Mestringens mestere

I september ble jeg plutselig veldig opptatt av fotball for blinde og volleyball for benamputerte! Etter at Usain Bolt hadde dundret gjennom 100 meter og Olaf Tufte hadde rodd seg til en bronsemedalje i dobbeltsculler, var jeg innstilt på å slå av tv-en for en stund. Verdens beste atleter hadde reist fra Rio, så nå var det tid for bøker igjen. Men så en dag zappet jeg ved en tilfeldighet til basket for rullestolbrukere. Armløse bueskyttere og CP-rammete bocciaspillere hadde inntatt scenen. Da var jeg solgt! Kveld etter kveld holdt Paralympics meg i godstolen.

Sterke historier

At folk kan springe 100 meter på under 10 sekunder er selvfølgelig en bragd. Men har du gode bein og i tillegg hurtige gener, så er det tross alt et oppnåelig mål. Å spille bordtennis med racketen i munnen er derimot ikke bare noe du bestemmer deg for som tiåring. Paralympics handler om mennesker som har fått en forferdelig dårlig start her i livet. Det ligger derfor sterke historier bak slike prestasjoner. Roeren Birgit Skarstein mistet kraften i beina som 20-åring etter en badeulykke. Svømmeren Sarah Louise Rung tok den ene Paralympics-medaljen etter den andre, men starten på eventyret hennes var at hun som tenåring ble lam etter en legetabbe. Seileren Bjørnar Erikstad ble født uten armer, og hendene stikker rett ut fra skuldrene. Han gikk gjennom 25 operasjoner før fylte 14 år. Han bruker tennene for å seile, men var skuffet etter en femteplass i Rio.

Sterkest inntrykk gjør likevel belgiske Marieke Vervoort. Sprinteren, som bruker rullestol for å komme seg hurtigst mulig fram til målstreken, lider av en uhelbredelig sykdom som gradvis bryter kroppen hennes ned. Trening forsinker sykdomsprosessen, men Vervoort melder om et smertehelvete de færreste av oss kan forestille seg. Hun er avhengig av sykepleiere rundt seg døgnet rundt, tar sterke smertestillende og besvimer ofte. Hun sier hun vurderer å avslutte livet hver eneste dag, og har skrevet under på en eutanasi-erklæring etter belgisk lovgivning, slik at en lege kan gjøre slutt på hennes lidelser på et tidspunkt hun selv kan bestemme. I september fikk hun likevel en sølvmedalje på 400 meter.

Sentralt i beretningene til Paralympics-deltakerne er betydningen av mestring. Om du er Northug eller Skarstein, er trening det som skal til for å nå dine mål. Det er trening som skiller vinnerne fra andre. Northug er kanskje mesternes mester, men kulestøtende dverger og benamputerte spydkastere er mestringens mestere. De ikke har latt seg knekke av livets motgang. De vinner – uansett plassering!

Bred pensel

Medaljene i Rio har paradoksalt nok også en bakside. Historiene om hvordan mennesker trosser sine handikap og lidelser, har en lei tendens til å bli til suksesshistorier som det er vanskelig for andre å måle seg med. Det er ikke utøvernes skyld. Men når mediene maler deres prestasjoner med bred pensel, er det lett å glemme at det ofte handler om «enerne», det vil si om mer enn middels sterke personligheter som er i stand til å forsake det meste på vei mot sine mål. Det kan ikke nødvendigvis overføres til oss andre. Birgit Skarstein rodde seg til en fjerdeplass på sin distanse, og tidligere har hun slept seg i ukevis gjennom ulendt terreng sammen med Lars Monsen i tv-serien «Uten grenser». Det er lett å se på Skarstein som et forbilde. Men vi gjør nok klokt i ikke å gjøre henne til en mal for hvordan mennesker skal være når livet rammes av sykdom og elendighet.

Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere, heter det gjerne blant mennesker som har forsøkt å stå oppreist i sine personlige stormer. Helsepersonell som skal motivere sine pasienter til å trene, er også glad i denne metaforen. Stå på! Du kan! Ikke gjør sykdommen din til en begrensning!

Denne framstillingen om å ta sykdommen som en positiv utfordring, finner vi i en økende flom av Facebook-innslag, blogger, avisoppslag og pasientlitteratur der sykdomsforløp nærmest beskrives som en slags kognitiv reise til selvrealisering. All oppmerksomhet rundt mer eller mindre kjente personer som klarer seg bra gjennom strabasene, kan kanskje motivere noen. Men personlig synes jeg at det har blitt litt for mye av det gode. Jeg er redd for at vår tids utbredte trang til å iscenesette seg selv som vellykket og suksessrik, smitter over til de som kanskje har de dårligste forutsetninger til nettopp å bli det.

«Gave»

Det reiser noen spørsmål. Skal du henge med hodet hvis du mister et bein eller får en alvorlig kreftdiagnose? Eller skal du – som noen presterer – betrakte den dødelige sykdommen som en «gave», ja, endatil en berikelse i livet? Kan du få lov til å være ordentlig deppa når ulykken rammer eller kroppen spises opp innenfra? Eller er den nye mantraen at du ikke skal sutre, men heller trene, sette deg djerve mål og gjøre sykdommen din til en «mulighet»?

Nylig flashet blogger Caroline Berg Eriksen sin helt flate mage på Instagram, kun dager etter at hun fødte sitt andre barn. Hun fikk raskt 6 000 likes og flere hundre kommentarer. De fleste mener at Berg Eriksen kan være stolt av sin flate mage, og at magen «skyldes stor innsats og hard trening». Andre mener at mage-bildet bare bidrar til at andre får enda mer å sammenlikne seg med når de føder.

Min egen beundring for bloggerens prestasjon er mildt sagt begrenset, så jeg foretrekker folk som har lært seg å treffe blinken i bueskyting for armløse. Uansett mener jeg at vi skal være forsiktige med å dyrke en forestilling om at suksess er en mental greie og at det bare er en psyken som står i veien for å kunne lykkes med sin kropp. Om det hadde vært så enkelt at det bare er å bite tennene sammen for å kunne mestre egen sykdom med glans, hadde livet vært en lek. Men så enkelt er det ikke. Det er fint at noen klarer det, men deres heltehistorier må ikke gjøre rommet for å sørge, lide, fortvile og deppe trangere for folk flest.

– Alle ser meg lykkelig med medaljen. Men de ser ikke den mørke siden, uttalte belgiske Marieke Vervoort etter at festen i Rio var over. Det er noe å huske på for oss andre. Det er lov å ikke være vellykket, også som pasient.