Farlige fristelser

I sommer var jeg på en liten øy i Hellas. Ikke langt fra hotellet lå et lite supermarked. Det var åpent fra morgen til kveld og solgte det meste. Billig vin sto henslengt i en kasse i et hjørne, og ved utgangen lå alle kjente, og noen ukjente, sigarettmerker stablet på hyllene i sirlige hauger. Pakkene var riktignok utstyrt med de sedvanlige advarslene. Men om de greske myndighetene i det hele tatt har kommet med spesifikke helseråd, er det lite som tyder på at de har stor effekt. Grekerne damper i vei.

Skjørbuk

Hos oss er vi blitt vant til at myndighetene – staten – bruker store ressurser på å få folk til å holde seg unna bestemte fy-varer. De vil få oss til å putte i oss de riktige og sunne tingene. Slik har det ikke alltid vært. Da poteten ble importert til Europa fra Amerika i det 16. århundret, tenkte styresmaktene at den kanskje kunne være med på å stille sulten i en fattig befolkning. Men snart viste det seg, litt overraskende, at den også fremmet folkehelsen. Da poteten omsider kom til Norge, forsvant plutselig skjørbuk, som mange tidligere hadde dødd av. Grønnsaken, med sine gode vitaminer, ble en viktig faktor i den sterke befolkningsveksten på 1700-tallet.

Parolen «An apple a day keeps the doctor away» ble registrert så tidlig som i 1860 i Wales. Og med fremveksten av velferdsstaten begynte myndighetene å fatte økende interesse for folks matinntak. Dårlige vaner gikk ikke bare ut over folkehelsen, men økte også statens kostnader som en direkte konsekvens. Staten måtte «rydde opp» i form av et utvidet behandlingstilbud. Det lønnet seg derfor å få folk til å endre sine vaner.

Mindre fett

Den norske forebyggingspolitikken har beveget seg fra å sikre bedre hygiene (vask hendene!) og iversette andre strukturelle tiltak (bedre vannkvalitet) til å rette seg mer og mer mot individet. Fra å fokusere på at befolkningen skulle få nok mat (ost, egg og helmelk), ble innsatsen etter 1930-tallet rettet mot å lære befolkningen å spise vitaminrik, riktig og passe mye mat. Fra midten av 1960-tallet kom de første statlige advarslene mot «sikringskost». De neste førti årene rettet staten skytset mot et kosthold som ble ansett å være for fettrikt.

Mindre fett i kostholdet skulle få ned forekomsten av hjerte- og karsykdommer, med alle de statlige utgiftene dét innebar. Dagens fokusering på at folk skal få i seg nok frukt og grønnsaker – og i tillegg mosjonere – skal både ha en helsefremmende og forebyggende effekt. I 2016 er vi med andre ord blitt vant med at Helsedirektoratet aktivt ønsker å påvirke våre liv. Dette skjer fra amming etter fødsel (minst seks måneder!) til kaloririke småmåltider (minst seks!) til de eldste og dem med dårligst helse.

Godteri

Staten opplyser, men det er (heldigvis) ikke helse- og omsorgsministeren som skal stå for omsettingen av den maten vi ønsker. I Norge er det de fire store matvarekjedene som står for omsettingen, siden vi mangler gode omsettingsledd for økologisk og kortreist mat. Vi må derfor sette vår lit til Meny, Kiwi, Coop og de andre kjedebutikkene for at vi skal få dekket våre behov. Selv om staten gjennom sine kampanjer forsøker å trene opp befolkningen til å velge «riktig» i hyllene, har butikkene på sin side lenge visst at kundene gjerne røsker med seg produkter som overhodet ikke står på myndighetenes ja-liste. Folk har fått tutet ørene fulle av rapporter om at forekomsten av diabetes har eksplodert, og at overvekt er et stort samfunnsproblem.

Likevel handler vi godteri over en lav sko. Butikkeiere vet dette og plasserer snopet i nærheten av kassen – dit kundene kommer når de mer fornuftige kjøpene er unnagjort. Også potetgullet og brusen befinner seg nær utgangen, et stykke unna frukten og grønnsakene. Likeens bugner det av blodig biff i kjøttdisken, enda det foreligger overbevisende forskning om kreftfaren ved inntak av for mye rødt kjøtt.

Gjemmer fy-varene

En tur til den lokale Meny-butikken kan således oppleves som en reise gjennom et landskap fullt av farlige fristelser. Men her har myndighetene utviklet nye strategier. Gjennom lovverket har de pålagt kjøpmannen å gjemme fy-varene, som sigarettpakker, snus og Paracet. Og statsråd Bent Høie har vært i dialog med matprodusentene for å få dem til å redusere saltinnholdet i en rekke matvarer. En dialog om sukkerinnholdet er også tiltenkt, mens kjøtt og fisk foreløpig får ligge i fred i butikkhyllene sammen med fettholdige produkter som helmelk, ost og pålegg. Staten har heller ikke klart å få matvarekjedene til å satse mer på økologisk produsert mat, selv om fraværet av sprøytemidler åpenbart må komme helsen til gode.

Låste skap

Matvarehandelen, som selger til folk det som folk vil ha, og staten kan derfor være på kollisjonskurs av og til. I et land som Norge er det ikke gitt hva utfallet kommer til å bli. Myndighetene vil gjøre det vanskeligere for folk å «velge feil», og man kan se for seg at stadig flere fy-varer havner i de låste skapene bak kassen.

Men statens innblanding i hva folk får i seg, er full av paradokser. Mens helse- og omsorgsministeren forsøker å få kjøpmennene til å stue bort det som ikke er sunt, har statens egen butikk for omsetting av vin og brennevin utviklet seg til å bli rene forbrukerparadiset. Utvalget på Vinmonopolet er blitt bedre, servicen og kunnskapen blant de ansatte er på topp og prisene til å leve med. 50 år etter at folk sluttet å røyke på NRK, har helse- og omsorgsministeren heller ikke klart å forby salg av produkter som er merket med «dreper» og «dødelig» ved inntak. Og mens Helsedirektoratet vil at folk skal spise mer fisk fordi det er sunt, toer de sine hender når villaksen for lengst har måttet vike for oppdrettslaks i hyllene. Sistnevnte er opplagt en mindre frisk fisk.

Kan ikke nekte

Staten vet kanskje hva som er til det beste for folket. Men når det kommer til stykket, kan den ikke nekte sine borgere å velge det de liker best. Kanskje vi skal være glade for det. Om folks levealder fortsetter å øke, får finansministeren en ny utfordring.