Vi trenger et presist fagspråk

Cathrine Krøger skriver i forrige utgave av Prosa at pensumlitteraturen på sykepleiestudiet er preget av kvasiakademisk ordgjørme. Men kjernespørsmålet er ikke hvor enkelt eller hvor komplisert språket er, men om det er tilstrekkelig presist og nyansert.

Fagspråket er en vesentlig del av ethvert fag. Spesielt i humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner utvikles faget gjennom gode fagtekster. Erik Bjerck Hagen sier det slik:

"Til fagenes kjerneverdier hører språklige og litterære elementer som stil, vidd, følsomhet, deltakelse i den allmenne kulturen og ansvar for å videreføre denne kulturen."

I humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag ligger forskningens troverdighet ikke i beviset, som i naturvitenskapen, men i argumentene. Derfor er et presist språk nødvendig, ikke primært ut fra litterære hensyn, men ut fra faglige. Nøyaktig og etterrettelig kildebruk er avgjørende for at leseren skal kunne undersøke hva argumentasjonen bygger på.

Kritiske lesere er av stor betydning for å utvikle en akademisk disiplin med et presist fagspråk. For meg som forsker og faglitterær forfatter er det et mål å skrive tekster som tåler å bli lest kritisk, innenfor så vel som utenfor eget fagmiljø. Både lesere som kjenner de faglige referansene, og lesere som er kvalifisert til å vurdere språklig og litterær kvalitet, kan bidra til at vi som fagpersoner skriver bedre tekster. Men det er dessverre sjelden forskningslitteratur leses av noen utenfor eget fagmiljø. De fleste tidsskriftartikler, antologier og lærebøker for høyere utdanning blir aldri lest med litteraturkritikerens briller.

Verdien av kritikk

Cathrine Krøgers kritikk av sykepleieutdanningen generelt og pensumlitteraturen spesielt – først med en kronikk i Aftenposten 17. februar, senere med en artikkel i Prosa 3/2016 – bør derfor ses som en gavepakke til alle som er opptatt av å utvikle sykepleiefaget som akademisk disiplin. De umiddelbare reaksjonene fra fagmiljøet tydet på at kritikken umiddelbart ble mottatt med mer forargelse enn glede. Da instituttleder Unni Hembre møtte Krøger til debatt i Dagsnytt atten 29. februar, framsto hun som mer opptatt av omdømmebygging enn av å gå inn i Krøgers kritikk. Tom Eide, en av forfatterne Krøger har lest, mener at kritikken – eller "kritikken", som han kaller den – springer ut av "at hun misliker både sykepleiefaget, sykepleierutdanningen ved HiOA og pensumlitteraturen".[2] Forlagsredaktør Ida Hansteen i Gyldendal Akademisk omtaler lærebokkritikken som personangrep.

Når kritikk omdefineres til personangrep eller gjøres til et spørsmål om å like eller ikke like, tyder det på at faglitterære forfattere er for lite vant til å betrakte tekstene sine som gjenstand for offentlig kritikk. Krøger har et poeng når hun sier at "[mens] skjønnlitteratur må gjennom både kritikk og kjøperens valg, har sykepleielitteraturen ingen motstand". Jeg er redd dette er et problem ved utdanninger styrt av nasjonale rammeplaner: Språklig og litterær kvalitet tillegges liten vekt så lenge bøkene er tilpasset rammeplanene.

Forskersamfunnets forpliktelse til å være tro mot idealet om sannferdighet og profesjonsutdanningenes krav til kvalitet tilsier at Krøgers kritikk ikke bør omgås. Kritikken er verdt å lytte til, både fordi den til dels treffer svært godt, og fordi den til dels bommer. Kritikken av pensumlitteratur, som antydes i Aftenposten og utdypes i Prosa, er like treffende som den er betimelig. Men når Krøger konkluderer med at akademisering av yrket og flere sykepleiere med masterutdanning er et feilspor, er jeg ikke enig.

