– Vi må våge å snakke om bruk av tvang mot barn

Jentungen hylte.

Det var sent – rundt midnatt – og det nærmet seg vaktskifte på avdelingen.

Første forsøk på å sette perifer venekanyle mislykkes. Andre også. Og tredje.

Barnet var åpenbart livredd. Moren var engstelig. Kanylen måtte inn.

Sykepleierne forsøkte å gi jenta noe beroligende, men også dette motsatte hun seg kraftig.

Så var det vaktskifte. En ny lege kom inn. På fjerde forsøk gikk det.

Motvillige barn

Episoden med den vesle jenta på rundt fire år er det som har brent seg aller mest fast fra Edel Jannecke Svendsens nylig ferdigstilte doktorgradsarbeid.

– Mot slutten hadde hun resignert og blitt helt stille. Det i seg selv kan være tegn på en alvorlig situasjon, påpeker Svendsen.

– Det var forferdelig, men dette er dessverre ingen unik situasjon i norsk helsevesen.

21. mars forsvarte Svendsen avhandlingen « Restraint during medical procedures in hospitalized preschool children – An exploratory study » ved Universitetet i Oslo.

Her har hun studert hvordan helsepersonell og foreldre forholder seg til barn som motsetter seg innleggelse av perifer venekanyle.

Hun observerte også hvordan mange av barna utviste sterke følelsesmessige reaksjoner, som kan fortolkes som sinne, avvisning og redsel.

TIPS OSS: Send oss gjerne en e-post om du har tips eller erfaringer som er relevante for denne artikkelen.

Problematisk praksis

– Det som slo meg mest, var hvor vanskelig helsepersonellet opplevde slike situasjoner, samtidig som de nesten ikke diskuterer bruk av tvang når det gjelder barn, sier Svendsen.

– Tematikken virker nærmest tabubelagt. I den grad man snakker om det, så snakker man om «holding» og ikke om «tvang».

Svendsen viser til hvordan man blant annet innen psykiatrien har viet mye oppmerksomhet til bruk og reduksjon av tvang de siste årene.

– Slik er det ikke når det gjelder barn, sier Svendsen, som mener mindreårige i denne sammenhengen har langt lavere rettssikkerhet enn voksne uten samtykkekompetanse.

– Dagens praksis er problematisk – både med tanke på hva barna utsettes for der og da, men også fordi opplevelsen potensielt kan skape et traume.

Foreldrene bestemmer

Gjennom feltobservasjon og videoopptak har Svendsen foretatt nærstudier av totalt 14 innleggelser av perifer venekanyle på seks barn. Alle utviste motvilje i en eller annen form i løpet av prosedyren.

Svendsen har også intervjuet involverte leger, sykepleiere og foreldre for å få deres perspektiver på hva som skjer.

– Til sjuende og sist er det foreldrenes samtykke som skal avgjøre, men det er vanskelig i praksis. For eksempel kan de oppfatte prosedyren som mer umiddelbart nødvendig enn den i realiteten er, sier Svendsen.

– Flere foreldre jeg intervjuet, sa at «vi vet jo at dette må gjøres», selv i tilfeller der det kunne ventet.

Mye usikkerhet

Ifølge Svendsen reagerte flere av foreldrene i studien på helsepersonellets håndtering.

En skal ha sagt: «Det virker ikke som om de er vant til å snakke med barn.»

– Foreldrene skjønte at det kunne være nødvendig med tvang noen ganger, men at det de opplevde, var unødvendig og noen ganger lite planlagt, forteller Svendsen.

De skal også ha reagert på at helsepersonell kunne bomme flere ganger ved innleggelse av venekanyle.

– Foreldre vet dessuten ikke alltid når det haster, og de vil godkjenne bruk av tvang dersom de oppfatter behandlingen som nødvendig.

Forsøker å begrense

Svendsens erfaring er at helsepersonell forsøker å begrense ufrivillig fastholding av barn, og sentrale nøkkelord er kommunikasjon, avledning og emosjonell støtte.

Det finnes ulike praksiser og metoder som er ment å redusere stress, smerte og redsel hos små pasienter. Ved barnepoliklinikken på Rikshospitalet tilbys for eksempel redde barn et stoppskilt de selv kan holde opp for å kontrollere skremmende situasjoner og prosedyrer.

Svendsen etterlyser likevel mer faglig bevissthet om temaet. Retningslinjer, veiledere og rutiner for dokumentasjon av tvangsbruk er mangelvare. Flere av deltakerne i studien uttrykte usikkerhet om hva som var lovlig. Hva som i det hele tatt kunne kalles «tvang».

– Det aller viktigste er at vi begynner å snakke om dette, sier Svendsen, som selv har jobbet klinisk som sykepleier på barneavdeling i flere år.

– Jeg opplevde da situasjoner med motvillige barn som svært problematiske og savnet gode verktøy for å håndtere dem.

Egen erfaring fra praksis, samt arbeidet med en masteroppgave om ikke-medikamentelle strategier for smertelindring, var med på å forme doktorgradens problemstilling.

– Tvangsbruk var ikke tema i undervisningen i Oslo da jeg selv tok videreutdanning som barnesykepleier, men nå er det med. Det virker likevel som om dette fremdeles ikke er noe helsepersonell snakker åpent om ute i praksis, og det kan skape en følelse av hjelpeløshet.

Vil skape bevissthet

Svendsen understreker at hun ikke er ute etter å plassere skyld, men å skape bevissthet omkring og verktøy til å håndtere situasjoner hvor tvang kan bli brukt.

Blant annet håper hun å utarbeide et sett med spørsmål som kan benyttes i forkant av potensielt skremmende og smertefulle prosedyrer for å identifisere barn som trenger en ekstra innsats før, under og etter.

Hun ønsker også å studere hvordan bruk av tvang mot barn kan påvirke helsepersonell og deres forhold til eget arbeid.

– Det er selvsagt tøft for barna og foreldrene, men også for sykepleiere og leger som opplever slike situasjoner regelmessig og over tid.

Utbredt fenomen

Svendsen mener ufrivillig fastholding av barn kan være en aktuell problemstilling ved en rekke vanlige prosedyrer innen helsevesenet, som nedleggelse av sonde, inhalasjonsbehandling, innleggelse av urinkateter og venøs blodprøvetaking.

– Derfor er det så viktig at vi klarer å snakke om tvang på en profesjonell måte.