Mennesker er ikke en diagnose

Jeg må si at jeg rynket godt på nesen da jeg første gang hørte om Ernas pakkeforløp for psykisk helse. Denne standardiseringen av tjenester som en i lys av politisk tørre øyne har valgt å overføre fra andre helsetjenester, vil ikke bli annet enn den største fadesen innen norsk helsevesen på mange, mange tiår. Og det burde selv for en politiker og ikke minst et godt medmenneske være ganske lett å forstå.

Hvorfor ikke i psykiatrien?

Hele tankegangen bak pakkeforløp er at man tar mennesker med samme diagnoser, kjører de gjennom samme forløpet og med lik ressursbruk per menneske. Det fungerer jo så bra i somatikken, så hvorfor ikke i psykiatrien? Forklaringen er ganske enkel. Mennesker er ikke en diagnose.

Alle og enhver har forskjellige opplevelser og kjenner ulikt på følelser og problemer i livet. Det er forskjellig hvor godt vi mestrer livet når det er vanskelig, og hvordan vi klarer å bruke disse erfaringene til å fortsette å leve. Og ja, til og med problemstillingene man søker hjelp for er sjeldent nøyaktig de samme som hos den etter deg i venterommet hos behandleren. I så fall hadde vi nok ikke hatt bruk for høyere utdanning.

Uten rot i virkeligheten

«Ikke lik, men like god behandling» forteller Erna oss. Med dette ønsker hun å få til et mer effektivt og kostnadsbesparende psykisk helsevern, slik som en har fått til for eksempel innenfor kreftbehandling. Men uten rot i den virkelighet at det vil kunne fungere i praksis. For å hjelpe mennesker som sliter med psykiske lidelser kreves det av en hjelper forståelse, tålmodighet, tilrettelegging, individuell oppfølging og dessuten en god porsjon skjønn. Et pakkeforløp vil begrense behandlerens mulighet til å innvirke på ens eget arbeid. Fordi Erna har sagt hvor mange timer Ola Normanns depresjon skal behandles med, så er det for pasienten bare å ta hatten og gå når timene er brukt opp. Og skulle man ikke ha kommet seg til steg 3 i behandlingen før timene er brukt opp, hva skal en gjøre da? For meg blir det litt som å tisse i buksen for å holde varmen på vinterstid, for så å stå ute i minusgrader til det blir enda kaldere.

Baklengs, og med dårlige sko

Ikke bare vil dette medføre et svært dårlig tilbud for en stor pasientgruppe, men det er dessuten et stort hån mot de som har det som virke å hjelpe disse menneskene. Godt utdannede fagpersoner med absolutt god viten om hvordan de skal møte den enkelte pasienten, nedverdiges til å måtte gi et tilbud til pasientene sine som de ikke selv vil kunne stå inne for. Om ikke psykologer og psykiatere allerede lot seg skremme ut av den offentlige tjeneste, så blir de i hvert fall det nå. For med så rigide behandlingsnormer vil en heller ikke få den muligheten til faglig vekst som de fleste helsepersonell hungrer etter hver eneste dag.

Ved å innføre et pakkeforløp for psykisk helse, går vi baklengs inn i fremtiden med dårlige sko. Vi vil innen få år befinne oss i et helsevesen hvor mennesker behandles halvveis, for så å måtte overlates til seg selv. Forhåpentligvis vil de fleste takle dette bra, men det blir utvilsomt mange som egentlig kaster bort tiden sin på å gå i behandling. Det er hverken akseptabel helsehjelp eller spesielt samfunnsøkonomisk etter mitt skjønn.

Faglig skjønn

Selv er jeg utdannet sykepleier, men har sjeldent noe problem med å fortelle at jeg også har vært pasient.

For det er ikke noe å skamme seg over at livet kan være vanskelig. Det har vært en kamp å komme seg til adekvat behandling hos en dyktig behandler og jeg har nok for lengst brukt opp Erna sin normerte tid for behandling av min lidelse.

Hadde det ikke vært for min behandlers faglige skjønn, så hadde det nok vært like greit å la være å søke hjelp. Og det kommer jeg nok til å gjøre hvis jeg skulle trenge hjelp igjen. For det har ikke noe for seg å søke behandling med Erna som psykiater.

Les: Er det plass til hele Katrine i èn pakke?