Hvor er hjelperne?

Jeg mener at veien til tidlig innsats må gå gjennom kommunens hjelpeapparat, men kontaktinformasjon og opplysning om hjelpetilbudene som finnes virker ofte lite tilgjengelig.

Ved første henvendelse til psykisk helsehjelp er det mange som opplever at det er vanskelig å etablere kontakt. Folk finner ikke frem. De fleste vet at de må gå til fastlegen for å få en henvisning til spesialist. Men kommer de for tidlig, vil fastlegen høyst sannsynlig sende dem hjem igjen, med en resept. Ved stress og uro kan en kombinasjon av sykemelding og jobb ha positiv effekt. Hvis de har en god fastlege ber han dem komme tilbake innen en uke. Hjemme der de bor fortsetter de å leve så normalt som mulig. Enda vet de ingenting om tilbudene i kommunen. Det er ikke sikkert fastlegen vet det heller. Enten blir folk bedre etter en stund eller så kan de bli verre.

Det er ofte lange ventelister

Med en kombinasjon av store psykiske påkjenninger og en viss arvelig disposisjon, kan tilstanden etter hvert bli svært alvorlig. Det finnes ingen eksakt vitenskap på området, men hvis fastlegen kjenner igjen noen av de tidlige symptomene på alvorlig psykisk sykdom, vil han henvise pasienten sin videre til spesialist som kan ordne med frivillig innleggelse, kartlegging og utredning. Men det er ofte lange ventelister.

Hvis tiden går og pasienten i mellomtiden blir så syk at han mister grepet på virkeligheten, vil pårørende eller politiet måtte kjøre han til legevakta og derfra går turen gjerne rett inn på en akuttavdeling på psykiatrisk sykehus. Dersom pasienten da vurderes til å være så forvirret at han er til fare for seg selv eller andre eller at han ikke har samtykkekompetanse, blir han innlagt på tvangsparagraf.

«For mange blir det første møtet med psykisk helsevern og tvang så skremmende at de reagerer med motstand og utagering. Når man nektes hjelp i en tidlig fase er det ingen som forstår at man blir dårligere fordi man ikke fikk hjelp tidsnok. Det burde enhver psykiater vite» sier en pasient.

Før tvang blir nødvendig

Jeg mener at veien til tidlig innsats må gå gjennom kommunens hjelpeapparat. Det er i kommunen lavterskeltilbudene skal befinne seg. Det er hjemme i kommunen håpet er, og det er der de praktiske løsningene finnes. På kommunalt nivå skal det drives helsearbeid med fokus på forebygging og rehabilitering og da ofte i samarbeid med NAV. De fleste kommuner har et kontor for tjenestetildeling og etter hvert skal alle kommuner overta mer av de oppgavene spesialisthelsetjenesten gjorde før. Det er viktig at alle landets borgere finner frem til disse tjenestene før de har blitt så syke at de må legges inn med tvang eller tar sitt eget liv.

Gode hjelpere i kommunen

I kommunen finnes det gjerne flere frivillige organisasjoner og møteplasser hvor både friske og syke kan omgås hverandre. Venner og pårørende bor kanskje i samme kommune eller pasienten kan skaffe nye venner og pårørende. Alt dette er viktige ressurser som kan bidra til tilfriskning på pasientens egne premisser. For å få det til å virke er det en viktig ting som må på plass: Tilgjengelighet. Det må finnes en kontakttelefon som det er mulig for alle å nå frem på. Fastlegene må ha informasjon om dette nummeret slik at veien videre ikke nødvendigvis må gå via en henvisning til spesialisthelsetjenesten. Mange tror at en pille kan løse psykiske problemer. En pille fjerner bare symptomene og lindrer smerten. Det er pasienten som er eksperten i sitt eget liv, men noen ganger trenger vi gode hjelpere for å komme oss på beina igjen.

Tilbud om recovery

Recovery er en behandlings-filosofi som tar utgangspunkt i at hjelperne virkelig har tro på at pasientene kan mestre livet sitt og bli bedre. Utgangspunktet er alltid der hvor pasienten er nå. Målet er det pasienten selv som definerer. En psykolog sa til pasienten sin at hun bare kunne hjelpe til med 5 prosent, resten måtte pasienten gjøre selv. Det kan ta lang tid og det forutsetter frivillighet og egeninnsats. Jeg mener at denne behandlingsfilosofien må gjennomsyre kommunens hjelpetilbud.

Tidlig og tilgjengelig hjelp

Det er viktig at brukerne får rask og riktig hjelp, før symptomene blir for alvorlige. Det vil si at hun som kutter seg, men ikke dypt nok til å bli innlagt, skal få hjelp uten henvisninger og vedtak. Det er først da det blir et lavterskeltilbud. De kommunale tjenestene er ikke ferdig utviklet ennå og vil ikke bli det heller med mindre alle forsøker å trekke i samme retning. Akkurat nå er selvskading et stort problem og disse pasientene blir fort kasteballer i behandlingssystemet fordi ingen ser helheten og ingenting henger sammen.

Individuell behandlingsplan

I kommunen skal det finnes en koordinator som kan lage en Individuell behandlingsplan sammen med brukeren. Behandling på sykehuset er bare en liten bit i denne planen og da ofte forbundet med akutt krise, kanskje noe brukeren bør sette seg som mål å unngå. Behandlingsteamet eller ansvarsgruppen kan bestå av fastlege eller psykiater, en sykepleier, en sosionom og en psykolog. Hvis de kommer tidlig i gang og alle bidrar regelmessig med en time eller to hver uke, blir dette behandlingsopplegget langt billigere og forhåpentligvis også langt mer effektivt enn om behandlingen utsettes til det foreligger en diagnose.

Tilgjengelig telefonnummer

Tenk om det kunne blitt like naturlig å oppsøke kommunens psykiske hjelpearbeidere som å gå til tannlegen? De fleste ville nok synes det var naturlig å ringe først, men hvor lett er det å finne nummeret? I noen kommuner er hjelperne så utilgjengelige at pasientene først kommer i kontakt med dem etter å ha vært innlagt på psykiatrisk. Samtidig vet vi at ved de fleste akutte henvendelser så har de psykiske plagene vedvart i noe tid. Så hvorfor fikk ikke pasienten hjelp før det ble krise? Kommunens kontakttelefon kommer ikke på banen av seg selv. Den må etterspørres.