Skapte debatt om jåleriet i sykepleien

Cathrine Krøger (51), som er litteraturkritiker i Dagbladet, er også førsteårs sykepleierstudent. Da hun siste høst satte seg på skolebenken på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), lot hun seg særlig forarge over innholdet i lærebøkene.

Derfor skrev hun kronikken « Flere mastere? Skrekk og gru», som sto på trykk i Aftenposten og på sykepleien.no. Der forteller hun om klossete pensumbøker, krøkkete forskningsartikler og misfornøyde studenter. Og om nyutdannede sykepleiere som knapt vet hvordan de skal sette en sprøyte.

Etterpå har hun vært i debatt med Unni Hembre, som er instituttleder på sykepleierutdanningen på HiOA.

Har sykepleien i blodet

– Du anmelder bøker. Hvorfor vil du bli sykepleier?

– Både mormor, farmor og mamma var Ullevål-søstre. Jeg kom inn på sykepleierskolen da jeg var 18, men begynte på Blindern i stedet for. Jeg var pleieassistent i ti år, og jeg har skrevet bok om å bli gammel og dø. Hele tiden har jeg angret på at jeg ikke var sykepleier i bunn. Jeg ville gjøre noe snilt, veie opp for kjeftingen som kritiker. Men du ser hvordan det går.

Ble advart mot svada

 – Særlig fornøyd med utdanningen er du ikke?

– Nei. Men jeg var forberedt: Folk som kjenner meg advarte og sa at jeg ville oppleve mye teoretisk svada. Det ble verre enn jeg fryktet.

– Hva er du aller mest kritisk til?

– Lærebøkene. Jålete teoretisering, hvor man tåkelegger fakta, innsikt og forståelse for faget.

– Lager kunstige fagtermer

– Er det fagforfatterne som jåler det til?

– Nei, det er hele presset på at sykepleien skal bli akademisk. Man kompliserer trivialiteter, lager kunstige fagtermer og tenker at da er det forskning og akademia.

– Eksempler?

– Det er disputter mellom behovsteoretikere og fenomenteoretikere på skolen. Det er absurd, spør du meg.

– Absurd?

– Sykepleiefaget sliter fortsatt med å finne seg selv. Det er bygd delvis på medisin, psykologi, idehistorie – alle er avhengige av alle. Dette virker det som om sykepleieteoretikerne er redde for å avsløre. De vil ikke framstå som avhengige av andre fag. Det syns jeg er akademisk uproft.

Medstudentene støtter

– Ikke alle førsteårsstudenter tør å kritisere lærebøkene som du?

– Nei, men jeg er jo 51 – og anmelder. Det skulle bare mangle at jeg ikke sier noe. Det ville vært dårlig gjort overfor 19-årige studenter som tror at det er sånn det skal være og kaster bort tid på å lese pensum som bare er visvas.

– Hva sier medstudentene dine?

– De syns jeg er morsom. Men jeg kjenner ingen andre enn dem jeg er i praksis med. De synes det er topp at jeg sier det de selv er frustrert over.

Uten filter

Krøger er nå i praksis på skjermet avdeling på Uranienborg sykehjem.

– Hvordan er det å ha sykehjemspraksis?

– Jeg liker det kjempegodt! Det betyr at jeg er på rett hylle. Jeg er på en avdeling helt etter boken.

– Liker du å provosere?

– Jeg tenker ikke på det. Men jeg har alltid provosert folk, så jeg må jo like det. Jeg mangler filter.

Liker praksis og faktafag

– Orker du å fortsette i utdanningen du pisker?

– For meg er det ikke vanskelig å skrive refleksjoner. Det er jo jobben min. Jeg hadde hørt at førsteåret var verst, men nå har jeg fått høre at andreåret er verre. Men det blir mye praksis, da!

– Og da blir du glad?

– Jajaja. Det er jo slitsomt, men jeg slipper obligatoriske oppgaver med dilldall. Huff, nå blir veilederen sinna på meg, men det får bare være. Det er også gøy å lære faktafag som farmakologi, legemiddelhåndtering, anatomi og patologi.

Er glad for responsen fra sykepleiere

– Blir kritikken din tatt på alvor, tror du?

– Ja, håper det. Har fått masse mailer fra folk som er glade. Særlig sykepleiere, heldigvis, men også samfunnsvitere og lærere.

– Stor respons, altså?

– Noen er sikkert sinte, men det jeg hører er overraskende positivt. Åpenbart at her er det noe som trengs å luftes. Jeg har skrevet i 25 år og har aldri før fått så stor respons på et tema.

Er redd yrket skal ødelegges

– Hvorfor så stor respons, tror du?

– Fordi de i profesjonsyrker frykter for at praksisen drukner i unødvendig teoretisering. Sykepleiere frykter at hele yrket blir ødelagt. Jeg er lei meg for at mamma ikke lever, hun så utviklingen allerede før hun døde for 20 år siden. Hun ville ha applaudert meg.

– Hvor jobbet mor?

– Mye i psykiatrien, men også i hjemmesykepleien. Mormor var på Ullevål i 40 år. Farmor traff mannen sin på Ullevål og ble prestefrue. Da kunne hun ikke være sykepleier mer. Jeg også elsker Ullevål.

Yrket gir mange mulgiheter

– Så du vil jobbe på Ullevål selv?

– Hvis de vil ha meg. Men en av grunnene til at jeg ville bli sykepleier er at man har ikke bruk for en idehistoriker for eksempel i Syria. Sykepleien gir derimot uendelig mange muligheter. Og det fins utrolig mange flotte sykepleiere.

– Skal du slutte som anmelder?

– Tenkte å kombinere de to yrkene.

Vil verken forske eller lede

– Noe du vil si til sykepleierne?

– Jeg er jo bare førsteårsstudent. Jeg kan jo ingenting av sykepleiedelen Men jeg gleder meg til å bli klinisk sykepleier.

– Du er ikke glad i forskning?

– Jeg går ikke på sykepleien for å holde på med forskning. Men jeg sier ikke at utdanningen skal skreddersys meg. Jeg skjønner at forskning trengs, men det er ikke min ambisjon å forske. Enda mindre er jeg interessert i å bli leder. I hvert fall med papir under armen. Jeg vil jobbe pasientnært.

Travel hverdag

Det er på golvet hun vil være:

– Det er jo der livet og døden utspiller seg.

Krøger forteller at etter å ha debattert med instituttleder Unni Hembre, anbefalte Hembre henne å bli aktiv i studentpolitikken.

– Men jeg har ansvar for to barn på 10 og 15 og jobber som anmelder. Nå får sannelig de yngre, frustrerte studentene gjøre noe.

– Vil de det?

– De er redde for eksamenene sine. Jeg sier til dem at eksamensbesvarelsene er jo anonyme.

Studenter med respekt for autoriteter

– Er de redd for å bli straffet for sine meninger?

– Jajaja. De turte nesten ikke trykke «liker» på innleggene mine på Facebook.

Det er ikke det at de er feige, men de vil ikke gjøre noe gærnt. De har respekt for lærerne. De autoritære oversøstrene som elevene på 60-tallet var livredde for, har jo bare skiftet ham.

– Til hva?

– I stedet for å pukke på strekklaknene, så sitter de nå med pekestokken og gir oss et rapp over fingrene om vi ikke følger apa-systemet, sier Cathrine Krøger.