Nå kan de kurere alle med hepatitt C – hvis de finner dem

– Da jeg våknet, sto Øystein over meg.

Bjørn Arvid Børjesson kom til et punkt der han skjønte han måtte be om hjelp. Etter mange år med rus var han helt nedkjørt. «Nå er jeg sliten, dere må hjelpe meg», sa han til sosial vakttjeneste i Oslo. De skaffet han plass på Prindsen mottakssenter, som samordner hjelp til rusbrukere i sentrum. Det var der han våknet.

Trodde ikke det var så farlig

Mannen som sto over ham, var sykepleier Øystein Sager Backe. Han og kollega Tarjei Strand Foshaug holder til på Prindsen i andre etasje. Her driver de, sammen med lege Kjersti Ulstein, en gatenær hepatitt C-klinikk.

– Jeg visste at jeg hadde hepatitt C, forteller Børjesson.

– Men jeg hadde ikke fått meg til å gjøre noe med det. Jeg trodde ikke det var så farlig. Og jeg hadde hørt at behandlingen hadde så fæle bivirkninger.

Et gjennombrudd

Øystein Sager Backe visste også at Børjesson var smittet, fordi Børjesson hadde vært innom klinikken et par år tidligere. Men han kom aldri tilbake. Sykepleierne hadde forsøkt å få tak i ham, uten å lykkes. Da Backe hørte at Børjesson var kommet til Prindsen, gikk han ned en etasje for å tilby behandling. Ikke en behandling med store bivirkninger og usikkert resultat, slik den gamle interferonbaserte metoden ga, men en behandling så å si uten bivirkninger og der nesten alle, 95 prosent, blir kvitt viruset.

Behandlingen, direktevirkende antiviraler, sees på som et av de store gjennombruddene i moderne medisin. Utfordringen er å få gitt den til de som er smittet.

Redd for gammel behandling

Tarjei Strand Foshaug sier mange med hepatitt C har en berettiget frykt for den gamle typen behandling, og at de ikke kjenner til den nye. Den gamle, med interferon, ga svært plagsomme og til dels alvorlige bivirkninger. Noen trodde det var cellegift. Å ta slike medisiner mot en sykdom mange ikke merket noe til, fristet ikke alle. Dessuten var de heller ikke alltid effektive. Bare halvparten ble kvitt viruset.

– Vi bruker mye tid på å forklare at det ikke er sånn lenger, sier Tarjei Strand Foshaug.

Smitter gjennom sprøytebruk

De nye medisinene kom i 2014, til en svimlende sum. De var så dyre at ikke alle fikk, bare de med en påvist leverskade. De andre, som ennå ikke hadde skader på leveren, men som kunne unngått dem ved behandling, fikk ikke. Men etter en anbudskonkurranse gikk prisen ned, og fra 1. februar 2018 har alle med hepatitt C fått tilbud om behandling. 

– Hvis vi når dem, sier Øystein Sager Backe.

I Norge er de fleste, 80 prosent, av dem med hepatitt C smittet gjennom bruk av rusmidler. Viruset smitter gjennom blod og kan overføres gjennom deling av sprøytespisser, kokekar og annet brukerutstyr. Mange som er smittet, lever liv litt på siden av A4. Ikke alle greier å følge opp timeavtaler. Å nå frem med informasjon kan være en utfordring.

– Det holder ikke med en innkalling.

25 i aktiv behandling

På kontoret på Prindsen pakker han ut dagens blodprøver. En koffert ligger åpen, fylt med prøvetakingsutstyr og reagensglass. Sammen med Tarjei Strand Foshaug – de er alltid to – reiser han ut til avrusningsinstitusjoner, bofellesskap og andre steder de kan treffe på rusbrukere eller tidligere rusbrukere. De tilbyr blodprøver for å sjekke status og etter hvert behandling til dem som tester positivt. Om nødvendig drar de hjem til folk.

– Vi driver oppsøking hele tiden, sier de.

Klinikkens lege, Kjersti Ulstein, sier de i begynnelsen trodde drop in var det som skulle til.

– Men da ble vi sittende og vente. Så sykepleierne reiste heller ut. Man skulle kanskje tro det er en dyr måte å gi behandling på, men det er mye dyrere å betale fagfolk for å sitte på et kontor ingen kommer til.

Som lege ser hun gjennom alle prøvesvar og går gjennom alle pasienter i jevnlige møter med sykepleierne.

Ulstein erfarer at mange av pasientene deres trenger et ekstra push for å komme i gang med behandling.

– Problemet er ikke at de ikke vil, men at det er så mange andre ting i livet deres som dukker opp.

