Refleksjon etter et endt yrkesliv

Jeg hadde egentlig en plan om å utdanne meg til doktor, men har aldri angra på at jeg ble sykepleier og var ferdig «søster» ved Aker Sykepleierskole i januar 75.

Vi var det første kullet som slapp pliktår, og vi gikk fra å være elever til å bli studenter i løpet av utdanningen. Jeg starta å jobbe på sosialmedisin på Aker, men trivdes ikke og fikk etter hvert begynne på prematuravdelingen ved Ullevål sykehus.

Gravide narkomane

På slutten av 70-tallet begynte de narkomane å føde barn uten at hjelpeapparatet var forberedt i det hele tatt. Jeg lærte at det var viktig å ha kontakt med barnevernstjenesten og sørge for å melde bekymring,

Fra prematuravdelingen forsvant jo barna etter hvert, og jeg fant ut at det kunne vært interessant å bli helsesøster for å få mer kontinuitet i kontakten med barn og familier. Etter helsesøsterskolen opplevde jeg at det kunne være nyttig å få egenterapi for å få bedre innsikt i min egen barndom og mitt eget følelsesliv. Dette gjorde meg trygg til å kjenne på og utfordre foreldrene ved for eksempel depresjon.

Viktig å få inn far

Som fersk helsesøster fikk jeg opplæring i å lede Gustafsson-grupper der foreldre med like gamle barn ble samla til hver konsultasjon. Jeg lærte mye om «likemannsarbeid» ved å høre hvordan foreldrene ga råd til hverandre om hverdagsproblemer som søvn og søskensjalusi.

Jeg lærte også at det var viktig å få inn far, som til da hadde vært lite på helsestasjonen. Jeg ble interessert i å se på forskjeller i reaksjoner hos mor og far, for eksempel i et sorgarbeid, så jeg starta med samtaler for foreldrepar på helsestasjonen. Siste gang jeg sendte videre til familievernkontoret i stedet for å ta samtalene selv, var et foreldrepars forskjellige reaksjoner ved å få et funksjonshemmet barn. Ja, mor og far sørger forskjellig og kan fort feiltolke hverandre!

Når både mor og far deltok i gruppene på helsestasjonen med andre foreldrepar, var det spennende å høre hvordan de delte sine opplevelser: Fedrene kunne støtte andre fedre og mødrene støtta mødrene.

Måtte tørre å spørre

Jeg oppdaget mye fordi jeg turte å spørre, for eksempel om manglende samspill mellom foreldrene og dyp svangerskapsdepresjon. Jeg sendte mange bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten.

Det var mange morsomme episoder, for eksempel når tvillingpappa møtte med tvillingmamma til første avtale på helsestasjonen på morgenen etter at toåringen var levert i barnehagen, og far stilte opp med slipset hengende ut av lomma. Der hadde det gått for seg om morgenen!

Smitteoppsporingsarbeid

Jeg var så heldig at jeg fikk være med å starte og lede Helsestasjon for ungdom i ti år. Vi drev mye abortveiledning der målet var at jentene visste at dette var det riktige valget for dem i den situasjonen de var i. Fra før av hadde jeg hørt om prester og leger som fikk kjønnssykdommer på do, men jeg visste ikke at det gikk an å få klamydia fra TV, slik noen gutter presenterte det. De hadde ligget med hverandres kjærester, og det var et virvar av smitteoppsporingsarbeid.

Jobb i barnevernstjenesten

Etter oppjustering av barnevernstjenesten for Sandman-midler (Matz Sandman ble landets første Barne- og familieminister i 1991), fikk jeg et engasjement i barnevernet: I arbeid med familiene innenfor barnevernstjenesten opplevde jeg å kjenner igjen sakene fra helsestasjonen, jeg hadde sett dem før det hadde blitt barnevernssaker.

Så lagde vi et tverrfaglig prosjekt for forebygging med fokus på mestring, Det var utrolig rørende å få være vitne til hvordan disse damene i prosjektet tok tak i livene sine og endra dem da de fikk hjelp til å se hva de faktisk fikk til i en vanskelig livssituasjon! En gikk ned 40 kg i vekt, en annen tok utdanning som hjelpepleier og en begynte å jobbe etter å ha hatt uførepensjon i 20 år.

Heldigvis er det mange som skjønner at det er verdt å satse på helsesøstrene i tidlig forebygging!

Brukernes egenkompetanse

Like før jeg fylte 50 avslutta jeg «Nettverksintervensjon, teori og metode» ved Diakonhjemmet (selv om min mor syntes jeg var for gammel til å ta mer utdanning). Da fikk jeg min ideologi satt på plass: Nettverkets kompetansehierarki setter brukernes egenkompetanse på topp. Hurra! Jeg ble imponert over hvor mye kompetanse, ressurser og styrke som ligger latent i nettverket. Jeg tenker at nettverksmetodikk er en stor ressurs å ta i bruk for helsevesenet.

Seksuelle overgrep

Gjennom «Akershusprosjektet» fikk jeg opplæring og kursing til å delta i et tverrfaglig team mot seksuelle overgrep mot barn i kommunen. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var historien om en lærer. Mange undra seg over han i mange år uten at det ble tatt tak i.

Jeg tenker det er viktig at kommunene har et liknende forum der man kan komme og stille spørsmål. Heldigvis er det nå færre saker med mistanke om overgrep som henlegges. Avhør av barn er blitt mye bedre, og flere saker fører til dom, selv om dommene fremdeles er lave.

Brukeren er eksperten

De siste seks åra av mitt yrkesliv jobba jeg ved en BUP-døgninstitusjon der jeg lærte å bruke KOR/FIT Outcome (klientorientert resultatstyring) som jeg jo hadde hatt lenge i hjertet mitt. Der er brukeren eksperten, som jeg lærte i nettverksutdanningen. KOR er et verktøy for å sjekke og korrigere retning for terapien. Barn kan også si mye om dette. Jeg ble imponert over å få høre fra en syvåring hvordan han ville ha det, og over en far som sa at jeg var for hektisk under foreldresamtalen. Da kunne jeg rette på dette til neste gang. KOR-metoden går ut på å hjelpe bruker til å finne sine mål og justere terapien etter det.

Hadde ikke alle svar

Som «behandler» i forskjellige settinger husker jeg godt første gang jeg sa «jeg vet ikke hvor vi skal begynne» i en sak med spørsmål om seksuelle overgrep mot barn, og så var det helt greit at «eksperten» ikke hadde noe svar. De som kom og ba om råd om hva de skulle gjøre, syntes også dette var vanskelig, og det var greit at teamet vårt ikke kunne gi råd med en gang.

Ikke hjelpe uansett

Det største paradigmeskiftet i min karriere som sykepleier er vel at vi ble utdanna til å skulle HJELPE uansett om den antatte hjelpetrengende VILLE ha hjelp eller ikke. Og sykepleieren skulle definere hva slags behov den hjelpetrengende hadde, uten å spørre. Nå er heldigvis «brukerstyring» blitt et begrep, og jeg håper dette også blir en reell virkelighet.

Jeg er bare takknemlig

Jeg er takknemlig for at jeg lærte å se brukerens egne ressurser og ressursene i nettverket og håper jeg var ydmyk til det!

Jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har lært i mitt yrke som sykepleier! Det har aldri vært kjedelig.