Å få arbeidsplassen på trykk

De siste tre årene har jeg arbeidet som sykepleier i hjemmesykepleien. Ut i fra mine erfaringer gjennom 10 år i jobb, er vi gjennomsnittlig godt bemannet med sykepleiere i det daglig. Jeg har disse tre årene ansett meg som heldig, som har kunnet arbeide i lag med faglige sterke kolleger, både sykepleiere og helsefagarbeider. Men i 2016 fikk denne oppfatningen av min egen arbeidsplass et godt skudd for baugen.

Leste om mine egne kolleger

I en artikkel som handlet om etikk og sykepleierens evne til å se pasienten, kunne jeg lese om mine egne kolleger som ikke har ytt etter sin beste evne eller observasjoner. Tvert imot, her blir de ribbet for all sin faglige og personlige integritet, og det etterlevnes ingen tvil om det blir fra artikkelforfatter satt spørsmålstegn om de har sykepleiefaglig, medisinsk, psykologisk og kommunikativ kompetanse. Og der satt jeg med «skjegget i postkassen» bokstavelig talt.

Skjønte det var min arbeidsplass

Hvordan skal man imøtegå slike anklager om sine kolleger, var mine tanker etter at jeg hadde lest artikkelen. For det var ingen tvil om at det var min arbeidsplass og mine kolleger det var skrevet om. På tross av pseudonymet på navnet til pasienten som var hovedpersonen i artikkelen, gjenkjente jeg raskt min egen arbeidsplass, ut fra de opplysningene som gikk igjennom teksten. Denne pasienten hadde jeg selv aldri vært hos, men hadde mine kolleger sviktet så til de grader som det kom frem i artikkelen?

Prøve å forstå kritikken

Den negative opplevelsen en pårørende har av vårt arbeid, klarer vi vanskelig å endre i sykepleieryrket. Her har vi intet annet valg enn å ta det til oss, prøve å forstå kritikken vi har fått og slik endre vårt arbeid i det daglige. Vi har ingen muligheter til å forsvare eller å dokumentere offentlig det arbeidet vi har gjort, da både de etiske hensynene og lovverket setter en stopper for dette.

Jeg har aldri vært den som har ytret meg stort om sykepleieetikk i mitt daglige virke som sykepleier. For meg er sykepleieetikk noe som jeg har ansett for å være livsnerven i mitt arbeid. Men å lese at vårt «tidspress» gjorde at vi ikke så pasienten og at vi muligens innehar en hverdagskultur som hindrer oss fra en optimal utøvende sykepleie, gjorde at jeg måtte gå noen runder med meg selv i forhold til denne livsnerven. Og er dette noe som vi må sette i system og diskutere på arbeidsplassen?

Følte meg overkjørt

Da jeg først leste artikkelen følte jeg meg overkjørt, overkjørt av karakteristikken av mine kolleger og meg, som jeg ikke kjente meg igjen i. Hvordan kunne artikkelforfatteren snu så på hodet det arbeidet vi gjør, og fortelle meg at vi egentlig ikke kan noe? 

Det jeg endte opp med, er at dette er en pårørendes rett, retten til å være uenig i det arbeidet vi har utført. Retten til å være opprørt for at vi ikke har tatt godt nok vare på denne pårørende, og imøtegått denne personens behov for informasjon og behov.

Å få publisert en slik historie som omhandler oss selv er en god måte til å gå gjennom den tjenesten vi utfører, gjøre en analyse av hva vi gjør bra, og hva vi kunne ha gjort bedre. Hvordan løser vi de utfordringene vi har? Dette blir særdeles viktige i de kommende årene, hvor det blir flere som ønsker å bo hjemme.

Føler meg fortsatt heldig

Jeg er fortsatt en del av en tjeneste hvor jeg arbeider med faglige sterke kolleger, på alle de nevnte planene, og jeg anser meg selv fortsatt som heldig fordi jeg har kolleger som ser nedstemthet og tar tak i det, jeg har kolleger som kan fortelle meg hvilken innsats vi skal gjøre til pasienter med demens, jeg har kolleger som fokuserer på egenmestring og jeg har kolleger som på tross av dårlige hjemmesituasjoner tilrettelegger for den beste medisinske og sykepleiefaglige utøvelsen.