Dråper av liv

Bioingeniør Heidi Skranefjell ­Syvertsen stryker varsomt over en pose med gult innhold. Ved ­siden av står Tone Rose Birkeland, som er på opplæring.
– Det er levende liv, som det er veldig viktig at vi behandler på en god måte.

I posen ligger blodplater, eller trombocytter, tett i tett. De utgjør den delen av blodet som er spesialisert til å stoppe blødninger. For kort tid siden ble de tappet i etasjen over, i blodbanken på Ullevål sykehus i Oslo. Da rant de fra en frivillig givers årer og ned i en lukket pose sammen med resten av blodets bestanddeler: ­Erytrocytter, leukocytter og plasma. Der oppe ble posen forseglet og sendt i heisen ned hit, til ­seksjon for komponentfremstilling. 

Uten blod kan man sette strek over en rekke nyvinninger i moderne medisin. Alvorlige brannskader, traumer med store blodtap, ukontrollerte blødninger etter fødsel, transplantasjoner og kreftbehandling er alle avhengige av at nytt blod kan erstatte det tapte. Og blod kan ikke, med unntak av faktor VIII, en koagulasjonsfaktor som nå fremstilles syntetisk, lages i laboratorium. Det må komme fra levende mennesker.
Skjønt, man forsøkte først med dyr.

I 1628 oppdaget ­William Harvey sirkulasjonssystemet. Og i 1665 lyktes det legen Richard Lower å holde en hund i live ved å gi den blod fra en annen hund. Fra 1667 ble det forsøkt å overføre blod fra sau til menneske,­ ofte med fatalt resultat. Transfusjon ble derfor bannlyst av paven.

Men på 1800-tallet kom en erkjennelse av at blod bør overføres mellom vesener av samme art, og James Blundell, som var engelsk og dermed ikke underlagt pavens bestemmelser, utførte­ i 1818 en vellykket transfusjon: En kvinne­ som blødde etter fødsel fikk blod fra et annet menneske. I årene etterpå ble det utført flere transfusjoner. Noen vellykkede, andre ikke.

– Da er det klart for sentrifugering. 

Bioingeniør Maria Johansen henter ferdigtappet blod som er ankommet med heisen. Med trente fingre setter hun posene ned i en slags plastkopp og starter sentrifugen.

Det er ikke lenger sånn at blod går rett fra ett menneske til et annet. På 1970-tallet utviklet svensken Claes Høgman et system for å oppbevare de ulike komponentene for seg. Da gikk blodbankene over fra å tappe blod på flasker av glass til poser av plast. Slik kunne blodet utnyttes maksimalt og pasientene få akkurat det de trengte. 

I sentrifugen deles blodet opp i erytrocytter (røde blodlegemer), trombocytter (blodplater) og plasma.

– Hver bestanddel krever spesiell behandling, forklarer Farshid Ezligini, som leder seksjon for komponentfremstilling.

Ezligini er sykepleier fra Iran, men fikk ikke godkjent utdanningen i Norge og utdannet seg i stedet til bioingeniør. I Iran jobbet han som ­sykepleier under krigen. Han så hvilken viktig rolle blod spilte for å redde liv.

Rundt venstre underarm har han hvit bandasje. Han har selv bidratt til beholdningen i blodbanken.

– Du kan si at blod er nært hjertet mitt, sier han og smiler.

– Ved å jobbe med blod, gjør vi en innsats som har betydning for mange mennesker.

Nå handles det raskt. 5–6 bioingeniører står klare. De trer posene inn i separeringsmaskiner, som loser erytrocyttene ned i én pose, plasma i annen, mens trombocyttene blir værende i den opprinnelige posen. 

Erytrocyttene og trombocyttene blir i tillegg filtrert for å fjerne leukocyttene.

– De vil ingen ha, sier Maria Johansen.

Ved å dele opp blodet, får de ulike­ delene også best mulig stell. Erytrocyttene, som frakter oksygen rundt til alle kroppens ­kriker og kroker, må ha det kjølig. Helst 4 grader. 

Ferdig filtrert legges de inn i kjøleskap. Mens trombocyttene må ha romtemperatur, ideelt sett mellom 22–24 grader, og har egne klimarom. Plasma, derimot, må fryses så raskt som mulig. Hvis ikke, blir det ødelagt.

Samtidig

For det er ikke så enkelt at det holder å sikre at blodet overføres mellom to av samme art. De må også ha samme blodtype. Det ble klart da Karl Landsteiner i 1901 sto for det største gjennombruddet i transfusjonens historie. Da oppdaget han at erytrocytter har antigener på overflaten. Og når disse antigenene kommer i kontakt med erytrocytter som har andre antigener, reagerer de med å danne antistoffer og ødelegge hverandre. Denne oppdagelsen fikk han senere Nobelprisen i medisin for. 

Antigenene kalte han A, B og 0. A tåler ikke B og omvendt, og 0 tåler ingen av dem. Mens AB tolererer både A, B og 0. Dette forklarte hvorfor noen som hadde fått blod før Landsteiners oppdagelse hadde tålt det helt fint, mens andre hadde dødd. Det hadde vært et rent sjansespill.

Blodtypesystemet ABO har de desidert viktigste antigenene, men de er ikke alene. Ifølge Unni Bergerud, leder for seksjon ved immunhematologi ved blodbanken på Ullevål, er det identifisert over 330 ulike blodtypeantigener som mottakere av blod kan reagere på. RhD er ett, Kell, Lewis, Duffy og Kidd er andre. 