Akkurat nå er 25 i aktiv behandling. Målet for 2018 er 100. Det betyr 100 mennesker som kan unngå leverskade, skrumplever, eller chirrose, leversvikt og leverkreft. Dessuten 100 færre som kan gi smitten videre.

– Dør av hepatitt C

Hepatitt C er blitt kalt den stille epidemien. Den har gått parallelt med hiv, men gjort langt mindre ut av seg. Mens folk døde av hiv, merket få noe til at de var smittet med hepatitt C. Siden viruset i hovedsak rammet rusbrukere, var det få som talte de smittedes sak. Skadene på leveren kommer etter mange år, kanskje 30, men til gjengjeld er de irreversible når de har ført til chirrose.

– Folk dør av hepatitt C også, sier Øystein Sager Backe.

I Norge har det vært en voldsom økning av primær leverkreft. Man vet ikke årsaken, men antar det blant annet skyldes hepatitt C.

Heidi Hansen i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (Rio) erfarer at det er lite kunnskap om viruset, ikke bare i rusmiljøene, men også blant leger.

– Hepatitt C er liksom noe man bare har. Leger kan si at «det er ikke så farlig, vi venter til du har skader på leveren». Men da er skaden allerede skjedd.

Det har hun venner som smertelig har fått erfare.

– En klarte å straighte seg opp. Han ble rusfri og utdannet seg. Så fikk han skrumplever, forteller hun.

– Han var 48 og hadde levd friskt og sunt i tre år. Men så følte han seg slapp, gikk til lege og fikk diagnosen. Nå må han holde skrumpleveren i sjakk med blant annet strengt kostholdsregime.

Kan behandle i aktiv rus

At mange smittede er i aktiv rus, har også vært med på å komplisere behandlingen. Anslag sier at det er minst 4000 av dem med kronisk hepatitt C i Norge som har pågående sprøytebruk. De utgjør «kjernen» av epidemien ved å bidra til å spre smitte.

Heidi Hansen sier det er mange fordommer mot å behandle mennesker som ruser seg.

– For eksempel at rusbrukere fort blir smittet igjen, og at det da ikke er noen vits å behandle, eller at det ikke er mulig å behandle folk som ruser seg.

Tidligere var det ikke anbefalt å behandle hepatitt C ved samtidig bruk av illegale rusmidler. Øystein Sager Backe sier det blant annet handlet om at den gamle formen for behandling var så krevende at den var vanskelig å følge opp ved samtidig rusbruk.

Men studier har vist at de nye medisinene mot hepatitt C er like effektive hos rusavhengige som hos andre. På Hepatitt C-klinikken behandler de mennesker i aktiv rus, men avventer litt hos de mest kaotiske.

Backe sier de har lyktes med å gi behandling til de aller fleste de har nådd frem til. Det er noen veldig få unntak.

For å få det til må de oppsøke brukerne, være reale og få gode allianser. De har jobbet med brukergruppen og lavterskelapparatet lenge. Foshaug på sprøyterommet, Backe i feltpleien.

– De kjenner oss, sier Foshaug.

Enkel behandling

Behandlingen består i én pille hver dag i åtte til tolv uker. For en av brukerne ble løsningen å legge dosetten på sprøyterommet, der var han innom hver dag.

– Folk er vanemennesker, sier Backe.

– De fleste står i kø et sted, har faste gjøremål som gir et kontaktpunkt.

– Eller vi kan alliere oss med hjemmesykepleien, sier Foshaug.

– Om de har et sted å bo.

– Fikk meg til å tenke

– De gutta jobber med hjertet, sier Bjørn Arvid Børjesson.

Han er nå fri for hepatitt C. Bivirkninger av medisinene var ikke noe problem.

– Om det var noen, merket jeg ikke noe til dem, sier han.

– Jeg har blitt frisk.

Den morgenen Øystein Sager Backe sto over ham, begynte han å tenke. Noen måneder senere, da han hadde fått plass på rehabiliteringssenter og begynt å få skikk på livet, tok han kontakt med Hepatitt C-klinikken på nytt.

– Jeg vil si at de dro tak i meg, sier han.

Kom til fengselet

Etter påbegynt kur skulle Børjesson inn til soning.

– Jeg prøvde meg på en spansk en, sier han og smiler litt.

– Jeg snakket med Øystein dagen før jeg skulle inn, og ville han skulle hjelpe meg til utsettelse på grunn av behandlingen. Han sa det nok ikke ville gå, og at det gikk utmerket godt å ta kuren i fengselet. 

