Å se med hjertets øye

Bakgrunn: Avhandlingen baserer seg på en idé om at omsorgsfull og kyndig sykepleieutøvelse er fundamentert i et faglig og reflekterende skjønn der handlingsalternativer overveies til det beste for pasienten. Dette er vanskelig og må læres gjennom oppøving for derigjennom å utvikles. Sykepleieren kan ikke bare følge handlingsanvisninger. Da blir faget instrumentalistisk.                                                               

Hensikt: Den overordnete hensikten med avhandlingen er å bidra til kunnskap som gir større innsikt og dypere forståelse av hva som skjer i samspillet mellom sykepleierstudentene og praksisveileder med hensyn til studentenes oppøving og utvikling av et faglig og reflekterende skjønn eller klinisk resonnering i sykepleieutøvelsen.

Metode: Studien en åpen kvalitativ studie med en utforskende design som er forankret i fenomenologi. Utvalget besto av 6, 2. års sykepleierstudenter, som hadde praksisstudier i en kirurgisk sengepost. Samspillet mellom sykepleierstudentene og praksisveileder studeres gjennom observasjonsstudier. Datamaterialet er skapt gjennom levd observasjon, uformelle samtaler og intervju samt offisielle og uoffisielle dokumenter. Kari Martinsens tanker om et faglig og reflekterende skjønn står sentralt i analysen. Jeg støtter meg også på andre forskere og tenkere med et uttrykt syn på sykepleie samt syn på kunnskap og kunnskapsformer.

Resultater: Når læringsmiljøet preges av faktorer som ivaretakelse, åpenhet, trygghet, sikkerhet samt kunnskaper, opplever studentene sengeposten som en kontekst der det er et godt miljø å lære i. Det handler i bunn og grunn om at personalet har omsorg for hverandre – og studentene. I denne sengeposten ble det samarbeidet om miljø-skapende tiltak. Humor og hygge styrket fellesskapet og bidro til en lagånd og en positiv atmosfære som la et godt grunnlag for trivsel og læring for studentene. Studentene oppfatter at egeninnsats knyttet til forberedelser til praksisstudiene ikke er nødvendig ut over den forberedelse høgskolen gir. Studentene oppfatter at betydningen av egeninnsats først og fremst er knyttet til det å lese teori underveis for å forstå noe på nytt; det å vise interesse, være aktiv å ta initiativ og oppsøke læresituasjoner. Likeså muligheter til å engasjere seg i stadig mer komplekse arbeidsoppgaver gjennom et tilpasset ansvar der «en får gjøre selv». På denne måten lærer studentene å ta ansvar for egen utdanning og læring. Praksisveileder er en sentral pådriver i denne prosessen. Men et viktig poeng er, at studentene selv vil kunne velge måten å engasjere seg på i de læringsmulighetene som omgivelsene tilbyr. Derigjennom er det vist at studentenes handlekraft, engasjement og intensjoner er vel så viktig som de mulighetene omgivelsene gir for læring. Hovedfunnet i denne studien er «den gode veilederen for studentene» i sengeposten. I samspillet mellom studentene og praksisveileder er praksisveileders veiledning i sengeposten karakterisert av at hun er en god rollemodell for studentene. Praksisveileders veiledning i sengeposten kan karakteriseres som et samspill i refleksjonsoaser preget av samarbeidende deltakerrelasjoner der dannelse skjer gjennom pedagogisk takt, og der nødvendig tid og rom er avsatt for studentene.

Konklusjon: Studentene, «den gode veileder» og sengeposten med læringsmiljøet som kontekst og rammebetingelser eller organisering, er ikke atskilt, men i vennlig vekselvirkning for å hjelpe studentene «å se med hjertets øye».