Er tverrfaglighet viktigere enn faglighet?

Jeg er psykiatrisk sykepleier og jobber i psykisk helsevern. På jobb kalles jeg miljøterapeut, men det blir også vernepleiere og ufaglærte assistenter kalt. Min kompetanse sidestilles dermed med andre profesjoner og blandes med ufaglærtes manglende formelle kompetanse.

Arbeidsoppgavene mine kan ofte være de samme som for vernepleiere og øvrige miljøterapeuter. Men når det skjer noe som krever min kompetanse, nevnes tittelen «sykepleier».

Tittelen miljøterapeut har vært benyttet i flere tiår og brukes om personer med utdanning fra både helsefaglige, sosialfaglige og pedagogiske fagområder. Tittelen benyttes i stedet for å bruke titler som beskriver fagfeltet kompetansen er rettet mot. Slik jeg ser det, er kompetanseområdene i dag visket ut til fordel for tverrfaglig prioritering av helsefremmende og forebyggende arbeid hvor alle angivelig kan gjøre det samme.

Ufaglærte erstatter fagutdannede

Jeg mener at psykiatrien ikke hadde overlevd uten assistenter, og at det er mange assistenter som gjør en utrolig god jobb med pasientgruppen vår. Men jeg kan ikke lenger være stille om et tema som opptar så mange sykepleiere på min arbeidsplass.

På mitt arbeidssted erstattes sykepleierkompetanse med vernepleierkompetanse og motsatt –­­ som om det er det samme. I Helse Bergen og øvrige helseforetak er det helt vanlig å lyse ut stillinger med tittelen «sykepleier/vernepleier». Det er dessuten vanlig praksis flere steder at vakter som skulle vært besatt av personer med helsefaglig utdanning, blir erstattet av ufaglærte assistenter.

En kan stille seg spørsmålet om dette skjer på somatiske avdelinger i like stor grad, og om man i det hele tatt anser kompetansen til sykepleiere og vernepleiere som nyttige for den psykisk syke pasienten. En praksis der sykepleiere og vernepleiere søkes til samme stilling, og hvor vakter som skulle være besatt av personer med helsefaglig utdannelse, blir erstattet av ufaglærte, er en krenkelse mot fagligheten pasienter med psykiske lidelser, rusproblemer og somatiske sykdommer bør bli møtt med.

Mer komplekse sykdomsbilder

Som hovedtillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund har jeg blitt mer oppmerksom på hvordan avdelingene benytter kompetanse, og hvordan de planlegger kompetansebehovet i turnusplaner. Jeg setter spørsmålstegn ved om avdelingene legger pasientens behov til grunn for kompetansen i planene, eller om de rett og slett ikke er bevisst på hvilken kompetanse de søker til pasientene sine.

Sykdomsbildet hos pasienter med psykiske lidelser er svært annerledes i dag enn da tittelen miljøterapeut ble dagligtale en gang i 80–90-årene. Pasientene har mer komplekse sykdomsbilder, ofte med ruslidelser, psykiske lidelser og somatiske sykdommer samtidig.

Pasienter med psykiske lidelser har dessuten urovekkende kortere levetid enn personer uten slike lidelser. Det er et faktum at pasienter med psykiske lidelser lever mellom 15 og 20 år kortere enn normalbefolkningen .

Det kliniske blikket

Sykepleierutdanningen på høyskole og universitet er teoretisk og praktisk og vektlegger kunnskap om individets kropp og fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Utdanningen fokuserer videre på kartlegging av sykepleierdiagnoser og utarbeidelse av tiltak på de helseutfordringene individet har.

Mål for utdanningen er blant annet ferdigheter innen observasjon, beslutningskompetanse og ledelse. Gjennom å trene på sykepleieprosessen i ulike praksisperioder på sykehus, sykehjem og i hjemmetjenesten utvikler sykepleiere ferdigheter i observasjon ved bruk av sansene. Når sykepleieren etter hvert får bredere erfaring i praksis, utvikles det såkalte kliniske blikket. Sykepleieres kliniske blikk kan være med på å kartlegge symptomer på sykdom, symptomer på forverring av sykdom eller andre viktige faktorer som påvirker psykisk syke pasienters levetid.

Ulikheter mellom sykepleiere og vernepleiere

Slik jeg ser det, er det ikke noen tvil om at sykepleierutdanningen i mindre grad prioriterer juss, samfunn, tilgang på tjenester, pedagogiske metoder, rehabilitering og miljøterapi sammenliknet med blant annet vernepleierutdanningen. Vernepleiere er derfor en svært viktig yrkesgruppe i psykisk helsevern.

Også vernepleiere blir kalt miljøterapeuter og sidestilles med ufaglærte. Hvorfor kan vi ikke ha en tittel som faget vårt beskriver? Dersom vernepleiere og sykepleiere utfyller hverandre på en god måte, har pasienten større muligheter for å motta helhetlig behandling og omsorg.

Det er likevel viktig å være bevisst på ulikhetene i de to yrkene. Sykepleiere og vernepleiere har ulik teoretisk forankring og svært ulik praksis gjennom utdanningene. Kunnskapsgrunnlaget vil være ulikt i møte med den enkelte pasient, men likevel sidestilles disse faggruppene med hverandre og med ufaglærte miljøterapeuter i institusjoner.

For at pasienten skal motta helhetlig behandling, mener jeg det er sentralt at de ulike profesjonene utnytter hverandre til det beste for pasienten, og at kompetanse utnyttes og verdsettes.

Vi må ikke frykte profesjonskamp og risikere at det tverrfaglige arbeidet går på bekostning av faget vi er utdannet til å utøve. Vi må vise respekt for faget og for oss selv som yrkesutøvere. Vi må være bevisst på den kompetansen som tilbys til sårbare, psykisk syke pasienter, og våge å være tydelige, modige og stolte over vår profesjon og vår kunnskap.