– Da jeg ble hentet dit, var jeg litt muggen.

I dosetten hadde han ingen medisiner igjen.

– I fengselet forklarte jeg at jeg måtte ha medisinene. Hepatitt C-klinikken ordnet det sånn at jeg fikk nye samme dag.

Mens han var i fengsel, kom Backe og Foshaug på besøk og tok blodprøver.

– Jeg er veldig glad for det. De vil følge opp med nye prøver om et par år for å sjekke at jeg ikke er smittet på nytt. Men jeg vil gjøre alt for ikke å havne i dritten igjen.

Sier mye rart

Også Børjesson tror mange ikke er klar over hvor farlig hepatitt C kan være.

– Det er mange vandrerykter. Som at viruset kapsler seg inn og ikke gjør noen skade lenger når det blir kronisk. Folk sier så mye rart. Jeg prøver å hjelpe alle jeg kan, jeg ber dem ta kontakt med guttene.

Han sier han alltid har vært nøye med å bruke eget utstyr, men det var en gang han delte med en kjæreste.

– Jeg tror det er få som ikke har delt, sier han.

– Jeg har sett folk glemme igjen en blodig løsning. Jeg har sagt de ikke må gjøre det, men folk tenker ikke på hepatitt C som en trussel.

Bekymret for de unge

På Hepatitt C-klinikken er de mest bekymret for de unge brukerne.

– Vi tror de har den mest ukritiske bruken, sier Øystein Sager Backe.

– De har ikke opplevd hiv som en dødelig trussel og tatt forholdsregler mot blodsmitte, de er ikke i LAR-apparatet, og de er så unge at de ikke har utviklet skader på leveren. Mens de eldre i noen grad oppsøker oss, strever vi mer med å nå de unge. En måte er å nå dem via sprøyterommet. Og så skulle vi gjerne kommet inn i fengslene og informert og testet der.

Sykepleiere gjør alt

Som sykepleiere har han og Foshaug hånd om brukerne fra de tester dem, til de er ferdigbehandlet. De avdekker smitten, formidler diagnosen, undersøker leveren med leverelastografi for å avdekke arrdannelse og utvikling av chirrose, administrerer medisiner, konfererer med lege på klinikken og eventuelt infeksjonsmedisiner og følger opp med blodprøver. De tror det er en effektiv måte for å få gitt behandling til flest mulig.

Det er Olav Dalgard enig i. Han er professor og spesialist i infeksjonsmedisin ved Akershus universitetssykehus og var de første årene på Hepatitt C-klinikken hver fjortende dag og utredet og behandlet pasienter.

– Men nå har jeg overlatt mer og mer til sykepleierne, sier han.

– Det går helt fint. 99 prosent av det jeg gjør, kan de også gjøre.

Selve behandlingen må han skrive ut, siden den er på såkalt H-resept, som må skrives ut av lege ansatt i helseforetak. Det er også helseforetakene som betaler for behandlingen.

– Men det er bare en telefon, så ordner jeg e-resept, sier han.

Spesialist i bakgrunnen

Pasienter med chirrose, eller skrumplever, skal ha tilsyn av spesialist. Det kan også være nødvendig ved samtidig hiv-infeksjon eller om pasienten går på legemidler som interreagerer med hepatitt C-behandlingen.

Men det krever ikke en spesialist til stede i hverdagen.

– Det holder med en i bakgrunnen, som er tilgjengelig for dem som måtte trenge det og ønske det, sier Olav Dalgard.

Om han skal peke på noen ulemper ved å primært bruke sykepleiere, er det at de har mindre dybdekunnskap og mindre mulighet til å håndtere bredden av helseproblemer rusbrukere kan ha.

– Til gjengjeld er de bedre kjent med rusfeltet, og mye flinkere til å hjelpe til med sosioøkonomiske tiltak. Jeg ser at Hepatitt C-klinikken også er en mulighet til å knytte rusbrukerne til andre typer tjenester, sier han.

Teste og behandle

Dalgard peker også på at spesialistene i infeksjonsmedisin i høy grad er knyttet til sykehusene, mens sykepleierne er mer mobile og fleksible og kan nå rusbrukerne der de oppholder seg.

– Håpet er å eliminere hepatitt C, og det tror jeg er mulig. Vi må teste for å finne dem som har sykdommen, og korte ned tiden fra test til behandling. Nøkkelen til å bli kvitt hepatitt C, mener jeg er sykepleiere.

Kilde: Håvard Midgard, Knut Boe Kielland, Olav Dalgard: « Eliminasjon av hepatitt C er mulig »