Paralleller i andre fag

Krøger mener at sykepleiefaget i sine bestrebelser på å oppnå anerkjennelse på linje med andre fagdisipliner har utviklet "en tåkete hybrid av et fagspråk". Om pensumbøker for førsteårsstudenter på sykepleiestudiet skriver hun:

"Hvordan dette sludderet har kommet seg gjennom Gyldendals solide sykepleieredaksjon, språkvask og det redaktørene selv omtaler som en tett kontakt med fagmiljøet, er en gåte."

Svakhetene ligger blant annet i manglende begrepsavklaringer og en problematisk henvisningspraksis. Mye av fagterminologien består ifølge Krøger "egentlig bare av uoversatte engelske ord".  Hun hevder videre at det ofte henvises til banaliteter og ytterst sjelden til originallitteratur. Videre viser hun til "avsnitt med maniske henvisninger etter hver setning, med opptil fem kilder i hver parentes".

Det er lett å finne paralleller fra andre fagområder. Hadde Krøger for eksempel gått inn i publikasjoner basert på pedagogisk forskning og pensumlitteratur for barnehagelærerutdanningen, ville hun ha funnet mye av det samme. Et velkjent problem er de overlessede parentesene der man har pøst på med referanser, som for å gi faglig tyngde til egne påstander eller for å dokumentere det selvsagte. Jeg har også sett mange eksempler på at det er høyst uklart hva det refereres til i publikasjonene som listes opp, og at det dessuten er umulig for leseren å finne det ut fordi sidehenvisninger mangler.

Ung fagdisiplin

Ifølge Krøger ble sykepleieforskningen for et par år siden slaktet av et ekspertpanel. Ekspertene viser til små forskningsmiljøer med svake vitenskapelige metoder og intetsigende og uoriginal forskning. Jeg vet ikke om dette stemmer, men jeg tror fagmiljøene som utdanner profesjonsutøvere, står overfor noen felles utfordringer.

Også når det gjelder barnehagepedagogikk og barnehagelærerutdanning, som jeg kjenner godt, snakker vi om et fagmiljø med relativt lav formalkompetanse. Det er ikke så mange år siden den første barnehagelæreren tok doktorgrad. Nå disputerer barnehagelærere på løpende bånd. De har gjennom utdanning og yrkesliv tilegnet seg kunnskap om og sensitivitet overfor feltet de forsker på. De har ikke, som akademikere med tradisjonell universitetsbakgrunn, startet utdanningen med ex.phil. og innføring i vitenskapsteori, språk, logikk og argumentasjon. Det betyr ikke at de blir dårligere akademikere. Nærhet til feltet er opplagt en styrke, og vitenskapsteori kan man alltids lære underveis. Men at en fagdisiplin er ung og uetablert, kan bety at den er mer sårbar for ytre press. Det kan bety mindre motstandsdyktighet mot tendensene Krøger peker på, der «akademisering» blir ensbetydende med akademisk jåleri.

Konsekvensen av kvalitetsreform og tellekantsystem, profesjonalisering og standardisering kan paradoksalt nok være svekket kvalitet, spesielt for fag med svake akademiske tradisjoner. For når kvalitetskriterier defineres politisk – ut fra kvantitative mål – er kriteriene ofte i utakt med idealene som finnes i vitenskapssamfunnets og profesjonenes tradisjoner.

Språklig slapphet

Politikere har en tendens til å legge naturvitenskapens premisser til grunn for hva de forstår som forskning: De er opptatt av kausale sammenhenger (hva som virker) og etterspør bevis, eller evidens, framfor gode argumenter. Forskning brukes i økende grad til å legitimere politiske beslutninger. Mens forskerne selv tar forbehold, er politikere sikre i sin sak når de sier "forskning viser at …". Mens barnehagelærere er kritiske til standardiserte løsninger fordi de vet at arbeid med barn er komplekst, uforutsigbart og situasjonsbestemt, har politikere stor tiltro til såkalt evidensbaserte programmer. Politikeres ønske om å vite hva som virker, har lagt føringer for de siste årenes millionsatsing på barnehageforskning. Dette kan også ha hatt betydning for utviklingen av fagspråket.

