Lærer deg sykepleiepensum gjennom fortellinger

– Jeg opplever at historier engasjerer på en helt egen måte, sier Kristin Hartveit Hansen, sykepleier og universitetslektor ved NTNU på Gjøvik.

Hun har nettopp gitt ut boken Fortellinger fra et sykehjem, en fagbok i skjønnlitterær form.

Bruker narrativer

Her følger leseren sykepleiere, sykepleierstudenter, pasienter og pårørende ved det fiktive Tindvedtunet sykehjem. Kristin Hartveit Hansen forteller hva som skjer rundt dem, deres tanker og refleksjoner.

– Å bruke narrativer kan berøre og skape refleksjon, forklarer hun på telefon fra Gjøvik.

– Det er studier som viser at studenters bruk av narrativer kan gi økt evne til empati, i den grad det kan måles. Man kan bli flinkere til å se andre innenfra og seg selv utenfra.

Tenkte det var en vill idé

For henne har fortellinger alltid vært viktige.

– Jeg har dysleksi, og det har gjort at jeg hele livet har måttet lage historier og finne andre måter å lære på enn å ta notater. Pensumet i statistikk på masterutdanningen, for eksempel, måtte jeg se for meg som en teaterscene, sier hun og ler litt.

Ideen til boken om Tindvedtunet sykehjem kom på biltur over Dovre. En venninne hadde lest en bok om bedriftsutvikling, skrevet som en fortelling fra en produksjonsbedrift.

«En slik bok kan du skrive, Kristin», sa hun.

– Jeg tenkte det var en vill idé, sier Kristin Hartveit Hansen.

Men hun leste boken om bedriftsutvikling og ble overbevist. Sånn kunne en fagbok i sykepleie også skrives.

Hjerte for sykehjem

– Hvorfor skriver du fra sykehjem?

– Jeg følte det var nærmest meg, men jeg kunne skrevet fortellinger om grunnleggende sykepleie fra andre steder i helsevesenet. Jeg har bare jobbet i sykehjem ett år selv, men som universitetslektor er jeg mye på sykehjem som veileder. Hjertet mitt er stort for sykehjem.

– Hvordan laget du universet i boken?

– Når jeg er ute og veileder, får jeg muligheten til å observere. Jeg hører også mange historier fra studentene mine og sykepleierne i praksis. Det har inspirert meg til å skrive fortellingene.

Hun presiserer at universet hun har skapt er fiktivt.

– Med unntak av én historie. Men den var det en nær person som bad meg om å ta med og navn, kjønn og alle slike ting er endret så det er umulig å identifisere hvem den handler om. Skulle noen kjenne igjen historier, tror jeg det er fordi de er ganske allmenne.

For liten bemanning

Hun har en liten frykt for at noen vil si hun viser frem et glansbilde av et sykehjem.

– Det er ting jeg ikke berører, og mange frustrasjoner de som jobber på sykehjem kan kjenne på. Dette er først og fremst tenkt som en bok for førsteårsstudenter i sykepleie, og da konsentrerte jeg meg om den grunnleggende sykepleien og læringen rundt den.

– Det kommer tydelig frem at de til tider er underbemannet?

– Det er bra det kommer frem. Bemanning har betydning for kvaliteten på sykepleie. På sykehjem kan ansatte ha et stort samvittighetspress på det de ikke rekker. Uønskete hendelser kunne vært unngått med bedre bemanning og mer kompetanse.

– Det virker som det hadde vært fint med flere sykepleiere?

– Ja. På sykehjem skjer det veldig ofte noe uforutsigbart. Bemanningen er kanskje grei hvis driften er helt forutsigbar, men med en gang det oppstår en akuttsituasjon eller noe skjer, blir det knapt.

Vil vise hva sykepleie er

Kristin Hartveit Hansen viser til at det å jobbe på sykehjem er veldig komplekst.

– Sykepleierne kan gå fra et rom hvor de har tent lys for en døende til en situasjon med en dement person som kanskje hyler og skriker. Det er mange skifter, men disse skiftene er også en grunn til at mange elsker å jobbe der.

Med boken vil Hansen også å gi studentene bedre grep om hva sykepleie er.

– Dessverre ser det ut som andre helsefagstudenter har bedre svar på hva som er det spesielle med yrket de skal inn i. Sykepleierstudenter kan si at de kanskje jobber med det medisinske. Men sykepleiere gjør mye mer enn medisinske prosedyrer. Mitt håp er at fortellingene kan være med å skape større bevissthet rundt dette.

Erfaring viktig i kunnskapsbasert praksis

Alle fortellingene er knyttet til prosedyrer, og Kristin Hartveit Hansen henviser til sekundærlitteratur, ikke forskningsartikler.

– Jeg vurderte å ha henvisninger i teksten, men det ødela litt for den litterære formen jeg ønsket å ha. I stedet ble det fotnoter som viser til nettsteder der studenten kan hente mer kunnskap og være kritisk til hva de leser og diskuterer.

Det hun håper, er at boken bidrar til å oversette teori til praksis og at studentene vil se at det de lærer på skolen har relevans for det som skjer der ute.

– Hva slags reaksjoner får du på formen du har valgt?

– Veldig begeistring så langt. Jeg tror det er et savn etter dette. Det kan hende vi skolerer studentene altfor fort inn i det akademiske, og at det kan være hemmende for det faglige utbyttet. Jeg tror det til å begynne med kan være forløsende for dem å kunne skrive uten å ha så strenge krav til form og referanser.

Hansen viser til at erfaring også er en del av kunnskapsbasert praksis.

– Men kanskje er det en del som blir litt lite lagt vekt på. Kan hende det å få praksisnære historier kan gjøre det lettere å tilegne seg forskning. Det er viktig at det man gjør bygger på evidensbasert kunnskap. Jeg tror fortellinger kan være et godt supplement.