Ryggsmertepasienten

Gry Dølemo, sykepleier ved akuttmottaket på Sørlandet sykehus i Arendal, beskriver en erfaring med sepsis slik:

Akuttalarmen går, akuttoppdrag på en kvinne med sterke ryggsmerter. Innmeldingen oppgir høy feber, Glasgow Coma Scale 14, hypotensiv og mulig infeksjon. Sterke ryggsmerter, hodesmerter. Mulig nakkestiv? Medisinsk team igangsettes, og for,- bakvakt, to sykepleiere fra mottak, og bioingeniør ankommer stuen. Det diskuteres mulig meningitt, sepsis, ukjent fokus. QSOFA-kriteriene er foreløpig én, blodtrykket er under 100. Vi har ikke fulle vitale parametere på pasienten. Det gjøres klart til blodgass, intravenøs tilgang, rask antibiotika. Spinalpunksjon forberedes. Medisinsk BEST kurve er klar.

Ambulansen kommer, pasienten ligger urolig på båren. Snakker usammenhengende. Rødme og hevelse på begge underarmer. Puster med åpen munn, smerter i begge armer. Pasienten kommer over i seng, og mange ting gjøres samtidig. Undersøkelse, blodgass, monitorering, blodprøver, intravenøs tilgang. Temperatur 39ºC. Ingen synlige petekkier, ikke nakkestiv ved undersøkelse. Ikke lyssky. Lege avventer med spinalpunksjon. Perfalgan intravenøst gis, det igangsettes antibiotika. Pasienten har nå to QSOFA-kriterier, blodtrykk og respirasjonsfrekvens som er målt til 30 i mottak. Pasienten klarer ikke redegjøre for hevelse/rødme/varmeutvikling i begge armer. Ingen synlige skader/merker. Blodpropp? Lokal infeksjon? Under undersøkelsen avdekkes det at pasienten har nedsatt nevrologisk status i begge ben, og oppgir også at det er vanskelig å late vannet. Pasienten har vanskelig for å fortelle når dette begynte, svarer bare delvis adekvat på tiltale. Blærescann tas, lite i blæren. Lege rekvirerer akutt CT, bildene viser abscess i columna med fare for tverrsnittslesjon. Det besluttes å frakte pasienten akutt til annet sykehus med luftambulanse, overføring skjer kort tid etter.

– Denne situasjonen viser hvor komplekst det er å jobbe i et akuttmottak, sier hun i ettertid.

– Hvor fort situasjoner kan endre seg på få minutter, og hvilke krav dette stiller til oss av kunnskap, erfaring og handlingskompetanse. Hvor viktig det er med samarbeid på tvers av grupper, å si hva en tenker, planlegge høyt og jobbe sammen. Bruke det kliniske blikket og arbeide raskt. I denne situasjonen gikk jeg fra å vite om en pasient med ryggsmerter, til å stå i et medisinsk team hvor initialtanken var meningitt/mulig sepsis, til nevrologisk endret status og deretter til truende tverrsnittslesjon. Alt dette samtidig som en skal ha pasienten – mennesket i fokus. Man skal informere, trygge, undersøke, bistå, utfører handlinger, gi omsorg, roe pasienten, snakke til, ikke bare over og forbi. Holde hånden, møte blikket. Og tørke tårene som kommer med beskjeden.

Hun sier utfordringen er å klare alt dette og samtidig være faglig og kompetent og stå i ansvaret hun har fått tildelt.

– Det er viktig å ha teoretiske kunnskaper på plass, samtidig som jeg bruker det kliniske blikket jeg har opparbeidet meg gjennom mange år som intensivsykepleier. På tross av lang erfaring, lærer jeg noe nytt hele tiden, noen ganger store ting, andre ganger er det små nyanser som gjør at jeg ser ting på en annen måte. Jeg legger vekt på å dokumentere nøye, det er viktig, men det krever også kunnskap om hva en ser og hva som er viktig og relevant å formidle, påpeker hun.

Les også: - Vi må være litt paranoide