Satsingen på effektstudier innenfor pedagogikkfaget kan ha ført til språklig slapphet. For hvis forskning handler om å presentere funn (jamfør beviset), ikke om å resonnere (jamfør argumentet), blir språket i seg selv mindre viktig.

Per Egil Hegge brukte 30. januar sin språkspalte i Aftenposten til å kritisere pedagoger for dårlig språk og misbruk av "i forhold til". Som eksempel brukte han følgende uttalelse fra professor i pedagogikk Thomas Nordahl: "Mange av de er […] ikke funksjonelle i forhold til å ha ferdigheter i lesing og regning og naturfag." Jeg ble oppmerksom på Hegges artikkel fordi Svein Sjøberg hadde delt den på Facebook. Der la jeg inn følgende kommentar:

"Tror ikke pedagoger er verre enn andre. Men jeg har merket meg at fagpersoner som brukes politisk for å legitimere "tidlig innsats" i form av språkkartlegging og språkstimuleringsprogrammer fra barnehagealder, ikke skriver spesielt godt selv."

Jeg forventet nok at en såpass frekk og dertil udokumentert påstand ville bli imøtegått. Men i stedet kom følgende svar fra en av dem som forsker på barns språk, Monica Melby-Lervåg, der hun la til grunn at jeg hadde rett:

"Jeg tror en årsak til det Solveig Østrem [sic!] kan være at mange av oss som forsker på språkutvikling og språkstimulering publiserer mest på engelsk. […] Å mestre engelsk på det nivået som disse tidsskriftene krever har derfor dessverre tatt mye fokus. Det kan nok ha ført til mindre trening på norsk ortografi og syntaks, selv om jeg prøver å publisere på norsk også."

De som forsker på det myndighetene er mest opptatt av at det forskes på, publiserer altså primært internasjonalt. Derfor kan de ikke prioritere å utvikle et presist akademisk språk på norsk.

Internasjonalisering

Tellekantsystemet har gjort internasjonalisering (les: å skrive på engelsk) til et udiskutabelt gode. I en kommentar til tellekantsystemet da det ble innført, skrev Bjerck Hagen at det har som premiss at vitenskapelige artikler på norsk "er en annenrangs kvalitet for mindre ambisiøs forskning". Han mener at systemet er i utakt med hva som er det særegne ved mye humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning der det ikke finnes noen "internasjonal forskningsfront".

Boka Barnehagens arbeid med tidlig litterasitet på barns vilkår er et eksempel på en ny publikasjon der referanser til aktuell litteratur på norsk er så godt som fraværende. Ingen av de etablerte norske forskerne med tilknytning til barnehagelærerutdanningen er nevnt i referanselistene. Det er uklart hvorfor det nesten bare vises til engelskspråklig litteratur, men det kan være ønsket om å relatere seg til en internasjonal forskningsfront som gjør seg gjeldende.

Krøger kritiserer sykepleierne for å bruke en fagterminologi bestående av engelske ord. Når det gjelder Gjems’ bok, er bruken av begrepet litterasitet verdt en kommentar. Der andre forskere som skriver på norsk, stort sett bruker vanlige norske ord for å skrive om barns læring og språkutvikling, har Gjems valgt en direkte oversettelse av det engelske ordet literacy. At forskere bringer inn nye begreper i en eksisterende faglig kontekst, er selvsagt legitimt, men da bør man kunne forvente at det kommer klart fram hva som tilføres gjennom de nye ordene.

Skandinaviske språk

Mye akademisk jåleri springer ut av en naiv forestilling om at forskning blir bedre om man skriver på engelsk, og at det som foregår internasjonalt, per definisjon er bedre enn det som foregår i de skandinaviske landene. Når det gjelder barnehageforskning, forholder det seg trolig motsatt, rett og slett fordi barnehager i de skandinaviske landene har høy kvalitet, og fordi det er lang tradisjon for å forske på dem.

