Nytt liv til gamle stemmer

Boka er et resultat av skrivekurs for eldre i regi av Kirkens Bymisjon. Kursene har pågått siden 2009 ved flere sykehjem og eldresentre i Oslo.

– Dette handler om noe mer enn erindrings­arbeid, presiserer Gudmund Fosse, som leder prosjektet i Kirkens Bymisjon.

Tas på alvor

Tanken er at de eldre som deltar på kursene skal få mulighet til å utvikle seg og lære noe uavhengig av alder og livssituasjon.

– Det finnes ikke noe grunnlag for å tro at vi endres vesentlig i vår menneskelighet fordi vi blir eldre. Og er ikke ønsket om å lære og utvikle seg en viktig del av det å være menneske? 

Fosse mener det er vanlige å ha fordommer og stereotypiske tanker om beboere på sykehjem og å glemme at de har behov for å utfordres på lik linje med yngre mennesker.

– I dette perspektivet er prosjektet grense­sprengende, mener Fosse.

– Å lage skrivekurs for eldre innebærer å ta ­hele mennesket på alvor.

Skrivekurset 

Ideen om å lage skrivekurs for eldre kom fra forfatteren Eli Sol Vallersnes, fysioterapeut ved Sofienberghjemmet. Boken er redigert av fire av forfatterne som alle har vært kursledere: Øyvind Ellenes, Linda Gabrielsen, Hanne Ramsdal og Kjersti Bronken Senderud. Disse har også skrevet essayer i om det å holde skrivekurs for eldre mennesker.

Kursene består av ti samlinger på halvannen til to timer. Hvert kurs har inntil tolv deltakere ledet av to kompetente kursledere. 

– Det er ingen hindring for deltakelse om man ikke lenger mestrer å føre pennen selv. Da bistår kurslederne med dette og hjelper til med å formulere ord og tanker som kommer, forteller Fosse. 

Samlingene innledes med en oppgave som skal sette skrivingen i gang. Det kan være en setning eller et ord, ofte gitt i kombinasjon med å lytte til en litterær tekst eller et musikkstykke.

Deltakerne­ får tretti minutters skrivetid, der­etter blir tekstene lest høyt.

– Høytlesningen gir en tilleggsdimensjon, ­sier Fosse.

– Gleden over å dele tankene sine med andre og få positiv respons på det man har skrevet.

Her er et eksempel, skrevet av Helga Aschim, Ammerudhjemmet bo- og kultursenter, født 1913:

Dueøyne
Jeg skjøt en due, jeg fikk et gevær. 
Det skulle jeg aldri gjort, jeg skjøt på kommando.
Jeg kan se dueøynene ennå.
 
Dette skrev Elise Augusta Redse på Bekkelagshjemmet, født 1917:

Overraskelse 
Surprise.
Det er et ganske stort begrep.
Jeg synes ikke livet mitt har vært annet enn det, jeg. 

Ringvirkninger

Forfatterne har lagt vekt på at tekstene i boka er uforandret, at de står slik ble skrevet ned.

I tillegg til å gi rom for kreativitet og de konkrete­ resultatene i form av tekstene som blir produsert, har kursene mange positive ringvirkninger.

– Som det at de eldre gleder seg til å gå på ­kursene i forkant, forteller Fosse. 

– Det sosiale samværet mellom deltakerne og tilfredsheten over å ha utrettet noe gjør dem slitne­ etterpå, på en god måte. 

En kvalitativ undersøkelse gjennomført av Sol Vallersnes i 2009 viste også at det å delta på skrive­kurs førte til bedring i generell helse, sosial funksjon og ga deltakerne økt selvfølelse. 

Mer konsentrerte

Kurset har dessuten ­virket samlende på noen av deltakerne med ­begynnende demens.

– Oppgavene har gjort at de har klart å fokusere­ over tid og holde konsentrasjonen ­lengre enn de vanligvis greier.

Fosse tror denne typen tiltak, der de eldres ­evner stimuleres og utfordres, også kan bidra til å gjøre dem mer til stede i hverdagen.

– Vi mennesker trenger at noen forventer noe av oss, og disse kursene gjør at deltakerne ­konsentrerer seg og blir mer skjerpet.

Utvidet bruk

Tekstene blir brukt aktivt i ­etterkant av kursene, ved at de henges opp i ­heisen og leses opp på fester. Det blir også arrangert litterære kafeer. Her leses tekstene høyt av dem som har skrevet dem eller av kurslederne, til glede for de andre beboerne og pårørende. 

– Mange pårørende sier de har blitt kjent med nye sider av sine nære gjennom tekstene deres, forteller Fosse.

– Folk som bor på sykehjem blir som regel definert av andre, i boka kommer de selv til uttrykk gjennom tekstene sine. Det er i seg selv radikalt og nytenkende.

Han mener boka utfordrer stereotypier ved at de ikke primært handler om erindring, men tvert imot sier noe om hvem de eldre er i dag.

– Tekstene er et uhildet vitnesbyrd om menneskene som har skrevet dem, sier han.

Fremmer individet

Dette kommer også til uttrykk hos en av forfatterne, Øyvind Ellenes, som skriver: «Jeg vet at jeg gikk dit, til min første undervisningsdag på skrivekurset for eldre på Sofienberg, med forestillinger som jeg ikke lenger har. Det var forestillinger om alderdom, om eldre mennesker, som jeg i dag tenker på som rene dumheter. For eksempel tenkte jeg på eldre som skjørere enn unge mennesker, at de jeg ville møte på skrive­kursene for eldre på en eller annen måte ville stå tilbake i styrke, lidenskap, individualitet, være mindre fleksible i tanken og språket eller mindre vitale enn andre.» 

Fosse håper prosjektet vil inspirere andre som jobber med eldre til å sette i gang med liknende prosjekter.

– Kulturelle tiltak får frem enkeltindividet og fremmer integriteten hos de eldre, som ofte kan bli truet når de bor på institusjon der stell, pleie og nødvendige rutiner og regler kan bli dominerende.

Dokumentarfilm

Det er også laget film fra prosjektet. Dokumentarfilmen «Jeg skriver» følger skrivekurset som ble holdt på Bekkelagshjemmet. 

Filmen er regissert av Ellen Ugelstad og produsert av Frokost Film. Den blir vist i sin helhet på NRK i løpet av 2016. Teaser til filmen kan du se her:  https://vimeo.com/138972049. Boka kan bestilles fra Kirkens Bymisjon.