Break a leg!

Som sykepleier og som mennesker flest går jeg av og til og kverner med noen tanker. For tiden har jeg en tanke om at direktøren muligens burde brukket lårhalsen.

Hvilken direktør? Vel, den der høyt oppe i systemet et sted. Eller at en relevant stortingspolitiker eller minister må bytte et ledd. Eller to. Jeg håper rett og slett at ledere som er med på å bestemme at alle nyopererte skal rett hjem fra sykehus uansett diagnose og tilstand, får erfare dette selv. Og så har jeg en god tanke om at de må bli friske nok til å begynne i jobb igjen, slik at de kan bruke disse erfaringene videre i jobben sin. Til hjelp for oss alle, i stedet for til besvær for oss alle.

Når et menneske blir operert

For hva skjer når et menneske blir operert? Jo, noe skal gro etterpå. Og hva må til for at noe skal gro? Jo, det må ha næring. Og hva må til for å få næring? Jo, mennesket må spise. Og hva må til for å spise? Jo, vi må ha mat. Og hva må til for å få mat?

Ganske mange mennesker bor alene, og hvordan er det å komme hjem to dager etter at den gamle hofta er byttet ut med ei ny og skulle klare seg alene? Tre til fire fullverdige måltider daglig er ikke nødvendigvis "a piece of cake" for en nyoperert som humper rundt på krykker og kanskje ikke kan bøye seg som han eller hun pleier.

Og om direktøren har fått en ny kneprotese, skal han eller hun vite at et nytt kne må brukes om det ikke skal stivne. De færreste klarer den jobben helt alene. Det kan være lett å bli sittende litt for mye hvis en bor i en leilighet og det er snø ute. Flere og flere kommuner har heldigvis bra med fysioterapeuter, hjemmerehabiliteringsteam og opplegg for hverdagsrehabilitering. Men når direktøren har fått et nytt kne skal han eller hun vite at det kan være opptil seks ukers ventetid på den fysioterapeuten som er førstevalget.

Innen de seks ukene har gått har kneet stivnet.

Til dere som sitter på toppen

Hør her, dere som sitter på toppene og bestemmer:

• Dere vil helst ha alle rett hjem. Tanken er god. Hadde bare alle kommunene vært klare til å ta imot den nyopererte med et rehabiliteringstilbud, og hadde alle bare vært i stand til å lage nok og rett mat til seg selv, vært nok fysisk aktive, eventuelt hatt pårørende som hjelper dem med dette, så hadde dette kunnet fungere.

Men slik er ikke virkeligheten.

• Avdelingene som skriver ut pasientene fra sykehus MÅ kunne ta hensyn til den aktuelle kommunes rehabiliteringskompetanse og -kapasitet. Dessuten må det vurderes om fysioterapi to til tre ganger per uke er nok for den enkelte, dersom resten av uka trolig blir helt stillesittende. De avdelingene som skriver ut pasientene MÅ også kunne ta hensyn til om det er sannsynlig at pasienten vil kunne klare å lage seg mat hjemme. I tillegg skal pasienten ha legetime for eventuelle sårsjekker og blodprøver, og hverdagen skal gå sin gang med klesvask, oppvask, renhold, nok søvn og annet.
• Vi mennesker er et hele, ikke bare et kne eller ei hofte.
• Det fins rehabiliteringsinstitusjoner som kan ta imot nyopererte pasienter nesten til enhver tid. Her får den nyopererte direktøren tilrettelagt mat tre til fire ganger per døgn, fysioterapi fem dager per uke, sykepleie/legetjenester etter behov, og rommet blir vasket. Denne delen av spesialisthelsetjenesten tilbyr spesialisert tverrfaglig rehabilitering.
• Samhandlingsreformen kom før alle kommunene var klare for det. Jeg håper alle kommunene en dag har et godt utbygget rehabiliteringstilbud. Det har de ikke ennå.

Så direktør: Break a leg!