Nylig deltok jeg på en konferanse der flertallet av deltakerne var norske og danske barnehageforskere. En finsk og en australsk forsker gjorde at konferansespråket var engelsk, og at konferansens legitimitet som "internasjonal" var sikret. Det paradoksale var at disse to presenterte prosjekter som ga en opplevelse av å være satt 25 år tilbake. Ikke fordi forskerne var dårligere, men fordi de forholder seg til en barnehagetradisjon som er relativt ny og uetablert og derfor lite utviklet. Mens dialogen med de danske forskerne kan begynne på et ganske høyt faglig nivå fordi grunnleggende premisser kan forutsettes kjent, må disse premissene ofte forklares for de "internasjonale". For meg er dette en ganske typisk erfaring på internasjonale konferanser.

I publikasjoner som har passert fagfellevurdering og gitt uttelling i form av publikasjonspoeng, finnes mange eksempler på upresist og ugjennomtrengelig språk. Krøger ser dette som et argument mot økt akademisk kompetanse for profesjonsutøvere. Hun mener bestrebelsene på å heve det akademiske nivået på sykepleiestudiet har gjort utdanningen irrelevant, fordi det er blitt viktigere at studentene kan søke etter forskningsartikler enn at de lærer å sette sprøyter. Det er blitt viktigere å kjenne APA-systemet enn å tilegne seg praktisk kunnskap med relevans for sykepleieyrket. Krøger tenker med skrekk og gru på at flere sykepleiere tar masterutdanning og dermed beveger seg bort fra det praktiske og inn i teori, fagterminologi og det hun kaller kvasiakademisk ordgjørme.

Det er her jeg mener Krøger tar feil. Jeg er enig i ett av premissene: at det finnes for mye tåkeprat i akademia. Men jeg er helt uenig i konklusjonen: at mer akademisk kunnskap gir dårligere profesjonsutøvere.

Noe som glipper

Jeg tror at profesjonsutøvere med master kan være nøkkelen til å avsløre om det som presenteres som evidensbasert kunnskap, i realiteten er akademisk jåleri. Der Krøger frykter at vektlegging av teori gjør sykepleiestudiet lite relevant, er jeg overbevist om at mer kunnskap og et presist fagspråk kan hjelpe profesjonsutøvere til å forstå komplekse sammenhenger og vurdere hva som er riktig å gjøre i uforutsigbare situasjoner.

Det er rett og slett noe som glipper i Krøgers argumentasjon. Gitt at akademisering er ensbetydende med ugjennomtrengelig tåkeprat, er det ingen grunn til å ønske mer akademisk kunnskap i velferdsprofesjonene. Men hun kaller jo selv dette for kvasiakademisk. Dette er en form for akademisering som bryter med anerkjente akademiske standarder.

Studenter og andre som møter et nytt fag, tror ofte at det betyr høyt faglig nivå hvis en tekst er kronglete skrevet og vanskelig å forstå. For en erfaren fagperson kan den samme teksten framstå som et ubearbeidet førsteutkast. En utfordring for nye studenter er at de ikke kan vite om inntrykket skyldes det ene eller det andre. Derfor oppfordrer jeg gjerne viderekomne studenter til å lese pensumtekster fra begynnelsen av studiet på nytt. Tekster de strevde med å forstå, kan vise seg å være dårlig skrevet, eller de kan framstå som både gode og lettleste for en som kjenner terminologien. Tekster som traff dem og ga liten motstand, kan vise seg å være fulle av selvfølgeligheter.

I diskusjonen som har fulgt i kjølvannet av Krøgers utspill, har Toril Moi (Klassekampen 22. juni), Espen Schaanning (Klassekampen 23. juni) og Silje Bringsrud Fekjær (Aftenposten 4. juli) tatt til orde for at forskere bør skrive enklere. Det er gode grunner til å lytte til dem. Kjernespørsmålet er imidlertid ikke hvor enkelt eller hvor komplisert språket er, men om det er tilstrekkelig presist. Hvis man tar utgangspunkt i vitenskapssamfunnets krav til sannferdighet og etterrettelighet, er det nødvendig å utvikle et presist og nyansert språk med relevans for det aktuelle feltet. Der hverdagsspråket er fullt av omtrentligheter, forsøker man gjennom en fagterminologi å få fram vesentlige nyanser og øke presisjonsnivået. Dette gjør at fagtekster ofte vil være vanskelig tilgjengelige for en som ikke kjenner faget. Men noen ganger er det nødvendig å bruke ord og begreper som ligger tett på et alminnelig hverdagsspråk nettopp for å kunne uttrykke seg presist og sannferdig. Beskrivelser av menneskelig samhandling, som sykepleieren i møte med en pasient med en livstruende sykdom eller barnehagelæreren som observerer små barns lek, har neppe et tilstrekkelig presisjonsnivå om de framstår som livsfjerne, kjølige og byråkratiske. Det kan hende en samfunnsøkonom kan bruke begrepet ekvivalent om et barnehagebarn. Men i pedagogikken vil en slik begrepsbruk være både upresis og kynisk.

