Kan jeg få litt mer is i drinken, søster

En sykepleier var «søster», og fy skamme om de ikke ofret seg og levde opp til forventningene. Jeg har så ofte tenkt: Hvorfor er det slik at de som betyr mest for oss i perioder av vårt liv, skal ha så dårlig betalt?

Etter jeg ble alvorlig hjertesyk, har livet mitt snudd seg på hodet bokstavelig talt. Jeg må se ting i et helt nytt perspektiv. Dager kommer og dager går, og jeg forsøker hver dag å ikke gjøre livet mitt til et venterom. Vakre stunder bevarer jeg i mitt hjerte, som så ofte banker for raskt og uten kontroll.

Jeg har blitt kjent med så mange hardtarbeidende sykepleiere. Nå når dette skrives, ligger jeg på Drammen sykehus og venter på å komme til Rikshospitalet. Sykepleiere kommer og går. De følger oss pasienter med gode øyne og vennlighet. Hva er det som driver sykepleierne til å fortsette? Det er i alle fall ikke lønnen! Sykepleiere bør etter min mening lønnes som ingeniører. Jeg nevnte det for en venn av meg som jobber son ingeniør. Han var mer enn enig.

Å holde ut

Jeg lå på et sykehus i Oslo. Morfinen kom raskt på plass i åren. Jeg kjente at hjertet mitt roet seg, og jeg falt til ro. Det var på et akuttmottak. Mange pasienter lå bak flagrende gardiner. Jeg lukket øynene og hørte lyden av mange forskjellige sko som gikk rundt. Callinger som pep, og leger som måtte komme raskt.

Mitt i alt dette ble det plutselig ropt ut: Søster, jeg må altså ha avføring. Jeg var såpass sløv av medisinene at jeg orket ikke åpne øynene, men tenkte at dette måtte jeg huske, om jeg kom til å glemme alt annet. Det ble helt stille på akuttmottaket. Det var akkurat som alle hadde hørt det som ble sagt.

Jeg var på vei til et lykkeland inni meg et sted. Inn i mitt avlukke av gardiner kom en sykepleier. Han skulle ta blodgass av meg. En nål skulle stikkes rett inn i en av arteriene i nedre del av underarmen min. Jeg smilte til ham, og tenkte at livet var ikke så verst, likevel. Jeg var i både gode hender og i snille hjerter.

Så ble stillheten brutt: Skal jeg få ha avføring, eller hvordan er det?

Løvetannen som fikk seg en blåveis

Da jeg var barn, lette jeg alltid etter blåveis. Mor sa ofte til meg: Plukk med en blomst til meg, gutten min. Hun elsket blomster, og farger og noen andre ting som ikke var så bra for henne. Likevel vil jeg si at jeg hadde verdens beste mamma. Hun fødte meg inn i en lykkelig verden. Det var en brutal tvillingfødsel. Mor overlevde, og begge tvillingene det samme. En sykepleier hadde kastet seg over meg, og båret meg tett inntil seg. Mor var utslått og maktet ikke så mye. Hun hadde sagt til de som kom på besøk: Dere må ikke se så mye på gutten min. Det er ikke sikkert at han klarer seg

Jeg er så takknemlig for at mor ammet meg så mye hun kunne, og over alt. Det har betydd at livet mitt kunne fortsette, tross at jeg var veldig prematur.

En dag vil Norge mangle enda flere sykepleiere enn de gjør nå. Det er fordi betalingen som blir gitt er alt for dårlig. Etter mange netter i sykehussenger har det blitt gode samtaler og undringer for meg. Hengivenhet og omtanke som jeg ikke trodde var mulig. Sterke og trygge menn og kvinner som gir oss håp og troen på at alt vil gå bra. Selv når alt håp er ute, holder de hender til hjertet stopper, og monitoren piper jevnt en lyd som betyr at livet har ebbet ut.

Jeg håper for vårt gode lands del at vi lager en kampanje for sykepleierne. Går i tog med dem når de protesterer på lønnen de får, og gir dem lønn som fortjent. Håper de ansvarlige politikere gir sykepleierne et skikkelig løft, og det nå!

Kallet holder lønnen nede

Jeg er helt sikker på at mange sykepleiere fortsatt føler seg kallet til jobben. Det er noe de vil fordi hjertet deres brenner for mennesker. Idyllen i legeromaner hvor en sykepleier forelsker seg i legen, og får det godt resten av sine dager, er en mega illusjon, som stort sett finnes i romaner og TV-serier.

Sykepleiere kan ikke leve at sitt kall!

Det ville vært fornuftig av de som bestemmer lønnen til sykepleierne å ta grep. Løfte dem opp og hylle dem for jobben som blir gjort. La politikk og polemikk reise på havet, legg hånden på hjertet ditt, kjære stortingspolitiker. Tenk at en dag blir det din tur til å trenge tjenestene som sykepleierne gir og utøver.

«Jeg er her hos deg»

Bøy hodet ditt i takknemlighet for all omsorg som blir gitt. Jeg takker for at dette kommer på trykk i Sykepleien. Jeg måtte bare skrive det! Jeg har ikke tid til hånden min, sa jeg en gang til en sykepleier på intensiv. Hun så på meg, og sa: Jeg er her hos deg.

Det er i slike stunder jeg er så glad for at jeg kan bli mottatt av mer enn et kall. Ekte nestekjærlighet er praktisk handling. Takk til deg, sykepleier for at du holder ut.

LES: - Sykepleierne avskammet meg