Hver gang vi spør, får vi et nytt svar avhengig av hvem vi spør

– Her på huset kaster vi søpla etter vi har vært på et pasientrom, sa hun, der hun sto i døråpninga og dingla med søppelposen i venstrehånda. Jeg sto med en klut i begge henda, svettedråper nedover panna og søl over hele uniformen.

Jeg hadde nettopp henta inn den demente pasienten hennes fra stua. Hun hadde kledd av seg, griset seg til med jord, var redd og desperat i blikket. I farta rakk jeg ikke rydde ferdig rommet jeg opprinnelig var på. Og her sto jeg, på dag to av sommerjobben, med hennes pasient: påpakning og en stram finger rettet mot meg, i alt annet enn en takknemlig tone.

Slitsomme vikarer

Men så er det sikkert forbanna irriterende at hele sommeren består av små rutinebrister. At du må forholde deg til studenter og innleide fra vikarbyrå. Vi gjør det jo ikke slik du er vant med. Vi dekker ikke bordet slik du pleier, vi legger ting på feil plass, glemmer å hente opp mat på kveldsvakt. Gud så irriterende. Tenk hadde du bare sluppet de slitsomme vikarene. De som stiller samme spørsmål flere ganger, de som bruker lengre tid enn du pleier, de som ikke gjør slik du gjør.

For du vet jo ikke. Du vet ikke at hver gang vi spør, får vi et nytt svar avhengig av hvem vi spør:

– Her dekker vi opp hver morgen.
– Her venter jeg med å dekke opp, slik at dama på rom 7 kan delta.
– Her gjør du slik du syns er best.

– Her bruker vi denne salven forebyggende.
– Herregud nei, den salven der bruker vi aldri.

Snart er ferien slutt

Du vet jo ikke at vi bruker lang tid fordi rutinene er nye og gjerne uklare. At stellet tok lengre tid fordi pasienten ønsket hårvask. Det toppet seg for meg da jeg fikk en streng stemme og en finger rettet mot meg fordi jeg brukte tid på å tørke støv av overflater etter dusj. Jeg burde jo visst at her gjorde man slikt på faste dager. Herregud, så treig jeg er. Unnskyld. – Jeg skal huske det til neste gang, sa jeg, og krysset av enda en dag i kalenderen. Snart er ferien endelig slutt.

Det beste hadde kanskje vært om du slapp å forholde deg til meg, til vikarene, til studentene og ungdommene. De som ønsker seg noen ekstra kroner og med glede jobber, slik at du skal få deg en tur til Spania. Kanskje hadde det vært best om det ikke fantes ferie.

PS: Historiene er et sammendrag fra flere opplevelser av flere personer, ulike pasienter og på flere steder. Dette er ikke et angrep, men en påminnelse om at samtaletemaet på pauserommet bør være takknemlighet for sommervikaren og glede over muligheten til å reise på kjekke sydenturer.