Hvor mange som Vigdis Jarness Reisæter skal vi miste før politikere og råd­menn innser alvoret?

I forrige uke meldte sykepleier Vigdis Jarness Reisæter fra om at hun uken før hadde sluttet som sykepleier. Manglende fagmiljø, altfor mange arbeidsoppgaver og en lønn som ikke øker, var blant hennes årsaker til å gi seg.

Vi mangler nesten 6000 sykepleiere. Nå har vi mistet en til. Vi som jobber i sykehusene, er bekymret for dette. Vi er ett helsevesen, og vi har felles ansvar for de samme pasientene.

Fagmiljø og lønn

Den 28. mars 2017 hadde Klassekampen et oppslag og intervju med forbundsleder Eli Gunhild By om rekrutteringsvansker og sykepleiermangel. En undersøkelse viste at størrelsen på det sykepleiefaglige miljøet og lønn var de viktigste kriteriene for å rekruttere til kommunehelsetjenesten.

Nettopp fagmiljø og god lønn oppgir mange sykepleiere i kommunen at de savner. Og når noen av dem blir syke eller er borte fra jobben av andre årsaker, blir det ofte ikke leid inn en sykepleier som vikar. De erstattes av ansatte med annen og ofte lavere kompetanse, og noen ganger ikke i det hele tatt.

Dette et resultat av trange budsjetter og en enorm sykepleiermangel. En vond spiral som ikke gir et godt nok tilbud til pasienten.

Lojale begge veier

Ledelse og god grunnbemanning er nøkkelord i oppbyggingen av fagmiljøer. Og vi trenger ledere som tør å være lojale begge veier i organisasjonen, og som tør å si at vi skal satse på fag.

Da må betingelsene for lederne også være gode nok. Det vi ser nå, er ofte det motsatte. I en undersøkelse fortalte sykepleieledere at de bruker mye av tiden sin på administrasjon, og at mange har for lite tid til oppfølging og veiledning av personalet.

Og når sykefraværet stiger og fagmiljøene forvitrer, er det ikke de som legger rammevilkårene, som får smekk. Nei, det er lederne eller de ansatte, i form av karakteristikker som «lav arbeidsmoral» eller «dårlig ledelse». Vi mener at en forutsetning for å bygge gode miljøer er gode betingelser for ledere.

For stort kontrollspenn

Hver enkelt ansatt skal sees og følges opp individuelt, og de ansatte skal følges opp kollektivt. Slik kan hver sykepleier få muligheten til å ta ut sitt potensial, og til å trives. Få faglig oppdatering, få jobbe med kvalitetsforbedringsprosjekter, få inspirere og motivere hverandre. Det, sammen med god lønn og gode arbeidstidsordninger, bidrar til å legge grunnlaget for et godt fagmiljø.

Mange ledere i helsesektoren har ansvaret for like mange ansatte som i en mellomstor norsk bedrift: femti–seksti personer. Og ledere med dette altfor store kontrollspennet skal altså vise omsorg for hver enkelt ansatt, skape «vi»-følelse, drive sykefraværsforebygging og ‑oppfølging, være innovative og dra i gang forbedringsprosjekt, samtidig som de må bruke halve arbeidsdagen på å få tak i nok folk.

Flere hele stillinger

For å bygge gode fagmiljøer er det også viktig med hele stillinger. Det er vanskelig å drive fagutvikling og kontinuerlig forbedringsarbeid når du har en 43,56 prosent stilling. Flere hele stillinger vil gi ansatte mer tilhørighet til sin arbeidsplass og til yrkeslivet generelt.

Og de gangene folk ikke ønsker seg hele stillinger, må vi se på årsakene. Vi kan ikke bare akseptere at «de velger det selv». Underbemanning, manglende fagmiljøer og tøffe turnuser er ofte svarene vi får når vi spør. Alt det er det mulig å gjøre noe med.

Søker ikke på stipend

Etter tariffoppgjøret i 2014 fikk de som jobber i spesialisthelsetjenesten, tariffestet rett til lønn under videreutdanning. Det fikk de fordi man veldig tydelig så behovet for flere spesialsykepleiere. Rekrutteringen til slike utdanninger hadde stupt uten lønn under videreutdanning.

I kommunehelsetjenesten er det derimot ikke så enkelt. Man kan riktignok søke kommunen om stipend. Regjeringen har innvilget penger til videreutdanning for sykepleiere. Men mange sier at de ikke søker fordi det ikke er vikarer å sette inn.

Føler seg mindre verdsatt

Etter tariffoppgjøret i 2018 er det også et stort lønnsgap mellom sykepleiere på sykehus og sykepleiere i kommunehelsetjenesten. Hvis du jobber vanlig turnus, er forskjellen minst 50 000 kroner i året. Jobber du en 100 prosent nattstilling, er lønnsforskjellen hele 100 000 kroner når du tar med tilleggene.

Det er et stort problem for kommunene, og mange sykepleiere i kommunen føler seg også mindre verdsatt enn sykepleiere på sykehusene.

De fortjener bedre enn det. De fortjener en arbeidsgiverorganisasjon som anerkjenner mangelen på sykepleiere. De fortjener ei lønn som står noenlunde i forhold til utdannings- og ansvarsnivå.

Kompetanseutvikling og kapasitet i kommunene

Samhandlingsreformen har ført til at pasienter som ivaretas av kommunehelsetjenesten nå, er mye sykere og har mange flere og mer komplekse problemstillinger enn de hadde tidligere. Disse pasientene trenger sykepleie og sykepleierkompetanse.

Hvordan kan vi, sykepleiere på sykehus, være trygge på at pasientene i kommunen blir møtt av ansatte med kompetansen de trenger? Hvordan kan vi være sikre på at den som tar imot den hofteopererte pasienten, har kunnskapen som kreves for å forebygge infeksjoner og blodpropp, slik at pasienten ikke må reinnlegges noen dager senere?

Samhandlingsreformen ble innført uten at det fulgte med penger til kompetanseutvikling og kapasitet i kommunene. Vi ser nå resultatet av det.

Kommunehelsetjenesten er ryggraden

Sykepleierdekningen på sykehjem og i hjemmesykepleien er på randen av hva vi kan tåle, og belastningen og ansvaret på dem som jobber der ute, er altfor stort. Sykepleiermangelen er enorm, og konsekvensene av den kan være liv eller død for pasientene.

Mange kommuner lyser ut stillinger uten at de får søkere. Helsetjenestene kneler hvis ikke dette gjøres noe med, for kommunehelsetjenesten er ryggraden i Helse-Norge.

LES:  Utlysninger uten en eneste søker i Vefsn: – En fortvilende situasjon

Hvor mange flere skal vi miste?

De som har det øverste ansvaret for helsetjenesten, må ta det ansvaret de skal ta. De må legge til rette for at fagmiljøene skal kunne utvikle seg og vokse. De ansvarlige må begynne å lytte. Det var også bønnen fra Vigdis Jarness Reisæter: at noen med beslutningsmyndighet stopper opp og lytter til sykepleierne ute i felten.

Det er snart ikke så mange igjen om det ikke skjer noe. For sykepleierne i kommunen løper og gjør så godt de kan, mens takken er enda flere arbeidsoppgaver og et lønnsgap til sykehusene som bare vokser.

Det er snart to år siden Klassekampen i mars 2017 skrev om dette. Da manglet det 4000 sykepleiere. Nå mangler vi 6000, så siden da har sykepleiermangelen bare blitt større. Særlig i kommunene er det prekært. Hvor mange flere som Vigdis Jarness Reisæter skal vi miste før politikere og rådmenn innser alvoret?