Norges første sykepleierskole fyller 150 år

Cathinka Guldberg grunnla Norges første sykepleierskole i 1868, som til slutt utviklet seg til det vi i dag kjenner som Lovisenberg diakonale høgskole. Diakonissehuset skulle være et utdannelsessted for diakonisser.

Berit Hovland startet sin utdanning ved høgskolen i 1961 som nittenåring. Første skoledag møtte hun opp i høye hæler og et stramt skjørt på den strenge, kvinnelige, kristne skolen. Skolegangen var preget av strikte porttider og elevinternater hvor de bodde to og to sammen.

– Dette var mitt første møte med skolen, og jeg husker jeg tenkte «Hvordan skal dette gå?», forteller Hovland fra skrivebordet på kontoret sitt.

Cathinka Guldberg

Hovland er både diakonisse og tidligere rektor ved skolen. Hun har skrevet en bok om Cathinka Guldberg, Et livskall, hvor hun definerer en diakonisse som «en kvinne som er vigslet til stilling i Den norske kirke, til tjeneste i kirke og samfunn».

– Hvorfor klarte Cathinka Guldberg å gjennomføre dette og skape denne utdanningen for kvinner, spør Hovland retorisk.

Hun utdyper videre at Guldberg mente drivkraften til den kristne kvinnen var troen på Gud og kallet til barmhjertighetstjeneste for medmennesker.

– Dette var en historie om både sykepleie og medisin, men også en kvinnehistorie. Man ønsket kvinner som hadde utdanning på sykehusene, sier hun.

Hovland befinner seg på et kontor fullt av antikke gjenstander på Lovisenberg diakonale høgskole i Oslo. Her viser hun frem bilder fra 1860-tallet i rustikke rammer. Bildene er så godt bevart at det virker som de ble tatt i går. Men kvinnene som er avbildet, med lange kjoler til uniformer og store sløyfer knyttet rett under halsen, røper tiden.

– Dette er det første klassebildet som ble tatt, med Cathinka Guldberg i midten, sier Hovland mens hun peker på diakonissen. På klassebildet sitter Guldberg omringet av andre diakonisser og elever foran skolen. Hun stirrer intenst inn i kamera med stramme lepper.

Uvanlig opptaksreglement

Hovland blar gjennom bøker fra tiden diakonissehuset ble grunnlagt, og viser frem gamle timeplaner og regler.

– Det var et interessant opptaksreglement, forteller Hovland om tiden de første sykepleierstudentene kom på skolen.

Det første året på skolen var en prøveperiode. Under prøveperioden vurderte de om elevene egnet seg som sykepleiere.

– Hvis institusjonen fant ut at vedkommende ikke egnet seg, måtte en i familien eller en arbeidsgiver skrive under på et ark at de tok eleven tilbake. De ble ikke sendt ut uten videre, men sendte dem tilbake til dem som hadde undertegnet for dette, utdyper hun.

Overveldet

Hovland hadde en anelse om hva Diakonissehuset var, men forteller at hun ble litt overveldet etter det første møtet med skolen og reglementet.

– Jeg hadde pyntet meg og hadde på meg et trangt skjørt og høye hæler. Og så kom jeg inn og så søstre med uniformer og sløyfer under haken, sier hun mens hun demonstrerer med hendene hvor høyt sløyfene satt.

Hovland forteller at hun tilpasset seg de nye omgivelsene etter hvert, selv om det ikke var lett i starten. De hadde felles måltider hver dag og satt ved et langbord. Søstre satt ved midtbordet og elevene hadde eget bord. Til høsten ble klærne til elevene erstattet med uniformer i blått og hvitt, som de måtte gå i hver dag.

Brøt reglene

Det var mange regler å forholde seg til, og elevene ved skolen måtte blant annet være inne på rommet sitt til klokka ti på kvelden. Det var ikke lov å ha gutter på rommet, og de bodde i internat på skolen.

– Det var ganske strengt, men sånn var det bare. Men det at vi måtte være inne til klokka ti, forholdt vi oss ikke alltid til, sier hun smilende.

– Det er skrevet en bok om meg som heter I svart og hvitt, og der står den historien hvor jeg kom sent hjem og ble tatt av en eldre diakonisse, forklarer hun.

Etter en kveld ute på byen kom hun sent tilbake til internatet, som er skolen i dag. Hun gikk opp en trapp som ledet inn til en resepsjon hvor lyset var slått av. De høyhælte skoene lagde høy lyd, og da hun kom inn, ble hun møtt av en eldre diakonisse i morgenkåpe.

– Hun sa: «Du må henvende deg på overlærers kontor klokka syv i morgen tidlig, og jeg ringer kvart over for å høre om du er der», forteller Hovland.

– Her var det strengt, jeg måtte jo gjøre det. Og da fikk jeg et godt råd av oversøsteren: «Neste gang, Berit, gå på gresset da», sier hun mens hun ler.

Hun forteller at romsligheten og forståelsen for ungdomsgruppen var til stede, selv om de hadde alle reglene.

Møte med første pasient

Hovland husker godt den første pasienten hun stelte som elev ved Høgskolen. Pasienten hadde et gebiss, noe hun aldri hadde sett med egne øyne tidligere i livet sitt.

– Jeg kom om morgenen inn i et mørkt sykerom med dårlig lukt og gammeldagse rullegardiner, og tenkte «Dette orker jeg ikke». Men så gikk jeg inn likevel og stelte en snill, gammel mann. Heldigvis var læreren med meg, for da vi kom til tannpuss og han skulle ta gebisset ut av munnen, måtte jeg gå ut av rommet, sier hun smilende.

Hovland slet med å tilpasse seg de nye og ukjente omgivelsene i begynnelsen. Hver kveld tenkte hun at hun bare skulle holde ut én kveld til, og hver morgen angret hun. Men det som fikk henne til å bli, var det meningsfylte arbeidet.

– Det med å møte medmennesker i en sårbar situasjon ga deg mye takknemmelighet og ga deg utholdenhet, sier hun.

– Selv om andre tider gir andre former, må vi bevare kjærligheten til yrket når vi går inn i de nye oppgavene. Jeg kaller det for «de umistelige verdiene». Det er på en måte nestekjærligheten for medmennesker, og så må det være troskapen til yrket, sier Hovland.

Gjorde inntrykk

Hovland forteller at det var mange sterke og profilerte sykepleiere, som var gode rollemodeller da hun var elev ved skolen.

– De så pasientene og fulgte godt med – de hadde dette blikket. Og en av disse gamle diakonissene jeg husker godt, sa en gang at «denne pasienten bør ikke opereres nå, allmenntilstanden er for dårlig», forteller hun.

– De hadde klare vurderinger, og dette stolte legen på og var takknemlig for noe som imponerte meg. Så samspillet mellom legene og sykepleierne var godt, og de hadde stor respekt for hverandre, legger hun til.