Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om å være på sykehus som barn

I 2009 hjalp min fastlege meg med å få tilsendt journalen min fra Sophies Minde sykehus. Da papirene kom, stusset han, for det sto lite om hva som var gjort med meg alle de gangene jeg var der som barn.

Det jeg vet, er at jeg i 1968 ble lagt inn på Sophies Minde. Da var jeg ett år gammel. Jeg lå der i perioder frem til 1973.

Jeg er født med hofteleddsdysplasi, en medfødt feil i hofteskålene. For å rette opp feilen måtte jeg ligge lange perioder i strekk og gå gjennom flere operasjoner.

Jeg fikk aldri knyttet meg til noen barndomsvenner i denne tiden. Jeg var seks år da jeg kom ut av gipsen, og da måtte jeg lære å gå på nytt. Oppover i skoleårene hadde jeg mye hodepine. Mine bein var ikke så raske, og ikke sterke nok til å bære meg. Knærne sviktet under meg, og jeg holdt ofte på å ramle. Det førte til at jeg fort trakk meg tilbake og sto og så på leken i stedet for å være med.

Les også: Måtte reise fra dottera på sjukehuset: Brev fra mamma

I dag har jeg store vansker med å ta kontakt med mennesker og knytte for nære vennskapsbånd. Jeg orker ikke å få for nære venner, for så å «miste» dem igjen når bånd må brytes opp og de forsvinner ut av øyesyn eller ut av livet.

Gjennom hele min barndom og oppvekst har jeg prøvd å fortrenge alt det vonde jeg har vært gjennom. Jeg kan våkne av at jeg skriker og uler, som mannen min sier. Barna kan komme og ta på meg, stå storøyd og skremt fordi mor skriker i søvne. Når jeg kommer til meg selv, ser jeg store øyne som ser skremt på meg. Da må jeg fortelle at jeg drømte vondt igjen. Men jeg vet ikke hva.

I voksen alder begynte jeg å sette ord på hvordan periodene på sykehus var for meg, og jeg begynte å skrive ned mine minner fra da jeg var «sykehusbarn». En periode måtte jeg legge det bort fordi minnene ble for sterke, men nå klarer jeg å lese det uten at tårene triller hele tiden.

Alt dette hendte for nærmere 50 år siden, men det er like vondt å tenke på dette i dag som da. Alene om det er jeg nok heller ikke, for det var mange senger på det rommet jeg var plassert på.

Les også: – I dag ser vi ut som spørsmålstegn om foreldre ikke er med barna på sykehuset

Jeg ligger i sengen og sklir

Jeg ligger i sengen på sykehuset og holder meg fast med hendene, så jeg ikke skal bli dratt nedover i sengen. Jeg sklir. Det ene beinet henger litt i lufta ut fra madrassen. Det er surret hvitt gasbind fra låret og ned til tærne. Fra hælen går det en hvit tråd som går til enden av sengen, til en stang som er festet til sengeenden. Tråden går over stanga og ender i to runde metallskiver som henger i enden av beinet mitt.

Det drar så hardt i beinet at jeg føler at jeg letter. Vondt er det også. Endelig kommer det noen som finner ut at jeg sklir. En sykepleier tar bort den ene metallskiven. Det er mye bedre, mindre vondt blir det også.

Kald gips som stivner

Jeg våkner fra narkose med noe hvitt fra livet og ned til tærne mine. Hva er dette hvite som er surret rundt halve meg? Gips, heter det. Det er gasbind dyppet i noe som ser ut som lim. Dette våte gasbindet blir surret rundt beina mine. Når det tørker, stivner det på kroppen min. Før det stivner, er det kaldt og vått, og jeg blir gjennomkald. Det jeg har til dyne, er et teppe. Det er det lite varme i.

Knyttet fast til sengen

Hvit gips som går fra livet og helt til dit tærne begynner. Jeg må ligge hele tiden fastspent, kommer ingen vei. På overkroppen har jeg en hvit trøye som går i kryss foran på magen og over i sidene. Denne trøyen har noen snorer som blir knyttet fast til sengen jeg ligger i.

Sengen er en hvit metallseng med sprinkelgrinder til å løfte opp og ned på sidene.

Det er saget ut et stort hull foran og et bak på gipsen, så jeg skal få gjort mitt fornødne. Ingen underbukse, ingen bukse, bare et teppe over gipsen.

Det eneste jeg ser av meg selv, er hendene mine og tærne mine. Jeg kjenner gipskanten ved begynnelsen av tærne. Dem kan jeg sprike og sprelle med. Det er godt.

Gråter stille

Det er mørkt i rommet, og en ubehagelig stillhet. Jeg ligger helt i enden mot vinduet. Det er mørkt ute også, det er natt. Det kommer litt lys fra døren, som står på gløtt. På rommet er det mange senger med barn i. Jeg gråter hele tiden. Jeg prøver å gråte stille, men det er så vondt i hoften min etter operasjonen. Det dunker og verker så fryktelig i såret.

Blindtarmen

Jeg får blindtarmbetennelse mens jeg ligger på sykehuset, og må i hui og hast flyttes til Rikshospitalet for å operere. Det er en stor, hvit bandasje nederst på magen da jeg våkner fra narkosen. Dette såret er sårt og vondt i lang tid. Såret er sydd med sting som klør ettersom de gror. Jeg vil klø, men får det ikke til.

