Det ufattelige tapets historie

Overlegen tråkker ned hjullåsen på Karins seng. Med høy stemme informerer han intensivsykepleierne som klipper opp trøye og sportsbehå: Gravid kvinne, barnet har det bra, ifølge rapport, uke trettitre, ble syk for cirka fem dager siden med influensaliknende symptomer, feber, hoste, i går lett åndenød som ble forklart med graviditeten, i dag akutt verre, sterk åndenød, kom til føden for en time siden.

Alvorlig syk

Slik starter romanen I hvert ­øyeblikk er vi fortsatt i live. Tom Malmquist skriver om tapet av samboeren Karin. Høygravid blir hun syk med akutt myelogen leukemi. Datteren­ forløses med keisersnitt og klarer seg, mens Karin blir dårligere. Fra respirator til ECMO til overlegens nærmest seremonielle oppramsing av vitale verdier og setningen  utsiktene for ­fortsatt liv vurderes som ikke-eksisterende.

En historie om kjærlighet

Med et nesten klinisk språk og nøye utvalgte tilbakeblikk ­skriver Malmquist frem den smertefulle erfaringen. Den mest hypnotisk skremmende kjærlighetshistorien jeg har lest, mente litteraturkritikeren Per Svensson i Sydsvenskan.

Romanen har fått flere priser i Sverige og er innstilt til Nordisk råds litteraturpris. Nå er den oversatt til norsk.

Litterært verk

– Helt fantastisk, sier han om at romanen har truffet så mange. Ikke bare i Sverige, men i land som Frankrike.

– Den handler om dypt menneskelige og universelle følelser. Om kjærlighet og savn.

Tom Malmquist, som er på telefon fra Södermalm i Stockholm, presiserer at boken er et litterært verk, selv om historien er sann. 

– Jeg har lagt til og løyet for å få en bedre bok. Det er viktig å få frem, ikke minst for min datter, som en gang skal lese den. Jeg har ikke skrevet den hele og fulle sannheten, men slik jeg opplevde det som skjedde. I løgnen kommer jeg nærmere­ min egen sannhet.

Går videre

Malmquist opplever at andre har liknende erfaringer som han selv, men at mange klamrer seg til sin smerte. 

– Det sier jeg selvfølgelig ikke til dem, sier han og ler litt.

– Men mange synes synd på seg selv. Og ved å dele sin historie med meg, blir det liksom «synd på oss». Men jeg har vanskelig for å identifisere meg med dem. Jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg forsøker å gå videre. Jeg går ikke rundt og ­smiler, men jeg går. 

Da han skrev boken, lagde han fire scener av eksakt samme situasjon. Så valgte han den som gjorde mest vondt. Den scenen som fikk ham til å bryte sammen over skrivebordet. Og da tenkte han: «Nå har jeg lykkes.»

– I stedet for å se smerten som noe negativt, brukte jeg den. Jeg søkte meg til det som gjør mest vondt. Jeg tappet minnet for smerte. Det gjorde jævla vondt å skrive den.

Fremmed i språket

De mest brutale scenene­ er nesten som hentet ut fra en journal. 

– Det er inspirert av Goethes Unge Werthers ­lidelse, sier Malmquist.

– Den boken er skrekkelig romantisk, og det er så mye akk! Men mot slutten endres stilen totalt, begravelsesprosesjonen blir beskrevet på en helt klinisk måte, og det blir så sterkt. 

Med det grepet illustrerer også Malmquist hvordan han på sykehuset følte seg fremmed i språket. Han, som lever av å skrive, forsto ikke hva de sa, og det fikk han til å skjemmes.

– Jo mer alvorlig situasjonen ble, jo vagere ble det legene sa, sier han.

– De ville ikke si at dette kommer til å gå til ­helvete. Jeg måtte selv avgjøre at hun ikke kom til å klare seg. Men jeg måtte kjenne realitetene. Håper var så smertefullt. 

Han understreker at han møtte enormt mange­ fine mennesker på sykehuset. Mennesker som gjorde alt de kunne for å redde Karin. Men han møtte også mennesker han fremdeles hater. 

For intimt

Da Karin først kom til intensiv, da hun ennå var bevisst, fikk ikke Malmquist ­være hos henne. I en scene kommer han inn på rommet­ mens en intensivsykepleier legger inn urinkateter. Malmquist får beskjed om å gå. Intensiv­sykepleieren glemmer å si ifra når han er ferdig. Malmquist skriver at han iblant våkner med ­minnet om denne intensivsykepleieren, han som stengte meg ute fra rom B og stjal tiden fra oss da den var aller viktigst, i drømmene møter jeg ham alene i et rom av kunstis, jeg slipper kølla og får av meg hockeyhanskene.

– Det betyr at jeg har lyst til å slåss, bemerker han lakonisk. Malmquist var en lovende hockeyspiller frem til han la opp som 16-åring.

– At han ikke slapp meg inn, tror jeg kanskje handlet om hans nervøsitet. Kanskje han var redd jeg ville stille spørsmål, forstyrre. I stedet avviste han meg med at det ville bli for intimt. For hvem da? For Karin? Jeg hadde jo vært ­hennes kjæreste i ti år. Og hvorfor spurte han ikke Karin? Hva var det Karin ønsket?

Ikke nysgjerrige

  – Har du fått reaksjoner fra helsepersonell på dine erfaringer?

– Nei. Det folk er nysgjerrige på, er hvordan jeg håndterer Lydia, Karins og mitt barn. De spør ikke hva jeg synes de gjorde bra, eller hva som ikke var så bra. Jeg har tenkt at jeg sitter på kunnskap.

Han tar en liten pause.

– De har rutiner og knappe ressurser. De sa til meg at de ikke kunne håndtere det om jeg svimte­ av eller ble dårlig av å se blod, eller at de la inn ­nåler. Jeg forstår det. Men jeg tror det også handler om at de ikke er trent til å ta seg av pårørende. I utdanningen øver de på pasienter. Men pasientene de skal redde, er mennesker. De er Karl, ­Johan eller Karin, og de har pårørende, de har et liv. 

– Hvis man tenker seg at Karin hadde vært hjemme, i vår seng, i vårt hjem, og at legene var hos henne, ville jeg hatt en selvfølgelig plass der sammen med henne. Men i stedet lå Karin på ­legenes rom. Hun var gjest, og jeg måtte krangle meg inn bare for å være hos henne.