Når barn misbruker barn

For noen år siden besøkte fylkeslegen et fengsel i England der det kun var seksualforbrytere. Mange av de innsatte sonet for overgrep mot barn og unge. Alle var – som forventet – voksne menn.

Men bildet er mer nyansert. I de siste tiår har det vokst fram en erkjennelse av at også barn og ungdom utøver problematiske eller skadelige seksuelle handlinger mot andre barn og unge. Det mest vanlige er at den utsatte er mellom 10 og 14 år, og at den som begår overgrepet, er en person mellom 15 og 19 år, i 90–95 prosent av tilfellene en gutt.

Dette må vi tørre å snakke om for at samfunnet skal gi nok og riktig hjelp.

Omfanget

Det at barn og ungdom utøver skadelige seksuelle handlinger, har tatt tid å erkjenne, trolig fordi fokus er satt på den som har vært utsatt for overgrep, snarere enn overgriperen. Det kan også ha vært en frykt for at den unge som har utøvd handlingen, skulle bli alvorlig stigmatisert.

Det er vanskelig å fastslå det nøyaktige omfanget av barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd. Men det som er slående, er hvor mange dette temaet faktisk berører, og hvor store samfunnskonsekvenser det har.

• Nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at 20 til 30 prosent av alle overgrep mot barn og unge begås av andre barn eller unge. 
• Barn og unge utgjør en betydelig andel av de som siktes for seksuallovbrudd: I 2015 ble 179 barn mellom 5 og 14 år og 232 ungdommer på 15–17 år siktet for et seksuallovbrudd, ifølge tall fra SSB. 
• En Kripos-rapport fra 2017 viste at hver femte mindreårige som ble anmeldt i 2016, var anmeldt for seksuallovbrudd mot flere fornærmede.
• Folkehelseinstituttet fant i en studie fra 2016 at nesten halvparten av voksne seksuelle lovbrytere begikk sitt første seksuelle overgrep i barne- eller ungdomsårene.

Samfunnsverdi

Mange barn og unge med problematisk og skadelig seksuell atferd har selv vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep. Noen av barna har vokst opp i familier med omsorgssvikt, seksuelle overgrep og fysisk og psykisk vold. Mange av barna har sammensatte og komplekse vansker, også på andre områder, og vil trenge en form for behandling.

I tillegg til at barna selv vil ha nytte av tidlig og god hjelp, vil det ha stor samfunnsverdi hvis man kan bidra til at skadelig seksuell atferd reduseres, med færre skadelige hendelser og færre som blir utsatt for det – og dermed en mindre belastning på dem og deres pårørende.

Manglende kompetanse

Regjeringen har lagt fram en Opptrappingsplan mot vold og overgrep. En av hovedutfordringene planen peker på, er manglende kompetanse om behandling av slike barn. Det finnes lite kompetanse om behandling av barn med denne atferden i det generelle behandlingstilbudet – kanskje på grunn av at det er få som henvises med denne problematikken.

Det er også mangelfulle kartleggingsrutiner og få terapeuter med spesifikk kompetanse. Barn med problematisk og skadelig seksuell atferd henvises til poliklinikker i psykisk helsevern for barn og ungdom. Noen får et tilbud ved Statens barnehus, innenfor barnevernet, ved privatpraktiserende terapeuter og i noen grad i familievernet.

Selv om det er økende bevissthet, mer forskning og mange kunnskapsoppsummeringer, er det fortsatt en jobb å gjøre for å finne ut hva som er den beste utredningen og de beste tiltakene. Skal vi få maksimal effekt, trenger vi tiltak rettet mot tre målgrupper:

1. tiltak rettet mot alle barn: opplysningstiltak om seksuell helse, overgrep og skadelig seksuell atferd
2. tiltak rettet mot grupper som er spesielt utsatt, slik som ungdom med andre alvorlige atferdsproblemer, alvorlige traumer, funksjonshemming, eller alvorlige utviklingsforstyrrelser – altså mer spisset og tilpasset seksuell helseopplysning
3. tiltak rettet mot barn/ungdom som har utøvd skadelig seksuell atferd – dette innebærer risikovurderinger, utredning, psykologisk behandling, miljøterapi og annet arbeid sammen med familie og nettverk

Kunnskapsbaserte tiltak

For å lykkes med dette må mange ha kunnskap om temaet. Det gjelder de ansatte i skolene, i barnehagene og i barnevernet. Det gjelder kommunehelsetjenesten og politiet, ansatte på asylmottak og andre som kommer i kontakt med unge. Skal samfunnet lykkes i å hjelpe, må vi lage kunnskapsbaserte tiltak basert på

• hva forskning viser at virker,
• de praktiske erfaringene som tjenesteytere gjør seg, og
• perspektivene vi kan få fra barn som utfører skadelig seksuell atferd og deres familier.

Vi har fram til nå ingen felles og samordnet måte å registrere, møte og hjelpe disse barna og deres familier på. Slik vil vi ikke at det skal være. Tilbudet må være likeverdig og tilgjengelig i hele landet, og fagfolk må snakke samme språk, på tvers av sektorer.

Barn er jo ikke delt inn i fagområder eller instanser.

Dette innlegget ble først publisert på nettsidene til Gudbrandsdølen Dagningen.