Det er ingen spøk å bli definert som hjelpetrengende og være prisgitt andre

Jeg er mangeårig lokalpolitiker for Nordre Aker Høyre og stiller til valg for partiet til høsten. Jeg ønsker å fortelle om min opplevelse av å bli definert som hjelpetrengende i håp om at det kan hjelpe andre.

Det er mange flinke helsearbeidere i bydelen, og jeg har ikke til hensikt å henge ut noen. Men å bli såpass prisgitt andre og innlemmet som hjelpetrengende i et «system», er faktisk ingen spøk. Det er svært slitsomt, i alle fall for meg.

Oppleves invaderende

For et år siden fikk jeg et hjerneslag, og det har vært et slitsomt år med mange nye opplevelser og utfordringer. Men jeg har også fått god hjelp, lært mye og fått innblikk i mye jeg ikke har tenkt på tidligere.

Jeg er heldig som bor i et velferdssamfunn – i Nordre Aker i Oslo kommune. Men å bli syk, uansett hva det gjelder, betyr også å måtte forholde seg til en strøm av ofte ukjente hjelpere. Jeg føler at mitt privatliv nærmest har blitt invadert, og at min personlige integritet derfor også har blitt krenket. 

Det skal jeg tåle. Være takknemlig for. Pleierne er jo der for meg, så jeg bør ikke klage, eller …?

En stor overgang fra frisk til syk

Men det er skummelt for meg som voksen. Jeg har tidligere vært en oppegående person som har klart det meste selv. Jeg har alltid hatt en familie å ta meg av, vært aktiv på så mange arenaer og levd uten innblanding fra andre enn mine nærmeste og nære venner.

Nå står jeg dessuten på terskelen til å gå over i pensjonistenes rekker. Jeg antar at jeg blir regnet som gammel. Og jeg skal kan nyte mitt otium, som det sies.

Jeg var ressurssterk før, og jeg er det fremdeles. Det er like riktig nå som før. Men det er lett for andre å bare se den gamle damen som sitter i rullestol og som er hjelpetrengende og svak.

Det skrives rapporter om meg. Alt som sies og gjøres lagres i journaler – åpent for alle som kan gi meg nye tilbud i helsesystemet. De diskuterer, siterer og eventuelt konkluderer ut fra opplysninger de har registrert på meg.

Føler meg stigmatisert

Hvorfor må han som kommer og gir meg praktisk bistand, vasker over gulvene – én time i måneden – spørre «Hvordan er det med ernæringen din, da, Ellen?» Jeg trener mye og har gått ned i vekt, ikke fordi jeg ikke spiser godt og mye. Men det er flott å ha blitt litt lettere. Underernæring kan dessverre være et problem for en del eldre uten appetitt. Men jeg er ikke en av dem.

Hvorfor må jeg fortelle pleierne når jeg sist dusjet? Og hvorfor blir jeg ikke nødvendigvis trodd? Hvorfor maser de og spør om barna mine har besøkt meg og om de kan hjelpe meg? Jeg er ikke ensom, selv om jeg bor alene. Jeg klarer dessuten det meste selv. Og barna har sine egne liv å leve. 

Jeg abonnerer på trygghetsalarm, og det et flott tiltak om jeg skulle deise over ende og trenge hjelp.

Jeg er ikke så hjelpeløs som det inntrykket pleierne har av meg fra sine journaler. De som kjenner meg godt, vet at det overhodet ikke stemmer. Det er til å bli både sint og svært oppgitt over.