Stadig flere urolige barn

Er det urolige barnet blitt et symbol på vår tid? Kan det tenkes en ny mediehverdag er medvirkende til dette? Kombinert med manglende voksenkontakt? På 80-tallet ble barn og unge introdusert for en ny medieverden. De ble de såkalte "parabolbarna". I USA viste undersøkelser at det slett ikke var uvanlig at en 15-åring hadde sett 20 000 drap på film. Psykiatrien begynte å stille diagnosen "videoskadet". Voldsinnhold som er sterkt realistisk preget, kan bidra til å forsterke, stimulere eller sågar utløse aggressive reaksjoner. Spesielt hos dem hvor slike impulser ligger latent fra før.
Voldshelten "Rambo" ble den nye barnevakten i mange hjem. Men hva skjer med den emosjonelle og kognitive bearbeidelsen i et ungt sinn av massive inntrykk fra dataspill, filmer og internett? I takt med den teknologiske utviklingen, har doseringen av inntrykk økt. Så kan man spørre om tåleevnen av alle disse digitale stimuliene.
Er økt uro hos mange barn et symtom av tidsånden? På overstimulans eller mangel på rett stimulans? På ubalanse? Psykiater Finn Skårderud snakker sågar om at uro er blitt det moderne selvet. (Uro, 1998) Barn i dag er stadig utbrente, rastløse, hyperaktive, stresset - og presset! Fagfolk slår alarm om økt forekomst av tilstander som ADHD og hypersensitivitet. Diagnostikkene er utallige, og det kommer stadig nye. "Tidsklemma" har kanskje medført mindre voksenkontakt. Er barna blitt et offer for vår tids selvrealisering? Voksne har utvilsomt fått mindre tid.
Psykoanalytiker Melanie Klein var bidragsyter til den såkalte "objektrelasjonsteori" i psykologien. Klein sin tese var at barnet er avhengig av en relasjon. Sagt med andre ord: Tilknytning til omsorgsperson(er) er nødvendig for å knytte seg til seg selv. Det gjør den indre virkeligheten mer robust. I samme gate har familieterapeuten Jesper Juul snakket om indre regulering. Hvis relasjonene til omsorgsperson(er) er gode, utvikler barnet en egen evne til å regulere seg selv i forhold til omverden. Noe for fordrer voksne som ser, forstår - og har tid.
 Dagens barn kan tilsynelatende virke som å ha alt, men stopp: Har de nå egentlig det? Hva med evnen til å utvikle en god selvfølelse - og indre ro?