Sterke profesjonsutøvere

Barnehagelærere og sykepleiere trenger et presist fagspråk med relevans for profesjonen de skal utøve. De trenger også faglig tyngde til å skjelne mellom hva som er relevant akademisk kunnskap, og hva som er irrelevant eller kvasiakademisk. Faglig svake profesjonsutøvere vil ha lettere for å ta alt de får presentert som forskningsbasert, for god fisk. Det vi trenger, er faglig sterke profesjonsutøvere som er rustet til å kikke byråkrater, politikere og eksperter i kortene. Barnehagelærere med trening i å lese og vurdere forskningsartikler tror ikke at det er de som er dumme når de ikke skjønner det de leser, eller når ekspertene presenterer noe som ikke stemmer overens med deres kunnskap og erfaring. De vil også kunne vurdere om litterasitet er et begrep som tilfører deres arbeid med barns språk noe mer enn de vanlige norske ordene de kjenner fra før.

Med stortingsmeldingen Tid for lek og læring, som ble lagt fram våren 2016, foreslo regjeringen tiltak som ville kunne bety slutten på en barnehagetradisjon basert på en helhetlig tilnærming til omsorg, lek og læring. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ønsket blant annet å formulere læringsutbyttebeskrivelser på individnivå og lage en veiledende norm for barns språkutvikling. Meldingen møtte massiv motstand, og regjeringen fikk ikke gjennomslag for noen av de kontroversielle forslagene. En viktig årsak var et stort engasjement i fagmiljøet og en offentlig debatt der usedvanlig mange deltok. På en drøy måned ble over hundre innlegg om stortingsmeldingen publisert. De viktigste og mest velskrevne innleggene var ført i pennen av barnehagelærere med masterutdanning. Det var Birgitte Fjørtoft, som med innsikt, vidd og følsomhet forsvarte lekens sentrale plass i barnehagen. Det var Mona-Lisa Angell, som nøkternt og saklig viste hvordan regjeringen med et retorisk krumspring ville svekke barns rett til personvern. Det var Hanne Fehn Dahle, som forklarte hvorfor trygge relasjoner er avgjørende for å skape et godt læringsmiljø.Med faglig tyngde og gode argumenter var de med på å legge premisser både for sitt eget arbeid som profesjonsutøvere og for barns hverdagsliv i barnehagen.

Det er sjelden at en erfaren bokanmelder som Cathrine Krøger går gjennom pensumlitteraturen på et universitets- eller høyskolestudium. Vi kan ikke forvente at vilkårene blir så trange i mediebransjen at etablerte litteraturkritikere begynner på ingeniør- eller lærerutdanning. Vi som allerede tilhører disse fagmiljøene, må nok gjøre jobben selv. Å styrke profesjonsutøveres fagspråk og akademiske kompetanse ved å sørge for at flere tar masterutdanning, kan være et skritt i riktig retning.

Jeg ser også et behov for en sterkere offentlig debatt om fag- og forskningslitteratur. Krøgers kritikk av pensumtekster på sykepleiestudiet er et kjærkommet bidrag. Jeg håper at dette bare er begynnelsen, og at vi ser tilsvarende lesninger av fag- og forskningslitteratur på andre områder.

Dette essayet stod først på trykk i Prosa.

Les alle innspillene i debattene som er publisert på sykepleien.no