Inn i heisen

Jeg gråter, og det er natt. Det er stille, bortsett fra lyden av meg som gråter. Det kommer en sykepleier som sier jeg må være stille, så de andre barna ikke våkner. Om jeg ikke slutter å gråte, kjører hun meg i heisen uti gangen. Det er umulig å la være å gråte, smertene mine er for voldsomme. Det dunker og verker i såret hele tiden.

Det går en stund, så kommer sykepleieren tilbake med en annen, og de kjører sengen med meg ut av rommet og ut på gangen. Jeg gråter med smertelyd. De triller meg bort til heisdøren, åpner den og kjører inn sengen. Døren går igjen.

Høyt oppe på døren er det en lang, smal rute med smårutete metalltråder. Derfra kommer det eneste lyset som kommer inn. Sengen fyller hele heisen, med meg gråtende oppi. Det er stille, stille. Jeg stirrer og stirrer på firkanten med lys. Venter på at døren skal åpne seg. Det gjør den ikke.

Les også: Barn på sykehus: Stor forandring på 40 år

Ensomheten

Jeg prøver stadig å komme meg løs fra sengen, der jeg ligger helt fast fra skuldrene og ut til tærne. Med gips fra livet og ned får jeg ikke sprellet med beina. Trøya jeg har på meg, er bundet fast til sengen for å holde meg i ro.

Jeg løfter meg opp på albuene for å prøve å «rive meg løs». Det greier jeg ikke. Prøver igjen og igjen, men nei. Jeg blir sliten og lei meg. Gråter stille så ingen skal høre og kjøre meg i heisen en gang til.

Alene ligger jeg slik i flere uker uten å kunne få besøk.

Les også: – Det var helt vanlig at barn lå alene på sykehus

Mamma og pappa kommer

Jeg får besøk i kroken, der jeg ligger ved det store vinduet. I sykehusrommet er vi mange barn. En rekke med senger der jeg ligger, og en rekke på motsatt side av rommet. Sengene står rett overfor hverandre. Mamma og pappa kommer til meg, jeg blir så glad. Det er atter trist og gråt når de må gå fra meg. De snur seg og vinker, og jeg må være der alene igjen.

Klipper av håret

Da jeg blir lagt inn for en av operasjonene, har jeg langt, fint hår. Siden jeg ligger på ryggen hele tiden, blir håret mitt svært flokete. Det lugger når sykepleierne kommer for å stelle og gre håret.

Jeg får et lettere sjokk da de en dag kommer med saks for å klippe det. Men sykepleierne sier de har snakket med mamma om at de kan få klippe meg. Jeg blir litt roligere, så de får gjort det. Glad for det, er jeg ikke.

De trygge hendene

Et stort og godt minne, som har vært i bevisstheten alle disse årene, er en sykepleier som tok seg av meg og ga meg en trygghet. Jeg ser ikke ansiktet hennes, men gode, trygge hender. Jeg husker stemmen og at hun snakket til meg og ikke om meg, som de fleste andre voksne på sykehuset gjorde.

Mange år senere, på en av kontrollene der mor og jeg venter på å komme inn til lege, stanser det en sykepleier og sier navnet mitt. Jeg blir så glad, det er noen som husker meg etter så mange år.

Tror jeg skal hjem

Jeg skal få av gipsen. Mor er med meg, jeg er spent og glad på samme tid. Jeg blir lagt på ryggen på en grønn benk. Legen finner frem en liten sag. Sagen har et lite håndtak med et lite blad som durer fælt. Jeg er livredd for at sagen skal sage i meg.

Legen setter sagen på gipsen i siden av meg. Sagen går nedover hele siden langs beinet, det samme blir gjort på den andre siden.

Lokket av gipsen blir løftet av, og jeg får se beina mine for første gang på lenge. Det er veldig rart. De setter halvdelen av gipsen som er sagd av meg, på gulvet. Den andre delen av gipsen ligger jeg oppi.

Jeg har ingen muskler, så jeg kan ikke reise meg opp og gå etter flere måneder fastlåst i gips. Det å kjenne luft på beina etter så lang tid er en merkelig og god følelse.

Jeg tror jeg får være med hjem, men nei. Jeg skal på et opptreningssenter med beina mine. Mor og far har ikke fått beskjed før de kom. De trodde jeg skulle få være med hjem. De må ut og kjøpe det mest nødvendige av klær.

Hjemme igjen

Etter at jeg kommer hjem, får jeg mareritt om at jeg ser en hånd. Den sitter i enden av et hvitt frakkeerme og kommer mot meg med en sprøyte. Sprøyten ser ut som en kjempelang, tynn spiss som kommer mot armen min for å stikke meg. Idet nålen skal til å stikke, våkner jeg.

Denne drømmen har jeg i mange år. En dag forstår jeg hva drømmen betyr, og da forsvinner den. Det var alle sprøytestikkene som oppsøkte meg nattetid.

Les også:

Måtte reise frå dottera på sjukehuset: Brev fra mamma

Husker ingen ansikter, bare hvite frakker

– Jeg fikk følge henne inn på rommet, så måtte jeg gå

– Det var helt vanlig at barn lå alene på sykehus

– I dag ser vi ut som spørsmålstegn om foreldrene ikke er med barna på sykehuset

Barn på sykehus: Stor forandring på 40 år

Karin Jonli har også skrevet dette innlegget om hvordan det var å dele denne historien:

Minnene er der, men uten den vonde sårheten