– Si til dem: «Jeg kan ikke redde livet ditt, men jeg er her med deg»

I tv-programmet Lindmo 14. september fortalte sykepleier Gunnar Martinsen (55) om hvordan dirigenten i koret hans (Mannskoret) taklet å møte døden som kreftsyk. Bergenseren Martinsen har tidligere jobbet på Hospice Lovisenberg i Oslo. Nå jobber han som familieterapeut i Bergen.

Både Martinsen, de andre koristene og dirigenten Ivar Krogh Hovd er med i filmen «For vi er gutta». Kroghen, som han ble kalt, døde i juni 2016. 

Var ikke redd for de mørke rommene

– Hvordan var det å være på Lindmo?

– En fin opplevelse. Anne Lindmo er et trygt og varmt menneske som fikk en nervøs sykepleier til å føle seg vel. sier Gunnar Martinsen, som ble sykepleier i 1995.

– Du er vant til å omgås døende, men dirigenten var spesielt åpen?

– Ivar Krogh Hovd hadde en evne til å gjøre det lett for dem rundt ham å være med i prosessen. Han var ikke redd for å gå inn i de mørke rommene da han fikk diagnosen. Og vi var så heldige at vi fikk være med.

Orienterte med Kreftnytt på øvelsene

– Hovd tok brodden av det jævlige, sa du på Lindmo?

– Ja, ved å være åpen. Han hadde en uærbødig innstilling til livet, seg selv og det som var vanskelig. Ikke at han vek til siden, han klarte på en beundringsverdig måte å være til stede akkurat der han var.

– Han holdt dere oppdatert på øvelser med muntlige Kreftnytt. Noe du anbefaler?

– Ja, på det varmeste. Han fortalte til koret i plenum, da slapp han å fortelle det 25 ganger. Da kunne også vi pustet ut lettet – eller tungt – sammen. Noen ganger hadde det gått framover, noen ganger dårlig, forteller Martinsen.

Ikke alle våger å være åpne

– Du dør på den måten du har levd, sa du også?

– Som familieterapeut er målet å åpne opp for å tørre å snakke om det. Ikke alltid kommer vi dit vi vil. Ikke alle våger det, eller har språket til det. Men idealet er å være så åpen som mulig.

– Hvor åpne er folk?

– Det er forskjellig. Ivar sa: «Jeg har ingen annen måte å møte det på. Jeg har tross alt fått en diagnose og har to–tre år igjen å leve. Jeg kan ta samtaler med dem jeg er glad i. Det hadde jeg ikke rukket om jeg døde av slag.» Jeg tror ikke det var noe ugjort eller usagt igjen etter ham.

– Vi var emosjonelt nakne

– Han lot dere være nakne menn, sa du?

– Emosjonelt nakne. Det ble ikke så vanskelig. Det ble viktig for alle å komme på alle øvingene. Ingen flyktet unna.

– Er menn mindre åpne enn damer?

– Nei, men vi har en annen måte å kommunisere på. Snakker kanskje mindre. Vi samlet oss. Vi kunne le. Drikke øl. Være fullstendig i live, selv om han var dødende. Han var med til siste slutt.

– Og dirigerte dere fra sykesengen hjemme?

– Ja, det var noe av det siste han gjorde.

Filmen kommer snart

– Det blir film om koret og døden også?

– Ja, «For vi er gutta» har premiere 28. september.

– Du bor nå i Bergen, hva gjør du med Mannskoret?

– Leter etter et nytt mannskor. Hvis noen trenger en førstebass, så er jeg ledig på torget, opplyser Gunnar Martinsen.

– Må være der med den døende

– Har du noen råd til sykepleiere?

– Det viktige er å være autentisk til stede i situasjonen, ikke vri seg unna de vanskelige spørsmålene. Døende vil at det skal være noen der. Si til dem: «Jeg kan ikke redde livet ditt, men jeg er her med deg.»

– Hvis du har tid …?

– På hospice er man privilegert. Det er plass for tilstedeværelse, kommunikasjon og tid.

– Husk å være glad også

– Det viktigste du har erfart?

– Første bud er åpenhet. Men ikke glem å le og være glad. Vi må tillate oss å kjenne på de gode følelsene oppi de vanskelige. De går jo hånd i hånd.

– Noe nytt du har lært?

– Jeg har fått mine egne verdier i perspektiv. Har begynt å tenke: Hva skal jeg gjøre resten av livet? Hva gidder jeg ikke å gjøre? Mitt råd ville kanskje være: Ikke ta deg sjøl så høytidelig. Følg heller hjertet enn hodet.

Det du ikke gjorde eller ikke sa

– Hva angrer folk på når de skal dø?

– Ifølge en undersøkelse angrer mange, særlig menn, på at de har jobbet for mye og ikke prioritert dem de er glad i. Mange føler de har vært for opptatt av hva andre mener. Og at man skulle ha tatt flere sjanser.

– Noe mer?

– Det handler mye om det du ikke gjorde eller ikke sa. De drømmene du ikke fulgte, som du ikke vet hva kunne ført til, sier Gunnar Martinsen.