– Jeg fikk følge henne inn på rommet, så måtte jeg gå

– Sånn var det bare, forteller hun.

– Jeg var veldig ung, og jeg hadde tiltro til dem som jobbet der. De var veldig hyggelige, og jeg hadde respekt for dem. Det var ikke i mine tanker at Karin ikke hadde det bra.

Karin Jonli fortalte heller ingenting før hun var over 40 år gammel. Da fikk moren sjokk.

Les Karins historie: Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om å være barn på sykehus

Ikke snakk om å få fri

Det var aldri tema at moren skulle få være på sykehuset. Og da datteren skulle på opptrening, ble det sagt rett ut at hun ikke var ønsket. Moren var aldri på etterbehandlingshjemmet.

Hun var også hele tiden i jobb.

– Det var ikke snakk om å få fri for å ta seg av syke barn. Når Karin skulle følges og hentes i Oslo, brukte jeg av ferien min.

Mannen var ukependler og jobbet rundt omkring i landet.

Viktig historie

Da Jonli begynte å fortelle, oppmuntret moren henne til å skrive ned minnene. Hun synes det er bra at hun deler historien.

– Jeg synes det er viktig at det kommer frem hvordan det var å være barn på sykehus så sent som på 1960-, 1970- og 1980-tallet, og den store fremgangen det har vært frem til i dag. Vi måtte nesten levere dem som pakker. Jeg fikk følge henne inn på rommet, så måtte jeg gå. Karin husker at hun sto i vinduet og så meg gå.

Les Berit Haugens brev til datteren: Måtte reise frå dottera på sjukehuset: Brev fra mamma