Et system, Colton, ble oppdaget på Ullevål på 1960-tallet. Før pasienter får blod, blandes derfor litt blod fra giverposen og mottaker her på laboratoriet for å sjekke at de ikke reagerer med hverandre. Er det pasienter som har antistoffer mot de mer sjeldne antigenene, kan det være et møysommelig arbeid å finne ut hvilket. Noen ganger kan det ta dager.

«Ikke frigitt» står det over skuffene med ferdig filtrerte erytrocyttkonsentrater. De er ikke klare til bruk før de er typebestemt og sjekket for hiv og hepatitt. Det kan ta et par dager. Etter det blir de flyttet over til kjøleskapet merket «frigitt». 

Det er stort og likner til forveksling kjøleskapene i en matbutikk. Men i stedet for å velge blant yoghurt og melk, velger man her mellom A, B, AB og 0. 

Her ligger 1 200 poser klare til bruk.

Selv om Landsteiner med sin oppdagelse ryddet av veien det største hinderet for vellykkede transfusjoner, tok det tid før AB0-systemets betydning ble kjent. Først med andre verdenskrig, og dens enorme lidelser og antall skadde, ble det et skrikende behov for transfusjoner.

Røde Kors initierte store kampanjer for å rekruttere blodgivere, særlig i USA og Storbritannia.
Ifølge Hans Erik Heier, tidligere avdelingsoverlege ved Blodbanken i Oslo og professor emeritus, var det å gi blod først og fremst et uttrykk for solidaritet med de sårede.

– Det var noe man gjorde frivillig og ubetalt. Og det er et prinsipp som har vært rådende i Norge siden. Å gi blod skal være en altruistisk handling ut fra et ønske om å hjelpe andre. 

Derfor synes han det er ille at Norge ikke lenger er selvforsynt med blodprodukter. Mens vi produserer nok erytrocytter og trombocytter, har forbruket av plasma steget sånn at vi siden 2009 har vært nødt til å handle utenlands.

Plasmaet som blir tappet her på Ullevål, blir fryst og solgt til Østerrike. Blodbanken kjøper tilbake plasmaprodukter. Det skjedde også tidligere, men da kjøpte man tilbake produkter laget av plasmaet til norske givere. Nå er behovet så stort at man kjøper plasmaprodukter fremstilt fra givere fra hele Europa.

– Det innebærer at vi må trekke på betalte blodgivere i Sentral-Europa, påpeker Heier.

– Og med det en viss risiko for at mennesker med lav inntekt blir utnyttet. Jeg mener et rikt land som Norge bør ta seg råd til å være selvforsynt med blod. Men dette er en politisk avgjørelse.

Hvert år tappes det nesten hundre tusen liter blod i norske blodbanker. Bare på Ullevål ble det i 2015 tappet 15 739 liter fullblod. Det tilsvarer rundt 15 tonn.

Det er erytrocytter det går mest av. Det var også de som fanget Heiers interesse da han studerte medisin.

– Jeg ble nesten litt forelsket i sin tid, sier han og ler litt.

– Noen sier det er så kjedelige fordi de ikke har cellekjerne. Men jeg lar meg stadig fascinere av dem; av fargen, formen, funksjonen og bevegeligheten. 

Til tross for at moderne medisin krever mye blodprodukter, har forbruket av erytrocytter gått ned med 15 prosent siden 2007. Grunnen er, ifølge Heier, mer fornuftig bruk.

– Det har vært en sterkere erkjennelse av at blod er en knapp ressurs og at pasienter ikke skal utsettes for den risikoen transfusjon, tross alle sikkerhetsforanstaltninger, utgjør. De skal ikke ha noe de ikke trenger.

Den samme tankegangen savner han når det gjelder bruken av plasmaprodukter.

Uavhengig av

Men erytrocyttene og trombocyttene blir brukt så snart de er frigitt. Kanskje allerede i morgen.

På klimarommet ligger trombocyttkonsentratene og vipper. De er veid, telt og undersøkt for bakterievekst. Behandlet forsiktig, så de ikke skal aktiveres. Nå holdes de i konstant, jevn bevegelse for ikke å koagulere. Mens erytrocyttene er holdbare i 35 dager, må trombocyttene brukes i løpet av 6 1/2 dag.

– De er ferskvare, konstaterer Heidi Skranefjell Syvertsen.

Så skramler det i heisen. Mere blod er tappet og på vei ned. Mere blod skal sentrifugeres, filtreres og undersøkes ved hjelp av moderne teknologi og godt, gammelt håndverk. 

Tone Rose Birkeland ser seg rundt. Det er en måned siden hun begynte her. Hun har fremdeles mye å lære. Og det er motiverende å vite at det hun er med på å fremstille, går til noen som virkelig trenger det. Selv om hun aldri får vite hvem de er.

– Ved å gi omsorg til blodet, gir vi også omsorg til pasientene, sier hun.

Kilder: Blodbanken i Oslo, Håndbok i transfusjonsmedisin, 
Blodtransfusjonstjenesten i Norge: Statistikk fro 2014, Blodgiversituasjonen i Norge. Forslag til tiltak som kan bidra til et bærekraftig tilbud for blodgivning, Røde Kors, Store Medisinske Leksikon, Hans Erik Heier og hans artikler Transfusjonsmedisin – de lange linjene (Bioingeniøren) og Transfusjonsmedisin ved et hundreårsmerke (Tidsskrift for Den norske legeforening)