? Til en kommune som frykter at å ta imot flyktningbarn
vil gå utover svømmehallen eller kulturhuset til «egne» innbyggere?
Og hva vil denne mistenksomme mottakelsen gjøre med unge gutters
holdninger til det samfunnet de senere skal være en viktig del av,
når de blir voksne?
En kartlegging som helsesøstrene har gjort, viser at mange
kommuner overhodet ikke er forberedt på det ansvaret som venter
dem. Mens innvandringsministeren skremmer vettet av folk utenfor
våre grenser, er integreringsministeren opptatt av å signalisere at
vi ikke skal sy puter under armene på de stakkarene som skal få lov
til å vokse opp her.
Kommunene er fortsatt i villrede om hvilke plikter de har
overfor flyktningbarna. Ansvarsforholdene er uklare, viser
helsesøstrenes kartlegging. Helsestasjonene, som er underbemannet
fra før, vil trolig få en nøkkelrolle i arbeidet med å sikre barna
et forsvarlig helsetilbud. Også psykiatriske sykepleiere vil være
viktige når dype sår skal heles.
Malmö
Om vi lykkes eller ei med integrasjon, vil kunne få avgjørende,
langsiktige konsekvenser. Vi skal ikke lenger unna enn til Malmö
for å se eksempler på barn som blir til sinte, unge menn når de
skal vokse opp i omgivelser preget av fiendtlighet. Problemene som
Frankrike og Belgia har med sin innvandringsbefolkning, skyldes i
stor grad at ungdommene aldri ble en fullverdig del av samfunnet.
De datt ut av skolen, fikk ikke jobber og fikk ikke være med i det
gode selskap. Derfor synes jeg Listhaug bør passe sin munn. Små
gryter har også ører. Barn er de første til å snappe opp om
de er ønsket eller ikke. Til våren skal Listhaug legge fram en
stortingsmelding om integrering. Her bør hun gjøre det klart at
arbeidet med asylbarna skal ha førsteprioritet i Norge. Det er
selvfølgelig best for de barna som nå skal bosettes i kommunene.
Men til syvende og sist er det også best for oss selv. •
barth.tholens@sykepleien.no
0 Kommentarer